– Vi må være på vakt mot legitimering av vold

Aktivister fra gruppen Stopp oljeletinga har dominert nyhetsbildet den siste tiden. Først sto medlemmer fra gruppen bak et forsøk på hærverk på Edvard Munchs «Skrik» på Nasjonalmuseet i Oslo. Forrige uke ble det nok en gang aksjonert, denne gangen mot Monolitten og flere skulpturer i Vigelandsparken.

Blant aktivistene som måtte bæres vekk av politiet, var filosofistudenten Joachim Skahjem. 24-åringen deltok senere i Nettavisens podcast Ness med Ole Asbjørn Ness, hvor han blant annet forklarte at han mener vold kan bli nødvendig for å fremme klimasaken i fremtiden. Til Minerva uttaler Skahjem at han kan «garantere at vold vil bli brukt i klimakampen», og peker på andre store radikale bevegelser som har tatt i bruk voldelige midler for å oppnå sine mål. Skahjem trekker spesifikt frem sabotasje mot eiendom og infrastruktur, men erkjenner at dette også kan resultere i at mennesker kan bli skadet.

Slik retorikk bekymrer gruppeleder for Miljøpartiet de grønne i Oslo bystyre Eivind Trædal. I en post på Facebook tirsdag skriver han: «Jeg er tilhenger av fredelig sivil ulydighet, men vold er ikke greit. Her må vi trekke opp en grense for politisk aktivisme, uansett formål.»

Trædal peker på at Skahjem snakker om vold mot infrastruktur, altså sabotasje, og mener det er en viktig distinksjon, men skriver videre at «både å åpne for sabotasje og å vise forståelse for vold mot mennesker er å åpne en dør som må forbli lukket». Han er dessuten uenig med aktivisten om at fredelig aktivisme ikke fungerer.

Til Minerva forklarer Trædal at han oppfatter den manglende troen på demokratiet og fredelige virkemidler i klimabevegelsen som et ganske marginalt standpunkt.

– Det er nok mange som føler at vårt demokratiske system ikke svarer godt nok på klimatrusselen. Det er jo sant, men det er naturligvis ikke dermed sagt at hverken direkte aksjoner eller andre styresett er noe bedre svar. Det mener i alle fall jeg ikke at det er.

Ifølge Trædal er den viktigste og ekstremt vanskelige jobben å få flere til å engasjere seg i klima og miljø og å bli aktiv i eller stemme på miljøengasjerte partier. Der mener han det skjer en positiv utvikling over mange år.

– Andelen velgere som stemmer på miljøengasjerte partier har vokst markant hvert valg siden 2009. Dette tror jeg bare vil fortsette, og der ligger nøkkelen til en ny og grønnere kurs.

– Demokratiet er langsomt, men effektivt og legitimt

– Skahjem mener flere vil bli enige med ham om at sabotasje mot eiendom og infrastruktur er nødvendig i løpet av de kommende årene. Ser du en utvikling der en slik økning i radikalt tankegods kan forekomme?

– Hvis jeg skal forsøke å være analytisk, vil det lett finnes potensiale for radikalisering på et saksfelt der man i praksis sier at hele samfunnet kan kollapse, og at vi har dårlig tid på oss til å stoppe det. Dette kan i ytterste forstand brukes til å legitimere vold, og det må vi være på vakt mot, svarer Trædal.

Han nevner boken How to Blow Up a Pipeline av Andreas Malm, som skapte mye oppmerksomhet, og åpner en dør som Trædal mener må være lukket. Han er glad for at Skahjem presiserer at han snakker om sabotasje mot infrastruktur, og ikke vold mot mennesker.

– Men også dette er ekstremt problematisk. Jeg er jo for eksempel glad for at «bompengeopprøret» vi hadde i 2019 manifesterte seg i valglister, og ikke i utstrakt sabotasje mot bomstasjoner. Demokratiet er langsomt, men det er det mest effektive og viktigst av alt: mest legitime styresettet vi har.

Kampen mot nye oljefelter går sakte, men ifølge Trædal er det verdt å huske på at vi har beveget oss relativt raskt fra bare å snakke om Lofoten, Vesterålen og Senja til at «ingen nye oljefelter» har blitt et utbredt og legitimt standpunkt også blant partiene på Stortinget.

