Citizen Vigilante – rasistisk hat eller viktig advarsel?

For to uker siden slapp den tyske regissøren Uwe Boll den selvfinansierte lavbudsjettfilmen Citizen Vigilante. Boll har lenge vært beryktet som «verdens dårligste nålevende regissør», en karakteristikk han selv har omfavnet. I Citizen Vigilante, hans trettitredje film, lever han opp til ryktet – og litt til.

I filmen spiller den MeToo-kansellerte skuespilleren Armie Hammer hovedrollen som Michael Sanders, en tidligere amerikansk elitesoldat som har arvet sin fars eiendomsselskap, i en ikke navngitt europeisk by. Etter å ha opplevd Europas sosiale og kulturelle forfall på nært hold, begynner Sanders å drepe migranter som står bak grove voldsforbrytelser. Han straffer også offentlige tjenestemenn han mener bærer ansvaret: dommere og politifolk som lot overgrep skje uten å beskytte sine egne borgere. 

Boll har fortalt at filmen er direkte inspirert av en grotesk sak fra Hamburg i 2020, der ni tenåringer med innvandrerbakgrunn ble dømt for å ha gruppevoldtatt en 15 år gammel tysk jente i en park. I rettssaken som fulgte, var det bare én av dem som fikk fengselsstraff. De andre fikk betingede dommer, blant annet på grunn av alder og sosiale omstendigheter. En jente som kalte en av de dømte et «svin» på nettet, ble senere idømt en strengere straff enn gutten som ble dømt til fengselsstraff for voldtekten.

Etter enhver normal målestokk burde ikke en Uwe Boll-film som Citizen Vigilante hatt noe liv utenfor en snever krets av spesielt interesserte. Slik så det også ut, helt til FSK, den tyske instansen for filmklassifisering, nektet å gi filmen en aldersgrense. Formelt er ikke dette et forbud mot å vise den, men i praksis gjør det filmen umulig å distribuere i Tyskland.

Boll hevdet på sin side at avgjørelsen var politisk sensur. Filmen viste, mente han, noe tyske myndigheter helst ville slippe å forholde seg til: at massemigrasjon fra hovedsakelig islamske land hadde gjort Tyskland mindre trygt. I stedet for å beskytte befolkningen, blant annet ved å deportere utenlandske lovbrytere raskere og redusere migrasjonen fra Afrika, forsøkte myndighetene å kneble omtalen av problemet. Ved å nekte filmen klassifisering forsøkte FSK, mente Boll, «å beskytte den sittende regjeringen og den bestående orden – på bekostning av ytringsfriheten, pressefriheten og den kunstneriske friheten».

Sensurforsøket fikk Boll til å legge ut en video på X der han ba Elon Musk om hjelp. Musk svarte med å gjøre hele filmen tilgjengelig på X i 48 timer. Slik fikk langt flere tyskere se filmen gratis enn de noen gang ville ha gjort om FSK ikke hadde forsøkt å stanse distribusjonen i utgangspunktet. Filmen er nå trolig sett av flere titalls millioner mennesker på X alene, der den fremdeles er lett å finne.

Da Musk gjorde filmen tilgjengelig på X, blåste han nytt liv i den transatlantiske kulturkrigen om sensur og ytringsfrihet. Saken har også utløst en bitter politisk debatt i mange land om masseinnvandring, kriminalitet og Europas framtid. De siste dagene har filmen ligget på toppen av mest sett-listene hos store strømmetjenester som Amazon og Apple, og debatten om filmen ser bare ut til å tilta.

To fortellinger om filmen

Debatten om filmen falt raskt inn i forutsigbare ideologiske skyttergraver. På den ene siden står de som mener filmen er farlig rasistisk propaganda som oppfordrer til selvtekt og vold mot innvandrere. På den andre siden står de som mener dette er en modig film som endelig våger å fortelle sannheten om de ødeleggende konsekvensene av masseinnvandring fra muslimske land til Vesten.

Kent Andersen skriver, i en anmeldelse på Document.no som er typisk for dem som ser filmen som en nødvendig advarsel, at den er «en god og severdig actionfilm». Han mener filmen er en advarsel til venstresiden, globalistene og EU-eliten, som heller «beskytter kriminelle og antidemokratiske elementer som ikke har noen ting i Europa å gjøre» enn sine egne borgere. «At vigilanter ikke har oppstått og revolusjonen ikke har brutt ut», skriver han, «viser bare vestlig-kulturelle borgeres selvbeherskelse og sinnsro».

