– Jeg mener Twitter Files er bedriftspropaganda

Siden den nybakte Twitter-sjefen Elon Musk trasket inn i hovedkvarteret med en vaskeservant mellom nevene, har det både vært internoppvask og dyneløfting hos teknologigiganten.

Særlig mye ståhei har det vært rundt «Twitter Files», en avdekning av Twitters innholdsmoderering. Twitter Files ble til etter at en håndfull reportere – de fleste av dem håndplukket av Musk selv – fikk innsyn i Twitters korrespondanselogger. Enkelte av funnene de gjorde, bekreftet i manges øyne mistanker om partisk moderering av politisk innhold. Andre dyneløft avslørte at teknologiganten hadde sengekamerater de færreste av oss hadde forestilt oss. Journalisten Matt Taibbi dokumenterte blant annet at etterretningstjenesten FBI spilte en aktiv rolle da Twitter gikk aktivt inn for å stagge spredningen av New York Post-historien om Hunter Bidens datamaskin, like før presidenvalget i 2020.

Taibbi introduserte egne funn med store bokstaver – på Twitter, etter krav fra Musk: «Det er en Frankenstein-fortelling om en menneskeskapt mekanisme, som har blitt uhåndterbar for skaperne.»

Reaksjonen på den journalistiske føljetongen har vært like delt som det politiske USA for øvrig. Republikanere har igangsatt kongresshøringer, samt fremmet krav om mer transparens, mens venstresiden har møtt avsløringene med en blanding av likegyldighet og mistro. Flere har beskyldt Twitter Files-journalistene for å løpe Musks ærend, uten å legge annet på bordet enn en såkalt «nothingburger».

Tidligere Twitter-ansatte har også tatt «gamle-Twitter» i forsvar.

– Jeg mener Twitter Files er bedriftspropaganda, sier Melissa Ingle, som faller i sistnevnte kategori.

Dataanalytikeren jobbet inntil nylig som innholdsmoderator hos teknologiganten. Ansvaret til Ingle var å lage algoritmer som fanget opp politisk desinformasjon. Etter at Musk kom inn dørene, tok det imidlertid ikke lang tid før Ingle var ute i kulden.

Jeg møter Ingle på hjemmeadressen i San Francisco-nabolaget, Ingleside. Sidegaten heter Minerva, uten at situasjonen påkaller årvåkenhet for skjulte meninger. Mens den røytende bikkja «Bisquit» gnukker snuten oppover tightslåret til Ingle, er dataanalytikeren overraskende åpen om tiden i Twitter. Ingle – som har bakgrunn fra lingvistikk, datavitenskap og maskinlæring – begynte engasjementet sitt der i september 2021, etter å ha blitt tipset om stillingen av en venn. Snart fikk hun tilbud om å jobbe med politisk desinformasjon, en mulighet hun grep med begge never, ettersom hun var interessert i politikk.

– Og så ville jeg se hvordan pølsene ble laget, tilføyer hun.

– Og hvordan lages de?

– Vi laget algoritmer som stykket opp tweetene ord for ord, og satte innholdet opp mot varsellampe-ord og varsellampe-fraser. Det er vanskelig å kontekstualisere 280-tegn lange tweeter utelukkende ved hjelp av algoritmer, så vi anvendte et slags poengsystem, der vi så på hvor høy skår hver tweet hadde, basert på ordene vi detekterte. Du kunne faktisk skrive at Hillary Clinton var en bloddrikkende pedofil, uten at poengrankingssystemet nødvendigvis blokkerte deg. Hvis du imidlertid la til at 2020 valget var stjålet av kinesere, og at mange døde stemte, så hadde tweetens skår blitt høynet betraktelig, og trolig blitt flagget, ettersom du da hadde oversteget en poenggrense.

Ingle legger til at hennes avdeling av algoritmemakere ikke var den eneste som jobbet med innholdsmoderering.

– Det var en kompleks prosess, som også involverte en avdeling bestående av jus-eksperter, samt en gruppe ansatte som leste gjennom tweetene og fattet avgjørelser. Jeg vet dette vil høres forferdelig ut, men jeg fulgte først og fremst direktiver, og leste sjeldent tweetene selv. Jeg så bare på presisjonsnivået og forsøkte å finne ut om algoritmene var så finmaskede at de plukket opp det de skulle fange opp. Det var andre som definerte essensen hva de skulle fange opp.

