Kan sosialdemokratisk problemforståelse være til hjelp for menneskets ensomhetsfølelse?

I artikkelen «Å bekjempe ensomhet er et felles ansvar» (DN 07.11.) tar partileder Jona Gahr Støre opp spørsmålet om fellesskapet kan gjøre noe med de stigende utfordringer som ensomheten påfører individ og samfunn. Støre svarer på eget spørsmål med et ubetinget ja. Hans oppfatning synes å være at hvis man legger sosialdemokratiske verdier og politikk til grunn for valg av virkemidler mot ensomhet, er vi på trygg grunn. Og enda tryggere vil grunnen være, hvis virkemidlene omsettes i styrkede budsjetter – målrettet til dem som rammes sterkest av ensomhet.

Den sosialdemokratiske tilnærmingen til samfunnsproblemet «ensomhet» peker raskt på fellesskapets, statens, og politikkens ansvar og rolle. Spørsmålet denne artikkelen stiller er imidlertid: Kunne man ikke, for en gang skyld, tenke seg at samfunnsproblem diskuteres, uten at det straks omgjøres til et politisk stridsspørsmål? Enten det dreier seg om ensomhet, manglende tillit eller medmenneskelighet.

Det forholder seg kanskje til og med slik, at ensomhetsfølelsen oppstår hos folk flest, ganske uavhengig om landet styres av en solidarisk sosialdemokratisk velferdsstat eller et mer individrettet liberalkonservativt velferdssamfunn. Og uansett hvor mye man øker utdannings-, sosial- og helsebudsjettene, vil det til syvende og sist være din egen evne til samspill med familie, venner og sosiale nettverk som bestemmer mye av ensomhetsfølelsens styrke og retning.

Støre peker i sin artikkel på skolepolitikken, frivillighetspolitikken og eldreomsorgspolitikken som politikkområder der fellesskapet og den sosialdemokratiske problemforståelsen vil ha et fortrinn. Om jeg forstår Ap-lederen korrekt, mener han den vil kunne gjøre ganske mye «mer» med ensomhetsproblemet enn hva den sittende regjering så langt har vært i stand til å gjøre.

Når det gjelder skolepolitikk vil den rette virkemiddelbruk kunne bidra til å redusere unge menneskers ensomhetsfølelse. Jeg er enig med Støre i hans utgangspunkt, om at man «ikke kan lovfeste at alle skal ha en venn på skolen». Men det er når Støre går fra den erkjennelsen til å hevde at politikere som er genuint opptatt av «trivsel» og trivselstiltak ofte blir «stemplet som ’myke’», at jeg undrer: «Stemplet som ’myke’» av hvem? Det er vanskelig å tro at partilederen har andre i tankene enn regjeringspartienes politikere. I så fall fremstår det som en unødig kryptisk insinuasjon ikke å henge bjella på katten. Men gitt da at Støre mener regjeringen ikke bereder grunnen godt nok for å bekjempe ensomheten blant skoleungdom, mener han da at et sosialdemokratisk sinnelag må til for godt nok å kombinere trivselstiltak (de «myke» skoleverdier) med de mer forpliktende og traurige læringstiltakene? Og mener han videre at Arbeiderpartiets skolepolitikk dermed øker sjansene for mindre ensomhet blant skoleungdom? Det kan virke slik.

«Trivsel og læring henger sammen. La oss huske det til neste skoledebatt», konkluderer Støre i artikkelen. Ja, la oss huske den oppfordringen når valgkamp 2021 settes i gang. Velgerne bør da kunne se fram til en skoledebatt der sosialdemokratene ønsker at vi velgere evner å se sammenhenger. Ikke bare mellom trivsel og læring, men også mellom skolepolitiske valg, og den ensomhetsfølelse som kan registreres hos skoleungdommen, som følge av valgene.

At politiske partier appellerer til følelser er ikke noe nytt. Tenk bare på hvordan ord og uttrykk som «et varmere samfunn», «tillit» og «nestekjærlighet» blir brukt i politiske sammenhenger. Nå har da også ensomhetsfølelsen blitt et politisk anliggende. Debattema kan da tenkes å bli: Fremkaller den sittende regjerings politikk større ensomhet i samfunnet, enn hva vi vil kunne forvente med en mulig rødgrønn regjering?

Uansett kan man håpe at valgdebattene om årsaker til ensomhet blant unge ikke kun blir et spørsmål om «å ta grep» eller om å øke budsjettene. Budsjettøkning til dekning av skolemåltider, til miljøkontakter, til skolehelsetjenester, eller til nye tiltak mot mobbing.

For det er det kanskje ikke så sikkert lenger, at velgerne like lett lar seg overbevise om at stadige budsjettøkninger bringer oss nærmere en løsning av et problem som ensomhet? Og for det andre: Det er kanskje ikke så sikkert lenger, at politikerne har noe mer å stille opp med enn økte budsjetter til skole og helse. Statsbudsjettet kan riktignok brukes til mye, men det spørs om det går an å få velgerne med på at manglende empati, medmenneskelighet, og evne til å se den andre tydeligere kan løses gjennom økte budsjetter?

Ensomhet kan defineres som å ha mindre kontakt med andre enn det man selv ønsker å ha. Det vil si at den kontakten man klarer å oppnå gir så liten sosial verdi at den ikke opphever følelsen av kontaktsavn. Dessuten bør man unngå å blande ensomhet med det å være alene. Selv om mange vil si det at slik sammenblanding av ord er unødvendig å påpeke, så er det ikke det. En ungdom kan gå alene hjem fra skolen uten å være ensom. Han kan til og med føle trivsel og fornøydhet ved å gå alene. En ungdom kan også delta aktivt, både på fotballaget, på ungdomsklubben og i partilaget, men likevel føle seg ensom. Når det er sagt: Mennesker med få kontakter vil nok oftere føle seg mer ensomme enn mennesker med stort nettverk.