Vanskelige telefonforbindelser på høyt nivå

(Jaffa, Israel): At riktig kommunikasjon mellom statsledere, spesielt på tvers av forskjellige kulturer, er livsviktig og avgjørende, er det ingen tvil om. Nettopp i Midtøsten er hundretusener blitt drept faktisk på grunn av misforståelser.

Den 25. juli 1990, åtte dager før Irak invaderte Kuwait, møtte president Saddam Hussein med den amerikanske ambassadøren i Bagdad, April Gaspie.

I deres samtale skal ambassadør Gaspie ha uttrykt at USA vil motsette seg en irakisk invasjon av nabolandet. Men slik Saddam forstod denne samtalen, ville Washington nøye seg med høylytte protester, og i praksis mente han da at det ville være greit å invadere Kuwait.

Farlig misforståelse

Så feil kunne han ta. USA dannet en formidabel koalisjon av land som nedkjempet Irak, og i den første Gulf-krigen alene skal over 300 000 mennesker ha blitt drept. Saddam var kjent for å ha en heller dårlig engelsk, og hadde også vært avhengig av en oversetter i den skjebnesvangre samtalen med Gaspie.

Telefonsamtalen tidligere i måneden mellom statsminister Jonas Gahr Støre og Irans president Ebrahim Raisi, bedre kjent som «slakteren fra Teheran» grunnet sin voldelige fortid, var nesten enda verre og mer surrealistisk, skal en tro de to referatene, den norske og den iranske, fra deres samtale.

Nå er ikke en samtale med en norsk statsminister like farlig for Midtøstens framtid, men de to diskuterte noe alvorlig, krigen i Gaza. Og det var som om de to lederne deltok i vidt forskjellige samtaler. De snakket ikke med hverandre, men heller forbi hverandre, og til og med om helt forskjellige saker. Det var som om de var i forskjellige verdener, og ikke på noen måte forstod hverandre.

I det norske referatet, som ligger på regjeringen.no, står det at «Israel har en klar rett til å forsvare seg», men basert på ordlyden fremkommer det ikke om denne retten var del av budskapet fra statsministeren, eller om det er tilleggsinformasjon for leseren av referatet. Hvis formålet med samtalen var å oppnå noe konkret vis-a-vis den iranske presidenten, er det ikke selvinnlysende at Støre ville åpne med å understreke erkefienden Israels rett til å bekjempe Hamas, Irans allierte.

Angrep på demokratiet

Men uansett, den iranske beskrivelsen av samtalen nevner ikke dette poenget med ett eneste ord, i stedet var fokuset i samtalen, ifølge iranerne, på hvordan Israels angrep mot Gaza ikke var mindre enn «et angrep på demokratiet».

«Hamas er den lovlige og valgte regjeringen i Gaza, og krigen mot Hamas er en krig mot demokratiet», sa Raisi til Støre, ifølge den iranske fremstillingen. At Hamas leder et fundamentalistisk, islamistisk regime som siden 2006 brutalt har undertrykket egen befolkning, ble ikke nevnt.

Gahr Støre skal ikke ha kommentert Raisis noe uvanlige demokrati-utsagn, og heller ikke at Iran selv ikke på noen måte er noe demokrati. Ifølge Iran, fortsatte så samtalen med at Raisi lovpriste «Oslos krav om en umiddelbar stans av Israels drap på sivile».

Men det var så det neste som skal ha blitt sagt i samtalen som kan få videre diplomatiske konsekvenser, for innholdet i samtalen ble lagt merke til og registrert i Jerusalem:

Norsk gransking?

Ifølge Raisi skal Iran være villig til å behjelpe det norske justisdepartementet i å se nærmere på «forbrytelsene Israel har begått i Gaza». Dette utsagnet ble lagt merke til i Jerusalem ettersom Norge allerede, under denne krigen, blir ansett som et av de mer Israel-kritiske landene i Europa. Men det norske referatet nevner imidlertid ikke med et eneste ord at de to statslederne skal ha snakket om en norsk gransking av det Raisi kalte «israelske krigsforbrytelser».

Men det slutter ikke der. Videre skal Støre, ifølge den iranske framstillingen av samtalen, ha lovpriset «Irans anstrengelser for å redusere spenningen i regionen». Iran er imidlertid ikke landet som har redusert noen spenning i Midtøsten. Det er Iran som finansierer Hamas i Gaza, Hizbollah i Libanon, Houthi-geriljaen i Jemen og lokale militser i Syria, som alle i disse dager er involvert i krigføringen mot Israel.

Det norske referatet av den samme samtalen kunne knapt være mer annerledes. Ifølge det norske referatet, var Støre opptatt av å snakke om hva som skal skje etter at krigen er over. «Vi må allerede nå tenke på hva som kommer etterpå, diplomatiske initiativ og løsninger er nødvendige», skal Støre ha sagt. Den norske statsministeren skal ha understreket viktigheten av en tostatsløsning, altså et uavhengig Palestina ved siden av et uavhengig Israel.

Til tross for at de tydelig snakket ved siden av hverandre og ikke med hverandre, var det en sak de i det minste ble enige om, og det var å «fortsette dialogen» dem imellom. Avslutningsvis la Støre også til, ifølge det norske referatet, noen kritiske ord om menneskerettighetssituasjonen i Iran, spesielt knyttet til ytringsfriheten og kvinners rettigheter. 

Krigen må fortsette

Bare fem dager etter samtalen med Støre, ble det klart at Raisi ikke helt kjøpte den norske statsministerens snakk om en tostatsløsning. I et krisemøte i Saudi-Arabia om Gaza-krigen forfektet Raisi heller at krigen mot Israel må eskaleres.

Hva Støres konkrete mål med samtalen med Raisi egentlig var, er usikkert. Ifølge det offisielle referatet, dreide det seg kun om å opprettholde «kontakten». Tidligere hadde Støre snakket med Israels statsminister Benjamin Netanyahu.

Det er liten tvil om at Norge søker å spille en rolle i diplomatiet rundt Gaza-krigen. I sin samtale med Raisi, kan Støre også ha hatt som mål å gjøre det som gjøres kan for å få de rundt 200 norsk-palestinerne i Gaza ut av krigssonen, selv om ingen av de to nevner at saken ble tatt opp. Iran dominerer Hamas til de grader at den palestinske islamistgruppen ikke er i posisjon til å si nei til et slikt krav fra Teheran.

En skal ikke utelukke at Støre i tillegg kan ha hatt som mål å opprette en stille dialog med presteregimet i Iran, vel vitende om at knapt noe annet vestlig land i dag står Teheran nært. I 2011 brøt jo Støre med sine vestlige allierte, og innledet en hemmelig dialog med Det muslimske brorskapet i Egypt, en annen islamistisk maktfaktor i Midtøsten. 

Hundretusener vil uansett ikke dø som følge av den merkelige samtalen mellom Støre og Raisi. Likevel dreier dette seg om alvorlige anliggende, inkludert i det hele tatt muligheten for å kommunisere på tvers av ulike politiske system og kulturer. En må håpe at de neste gang i deres fortsatte dialog i det minste blir enige sånn omtrent om hva det er de to snakker om.