På et vis var Ingle dermed en slags fotsoldat i Twitters såkalte krig mot politisk desinformasjon. På denne slagmarken fjernet, flagget og dempet hun regelmessig spredningen av flere tweeter.

En ting hun sier hun ikke bedrev, var såkalt «shadowbanning» – en praksis som innebærer at tweeter ikke er synlige for andre enn twitrerne selv. Det har vært mange kontroverser rundt dette begrepet i forbindelse med Twitter Files. Flere frigitte korrespondanser viser at Twitter har hindret at twitterbrukere kan se, og søke seg frem til, visse tweeter, selv om tweetene ikke er offisielt fjernet eller flagget.

– Men dette faller ikke inn under vår definisjon av «shadowbanning», sier Ingle. – Vi redegjorde for dette på bloggen vår tidligere også. Shadowbanning er at ingen andre kan se de du twitrer. Det vi gjorde var at vi hindre at andre enn følgerne av avsenderne kunne se tweetene.

Et annet ankepunkt mange har hatt til Twitters praksis etter å ha lest Twitter Files, er at modereringen virker prinsippløs og farget av politiske sympatier. Ingle forstår denne kritikken.

– Jeg skjønner at folk på høyresiden opplever at Twitter var venstrevridd, men hvordan vi modererte, skyldtes langt på vei at vi ønsket å redusere mengden trakassering på plattformen, samt at vi drev forretning. Vi ville være en plattform som annonsørene våre vil annonsere på.

– Og da måtte dere vende kappen etter vinden?

– Ja.

– I kjølvannet av George Floyd så man oppblomstringen av det som litt sleivete ble kalt woke-kapitalisme, nemlig at selskaper og organisasjoner flagget støtte til kampsaker ofte assosiert med den identitestorientere delen av venstresiden. Fikk en slik hendelse dere til å endre praksis?

– Jeg var der ikke da, men ja, det var et kulturelt vannskille, akkurat som krigen i Ukraina. Alle vi 600 som jobbet med innholdsmoderering, var årvåkne for meningsskifter, særlig på annonsørsiden. Når annonsørene beveget seg et sted, kunne vi ikke stå på stedet hvil.

– Siden oppstarten har det blitt gjentatt til det kjedsommelige at Twitter er en offentlig møteplass, men det har også blitt fremsatt krav om, særlig etter Trumps valgseier 2016, at Twitter burde oppføre seg mer som et medieselskap, altså at man burde ta en mer aktiv redaktørrolle. Av de to, hvilken type bedrift følte du selv at du jobbet for?

– Det er et interessant spørsmål. Jeg vil nok si at jeg følte at jeg jobbet for en offentlig møteplass heller enn et mediaselskap.

Ingle tar seg en pause. Kjæler litt med «Bisquit».

– Så er spørsmålet hva det bør være, og der er jeg litt uenig med meg selv, men jeg heller mot at Twitter bør oppføre seg mer som et medieselskap. Jeg vet det er kontroversielt, men jeg mener mye ville vært åpnere og redeligere om vi hadde en uttalt redaktørfunksjon.

Ingle legger til at hun syntes det var problematisk at mange twitterbrukere ble suspendert uten å vite hvorfor.

– Årsaken til at vi ikke kunne være mer transparente om suspensjoner, var hovedsakelig at vi måtte beskytte forretningshemmelighetene. Hvis vi hadde røpet at vi suspenderte en brukerkonto fordi bestemte ord forekom i en tweet, hadde vi jo gjort det enklere for nestemann å sno seg unna akkurat de ordene. Vi måtte holde kortene tett til brystet.

– Jeg skjønner at dere ikke ville røpe så konkrete bedriftshemmeligheter, men hvorfor var dere ikke mer transparente om at for eksempel FBI var så tungt inne på innholdsmodereringssiden?

– Jeg tror begrunnelsen var at vi ikke ville slås i hartkorn med etterretningstjenestene, som tradisjonelt sett har bidratt med mye desinformasjon.

– Men så ble dere avslørt, og nå har dere virkelig gitt dypstats-konspiratorikerne vann på mølla.

– Ja, hehe.