Enig om krav, uenig om metode

– Hva føler du mest på overfor disse aksjonistene? Fellesskap eller avgrunn? Eller begge deler?

– I den grad folk legitimerer eller tar til orde for voldsbruk, så finnes det definitivt en avgrunn der. Heldigvis har jeg sett få eksempler på det. Kravet om å stoppe oljeleting fra aksjoner som Stopp oljeletinga er jeg jo helt enig i. Det er grunnen til at jeg selv ble med i MDG.

Trædal forklarer at han ikke har store prinsipielle problemer med aksjonister som er fredelige og ikke begår skadeverk, men at han kan være uenig i om aksjonene er effektive. Ifølge ham er det dumt å undervurdere den kraften som finnes i fredelige markeringer.

– I 2019 var både skolestreikene og «klimabrølet» viktige markeringer som bidro til å løfte miljøengasjerte partier i lokalvalget og skapte mye positiv oppmerksomhet rundt klimakampen. Pandemien bidro nok mye til å ta lufta ut av denne mobiliseringa.

Hvis man forkaster disse metodene og tenker at man må gå hardere til verks, tror Trædal at man kaster mye ut med badevannet.

– Hvis man lykkes i å få masse oppmerksomhet, men utfallet i hovedsak er at folk blir irritert eller provosert, så har man, som engelskmennene sier, skapt «much heat, but little light». Aksjonister må alltid reflektere over om aksjonsformene bidrar til å øke sympatien for saken eller har motsatt effekt.

Frykter aksjoner skyver folk bort

Selv om det er et stort gap mellom hva Trædal og aksjonister som Joachim Skahjem anser som legitime virkemidler, deler de moderate og radikale delene av klimabevegelsen en stor del av problembeskrivelsen: Klimaet er i krise, og mye må gjøres raskt for å unngå katastrofe. Hvordan håndterer man å være politisk moderat i en slik situasjon?

Det er en nokså gammel problemstilling i politikken, begynner Trædal.

– Jeg må jo gi meg selv det samme rådet jeg gir til andre politikere: at man må ta ansvar for sitt eget ideologiske omland. For min del har jeg vært i dialog både med folk fra «tyre extinguishers», som tømmer luft ut av dekkene på SUV-er på vestkanten, og Stopp oljeletinga. Mitt viktigste budskap er at jeg mener det både er veldig effektivt og god bruk av tid å engasjere seg i partipolitikken, og at jeg frykter at aksjonene deres kan skyve folk bort. Samt at jeg mener det er galt å begå sabotasje.

– Behandler vi ekstremisme, i betydning villighet til vold og manglende respekt for demokratiet, annerledes når det er venstresidens saker?

– Det har jeg ikke inntrykk av. Heldigvis har vi jo ikke den typen eksempler på bruk av vold eller voldsforherligelse blant radikale klima- og miljøengasjerte folk som vi har fra radikaliserte miljøer andre steder i det politiske landskaper, som for eksempel «kontrajihadister» som er overbevist om at Vesten er i ferd med å gjøre knefall for islam. Vi har sånn sett ikke noe godt sammenligningsgrunnlag, og det håper og tror jeg heller ikke at vi vil få i framtida.

Til å være overbevist om at vi er i ferd med å undergrave livsgrunnlaget på kloden vår, syns Trædal i grunn at klimaengasjerte stort sett oppfører seg ganske pent. I den grad det eksisterer sammenlignbare saker, peker han på at klimaaktivister har fått større bøter enn nazister, og at politiet har tatt beslutninger som å frata en klimaaktivist førerkortet sitt for bruk av sivil ulydighet.

– Det er vel i grunn eksempler på det motsatte. For å være helt ærlig så virker det av og til som om etterspørselen i media etter eksempler på radikaliserte og udemokratiske klimaforkjemperne er ganske mye større enn tilbudet. Det er jo bra.

Les også:

Pluss

Pluss

– Jeg kan garantere at vold vil bli brukt i klimakampen

Det sier aktivisten Joachim Skahjem, som er glad for at det er aksjonister som ham, og ikke MDG, som er frontlinjen i klimakampen.