Politikere bør like Kygo eller være dårlige i engelsk

Forut for det franske presidentvalget ble Emmanuel Macron intervjuet om kulturpolitikk på nettstedet Classiquenews.com. Intervjuet er gjennomsyret av troen på den kulturelle dannelsens saliggjørende effekt, og på at det offentlige må ta ansvar for å spre saligheten ut til folket. Den senere valgvinneren forteller for eksempel om hvordan han ønsker å iverksette programmer for å gi folk smak og lyst på kultur fra de er små av, og hvordan kulturen må brukes til å styrke den europeiske fellesskapsfølelsen. Til slutt svarer Macron på et spørsmål om sin egen musikksmak:

«Som De kanskje vet, er jeg spesielt svak for pianomusikk – jeg har selv spilt det mye og forsøker fortsatt å spille når jeg har tid. Schumanns verker innehar en spesiell plass: de bærer frem bilder og stemninger som jeg ikke finner noe annet sted, med en unik variasjon av toner. Jeg har likeledes et nært forhold til Liszt, denne store og moderne europeeren som var resolutt forankret i tradisjonen: Gløden i ‘Pilgrimsår’ forblir intakt etter alle disse årene.»

Intervjuet fikk meg til å tenke på hva slags politikere vi egentlig ønsker oss. Det må da være ypperlig å bli ledet av en politiker som Macron, en mann som er dannet og intellektuell til fingerspissene, og som elegant veksler mellom å diskutere klassisk musikk og å dele podium med den svært teoretisk anlagte samfunnsviterlegenden Jürgen Habermas?