Elefanten i rommet i sløseridebatten er EØS-avtalen

I den virale nettdokumentaren Hvor blir det av penga? blir vi introdusert for entreprenøren Kåre. Han forteller at mens alle i landet kan gå på Jernia og kjøpe drill og borre som vi vil, må hans ansatte først gjennom formell opplæring i trygg bruk. Hvis det er noen som kan bruke en drill trygt, er det nettopp håndverkerne til Kåre – ikke alle oss med tastaturfingre og senebetennelser. Det er bakvendt. Det er uforståelig. Det er sløsing.

Og det er EU sin skyld.

Kåres ansatte må ha opplæring i bruk av drill, fordi det følger av et EU-direktiv. Som alle EU-regler har det et langt og byråkratisk navn: «Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/104/EF av 16. september 2009 om minimumsforskrifter for sikkerhet og helse i forbindelse med arbeidstakeres bruk av arbeidsutstyr under arbeidet (kodifisering)».

Joda, dokumentaren (og Minerva som faktasjekker) har formelt sitt på det tørre når den gjennomgående peker på at disse og andre regler følger av lov og forskrift. Formelt er opplæringsplikten fastsatt i en forskrift fra Arbeidsdepartementet. Men Arbeidsdepartementet hadde ikke noe reelt valg. Det hadde ikke Stortinget heller. Reglene som kommer fra EU, må vi bare gjennomføre – i hvert fall så lenge vi vil være en del av EUs indre marked, med alt det gir av fordeler for norsk næringsliv og folk.

Vi kan ikke gi våre entreprenører, som Kåre, den konkurransefordelen det vil være å ha mye slappere sikkerhetsregler enn hva som gjelder for tyske eller danske entreprenører. Dette er den grunnleggende logikken. Like regler skaper et «level playing field» for markedskonkurransen i Europa.

Les også Minervas faktasjekk:

Pluss

Pluss

Ny sløsedokumentar treffer godt

Regelprodusenten EU

Jeg er for EØS-avtalen. Men jeg erkjenner at EU også er en regelproduserende koloss, og at dette er en nedside ved EU og EØS-samarbeidet. De mange EU-reglene er en av de aller viktigste årsakene til et unødvendig, sløsende byråkrati.

Et annet eksempel fra dokumentaren som tier om EØS-reglenes betydning, er når Hans Jørgen Blomseth hevder at Oslo kommune er den største lovbryteren i landet (som er en tvilsom påstand, men det er ikke poenget her). Det er fordi kommunen stadig vekk bryter arbeidstidsbestemmelsene, som er blitt altfor firkantede og detaljerte. Arbeidstid står vi heller ikke fritt til å regulere i Norge. Tvert imot gjør EUs arbeidstidsdirektiv det vanskeligere å lage fleksible arbeidstidsordninger tilpasset forskjellige bransjers behov. Etter EU-reglene er all tid enten arbeidstid eller fritid, men i mange jobber finnes det mellomsituasjoner, som å være på jobbreise, være på tilkalling, sovende vakt og så videre. Etter EU-retten må likevel jobbreisen enten kategoriseres som arbeidstid eller fritid. Dette hindrer fleksible og gode løsninger som både arbeidsgivere og arbeidstakere ønsker.

EU-retten legger tvangstrøyer på politikerne på nær sagt alle politikkområder.

Gi kommunal støtte til en lokal festival? En advokat må sjekke om det er i tråd med forbudet mot statsstøtte.

Reguleringsplan? Da må man gjøre grundige konsekvensutredninger etter prosjekt- og plandirektivene.

Lage et emne om offentlig sløsing på et universitet? Du må først lage læringsutbyttebeskrivelser etter et standardisert EU-rammeverk, som NOKUT deretter skal føre kontroll med.

Lage retningslinjer for hjemmekontor? Da må man overholde direktivet om sikkerhet for arbeid på dataskjerm.

Fornye en avtale om kaffelevering til kontoret? En rigid anbudsprosedyre må igangsettes i tråd med EU-direktivene om offentlige innkjøp.

Da Oslo kommune kjøpte kaffebønner for noen år siden, måtte den betale flere millioner i erstatning til leverandøren som kom på andreplass i anbudskonkurransen. Hvorfor? Kommunen hadde skrevet at de skulle ha «espressobønner», men det beste tilbudet kom fra en virksomhet som leverte mørkbrente bønner som var godt egnet til å lage espresso. Siden de mørkbrente bønnene ikke var markedsført som «espressobønner» ble kommunen dømt. Så lett er det å trå feil etter dette regelverket. Skaper det unødig byråkrati? Ja. Regelverket kommer fra EU. Vi må bare følge det.

En seriøs sløseridiskusjon må også handle om EØS

Hvis vi skal ha en seriøs diskusjon om sløseri og overflod av regler som tynger både offentlig og privat sektor i Norge, må vi ikke overse at veldig mange av reglene kommer fra EU. Mye av sløserikritikken treffer ikke målet. Mange av sløserikritikerne retter hyppig pekefingeren mot Stortinget og regjeringen, når den skulle være rettet mot EU og EØS-avtalen. Enten er de feilinformert og må lese seg opp, eller så kritiserer de mot bedre vitende, og burde ikke tas seriøst. I begge tilfeller skaper de et uriktig bilde av hva vi faktisk kan gjøre politisk, så lenge vi er med i EØS og står utenfor EU.

Les også:

Pluss

Pluss

– Vi vet at penga er borte, men hvor ble de av?

Det går ikke an å være seriøst opptatt av offentlig sløsing og rammevilkår for næringslivet, og samtidig fortie EØS-avtalen. Er du for EØS-avtalen fordi det er viktig for næringslivet, fred, sikkerhet og passfrihet i Europa, aksepterer du et regelbyråkrati som verdenshistorien ikke har sett maken til. Det er faktisk ikke en overdrivelse. Det har aldri vært produsert så mye regler som i vår tid, og EU innehar ledertrøya.

Dessverre er det få som sier ifra om at sløserikritikken ofte rettes mot pianisten. Jeg tror politikere i Høyre, Ap, NHO og LO er så redde for å sette EØS-avtalen i spill at de ikke tør å være åpne om dens nedsider. Det er uærlig, og det bidrar til urealistiske forventninger hos både folket og politikerne om politikkens muligheter.

Det gjør også politikken dårligere. Vil vi gjøre noe med norsk offentlig sløseri – faktisk finne løsninger – må EØS-avtalens realiteter ha en større plass. I Høyres kommende rekalibrering etter et skuffende valg vil temaer som sløsing, det offentliges rolle og rammer for næringslivet være viktige temaer å utvikle tydelig og troverdig politikk på. Noen slik politikk kan ikke lages uten et høyst bevisst forhold til EØS-avtalens plass.