– Men trodde dere virkelig at noe slikt lot seg skjule i lengden?

– Hm, jeg vet ikke. Selv kjente jeg ikke til omfanget av alt. Når det gjelder Twitter Files var selv jeg overrasket over at det var så direkte kommunikasjonslinjer mellom Det hvite hus og oss.

– Hva annet overrasket deg?

– Jeg lot meg overraske over hvor rotete flere av beslutningene var. At man ikke hadde en mer strømlinjeformet måte å fatte store beslutninger på. Men nå er det kanskje techien i meg som snakker.

Ingle sier hun ikke hadde myndighet til å suspendere kontoer med flere en 10 000 følgere. Årsaken var at tweeter som stammet fra brukere med såpass mange følgere var ansett som politiske ytringer, og ble derfor sendt videre i systemet, til jusekspertene og agentene.

– Ta tilfellet Donald Trump. Hvis ikke han var president, eller kjendis, hadde han jo vært fjernet lenge før. Men siden han var president hevet vi terskelen før vi fjernet ham. Det var et resultat av skjønnsmessige vurderinger. Samtidig ga vi ham mye friere spillerom enn vi ga andre brukere.

Ifølge Ingle trives amerikanske høyrepolitikere også godt på Twitter, selv om de klager på forskjellsbehandling.

– Et interessant poeng er at en intern gransking fra 2021 viste at republikanske politikere opplevde raskere spredning for tweetene sine enn demokratiske politikere.

– Men kan man ikke tenke seg at årsaken til dette er at dere i utgangspunktet modererer dem hardere, hvilket gir dem en litt edgy bad boy aura, som igjen gjør tweetene deres mer ettertraktet?

– Vanskelig å si.

– Ja, det er jo det. Jeg har heller ikke innsyn i et parallelt univers der det motsatte ble gjort. Men dette bringer meg til neste spørsmål. Var det en utbredt oppfatning på Twitter at sensur faktisk funket, at man kunne tie ting i hjel?

– Nei, ikke nødvendigvis, hvis man ser på det store bildet. Vi var mest opptatt av at plattformen vår ikke skulle bli assosiert med visse ting. Jeg ville heller ikke jobbet for en plattform som lot n-ordet flyte fritt. Det tror jeg også hadde frastøtt annonsører. Angående politisk moderering var ting mer rotete. Vi forbød oppfordringer til vold, eller utsagn som ville skape politisk uro. I tillegg ønsket vi at ytringsrommet skulle være så stort at så mange som mulig ville delta. For at det skulle la seg gjøre, mente vi at det var nødvendig å slå ned på trakassering.

– Jeg er sikker på at du er enig med meg i at homogene grupper ofte har blindsoner, også politisk homogene grupper. Jeg har ingen harde data som beviser at flesteparten av de Twitter-ansatte var demokrater, men ettersom over 80 prosent av innbyggerne i San Francisco er på venstresiden, og de fleste Twitter-ansatte har høy utdannelse, som ofte sammenfaller med venstresidesympatier i USA, anser jeg det som svært sannsynlig at store deler av arbeidstokken var på venstresiden. Matt Taibbi viste også nylig at over 98 prosent av valgkampdonasjonene som ble gitt fra Twitter-ansatte, endte opp på venstresiden. Så spørsmålet mitt er: Tok Twitter disse mulige blindsonene på alvor?

– Det er vanskelig å adressere akkurat det der. Du kan spørre ansatte om hvilken rase eller kjønnsidentitet folk har, men ikke hva de stemmer, og dermed blir det også vanskeligere å adressere problemet, hvis man skal kalle det det. De fleste kollegaene mine var på venstresiden, du har rett i det. Men nå er det jo samtidig sånn for de fleste bedrifter i San Francisco.

Ingle ler.

– Men nå er ikke de sosiale medier. Jeg tar den.

Ingle spør meg om jeg kjenner til filmen 2000 Mules. Jeg rister på hodet.

– Den er laget av Dinesh D'Souza, som er langt ute på høyresiden. Filmen handler om 2000 folk, såkalte muldyr, som reiser rundt og stapper stemmesedler i stemmebokser, så Biden velges. Den er stor i konservative sirkler, og knapt kjent på venstresiden. På Twitter la vi merke til at folk som twitret mye om denne filmen, også ofte bidro til politisk desinformasjon. Vi brukte tittelen til å profilere folk. Når det ble kjent, spurte folk: Hva er ekvivalenten til dette på venstresiden? Sannheten var at det ikke finnes noen. Men det er gode grunner til det.

– Jeg forstår det, og jeg kan også skjønne at det ikke er lett å konfrontere politisk homogenitet, hvis det i det i det hele tatt er ønskelig. Men det virker for meg som dere også aktivt fostret en politisk monokultur. Musk tvitret nylig ut et bilde fra Twitter-hovedkvarteret, der han hadde funnet et stort skap fylt av #staywoke t-skjorter, som åpenbart hadde blitt trykket opp og delt ut til de ansatte. Dette får jo ikke akkurat konservative til å føle seg velkomne på arbeidsplassen.

– Jeg tar poenget ditt. Jeg gjør det. Samtidig er det mye som skjer på en arbeidsplass og alt er ikke en del av en større plan. Ting var tvert imot veldig rotete, og vi var ofte reaktive.

Ingle legger til at mange av avgjørelsen var gale.

– Også Jack Dorsey (tidligere Twitter-sjef og grunnlegger) har i ettertid sagt at det var en tabbe å forhindre spredningen av New Yorks Post-historien om Hunter Biden. Men mye skjedde på kort tid, og vi måtte kaste oss rundt. Det samme gjaldt covid.

– Covid er interessant. Gjennom pandemien så vi flere ganger at standpunkter som ble stemplet som desinformasjon den ene dagen, siden ble konsensus, blant annet når det gjaldt effektiviteten av munnbind, og om at man kunne bli smittet selv etter man tok vaksinen. Burde ikke dere vist større ydmykhet her og godtatt heterodokse synspunkter? Det var jo også en uavklart situasjon, der mye forskning var ugjort.

– Vi forsøkte å forholde oss til det som var konsensus. De fleste rapportene pekte for eksempel på at vaksinene funket, og var den beste måten å ta oss gjennom pandemien på. Vi forholdt oss til det. Så kan du gjerne si at vi skulle hatt en mer åpen diskusjon om de mulige skadevirkningene, men slike diskusjoner forekommer sjelden på Twitter. Det er jo på mange måter en sinnemaskin. Derfor forsøkte vi å tenke på allmennhetens interesse, og vi mente det var i allmennhetens interesse at den vitenskapelige konsensusen vant frem.

Ingle forteller at hun ikke fikk en skikkelig avskjedigelse hos Twitter. En dag hun var ute og shoppet med datteren, oppdaget kontraktøren med 14 måneders fartstid at hun ikke lenger hadde tilgang til noen av bedriftens kommunikasjonskanaler. Det var det.

Sortien var samtidig begynnelsen på noe nytt. Ingle er nå ansatt som forsker hos Washington University, og har dessuten markert seg som kritiker av nye Twitter de siste ukene.

Jeg skyter inn et siste spørsmål:

– Du har kalt Twitter Files bedriftspropaganda. På et vis er jeg enig. Det er informasjon Musk har frigitt fordi han vil endre folkeopinionen. Samtidig er det ikke uvanlig at journalister mottar informasjon fra folk med en politisk agenda. Faktisk skjer det ofte at vi får tips av innsidere, som er forbanna på noen eller noe. Hvorfor er dette annerledes?

– Det er vel det at Elon Musk fant noen journalister, som han hadde grunn til å tro var sympatisk innstilt til ham, og ga dem eksklusivt adgang til informasjonen. Det var altså orkestrert fra toppen av selskapet. Dessuten vil jeg nevne at informasjonen som har kommet fram i forbindelse med Twitter Files også har en politisk slagside. Vi får høre om når Biden-teamet kontakter oss, men det forbigås i stillhet at Trump-teamet også kontaktet oss.

Tidligere Twitter-sjef Jack Dorsey har tatt til orde for at all informasjonen Twitter Files-journalistene fikk tilgang til, bør gjøres offentlig, ikke bare de håndplukkede, råtne eplene. Ingle sier hun også ønsker mer transparens.

– Men jeg er også for mer innholdsmoderering. Jeg tror begge deler kan sameksistere, avslutter hun.