Fra Danmark skriver den post-liberale skribenten Kasper Støvring at «uansett hvor tungt man lukker øynene er det ikke lenger mulig å benekte at innvandringen til Europa har medført en sterk økning i grov voldskriminalitet». Når gjerningsmenn slipper unna med lave straffer eller ingen straff, spør Støvring, hvorfor skulle folk fortsatt stole på at staten er der for å beskytte dem?

Fra den andre skyttergraven skriver Eivind Trædal på Facebook at «Elon Musk omfavner et budskap som er til forveksling lik Anders Behring Breiviks», og at Norge i dag «utviser ekstrem naivitet i møte med høyreekstremismen til verdens rikeste mann», en mann som «sprer rasisme og oppmuntrer til borgerkrig i Europa». 

I Sverige skriver Andreas Gustavsson, redaktør i venstreradikale ETC, at filmen er «en pervers og gjennomrasistisk hevnactionfilm som ser ut til å gi store grupper høyreradikale menn en etterlengtet mental utløsning. Dette er deres våteste fantasi, filtrert gjennom blikket til en tysk B-filmregissør som selv synes å dele forestillingene deres om islamisering, befolkningsutskiftning og multikulturalismens nært forestående sammenbrudd.»

Kan vi lære noe av debatten?

Jeg har sett Citizen Vigilante. Det er åttini minutter jeg aldri får tilbake. Vurdert som filmkunst er den et havari: fortellermessig, estetisk, moralsk og politisk. Boll stoler aldri på at du som seer kan vurdere og dømme selv. Filmen tolker, forklarer og belærer deg gjennom hver eneste scene. Det er som å ha en predikant som puster deg i nakken gjennom hele filmen; det dreper all innlevelse og gjør filmen sjelløst didaktisk. Politisk er den omtrent like subtil som en slegge i pannen.

Filmen er nesten demonstrativt grov, og den kan uten videre leses som et forsvar for selvtekt. Den maler et bilde av Europa som et kontinent der staten ikke lenger beskytter sine egne borgere. Det er en farlig fortelling. Europa er ikke blitt et lovløst voldsinferno. Og at kontinentet ikke er fullt av selvutnevnte rasistiske hevnere, beviser ikke den vestlige mannens opphøyde selvbeherskelse. Hele den tanken peker, om noe, i motsatt retning: Den gjør volden til noe som allerede er moralsk forståelig, bare ennå ikke utløst.

Jeg anbefaler ingen å se filmen. Men siden jeg først har kastet bort 89 minutter på den, er det verdt å undersøke hvorfor den har truffet en så rå nerve i europeisk og amerikansk offentlighet. For å forstå debatten, må vi – dessverre – begynne med filmen.

Historisk og sjangermessig står Citizen Vigilante i en lang amerikansk tradisjon av vigilante- og selvtektsfilmer. Sjangeren bærer med seg en hel mytologi og innebygde forventninger som filmen kannibaliserer på, men ikke oppfyller.

Den klassiske vigilantefantasien har en enkel moralsk logikk: Når staten svikter, rettssystemet er maktesløst eller korrupt, forbryterne går fri, må en handlekraftig mann gjenopprette orden og rettferdighet med vold. Sjangeren gir seeren tillatelse til å nyte den fiktive volden uten moralsk ubehag. Det som ellers ville vært lovløs brutalitet, fremstilles som rettferdig hevn og gjenopprettelse av orden. Denne mytologien er ingen steder dekonstruert så intelligent som i Alan Moore og Dave Gibbons mesterverk Watchmen (1986 – tegneserien, ikke filmen).

Den filmen Citizen Vigilante står nærmest, og som Boll selv har trukket frem i intervjuer, er Michael Winners Death Wish fra 1974. I filmen spiller Charles Bronson Paul Kersey, en liberal New York-arkitekt som blir forvandlet til en hevner etter at kona blir drept og datteren voldtatt i et brutalt overfall i familiens leilighet. Kersey begynner å patruljere New Yorks gater nattestid, bevæpnet til tennene, og skyter kriminelle kjeltringer med kaldt blod når han blir angrepet eller forsøkt ranet.

Death Wish traff en nerve i 70-tallets Amerika fordi den speilet en rasjonell uro over et New York mange opplevde som ute av kontroll. En by der voldskriminaliteten steg, gatene virket utrygge, og tilliten til politiet og rettssystemet var i fritt fall. Året etter premieren sto byen på randen av konkurs, et ydmykende bunnpunkt i New Yorks moderne historie. 

Taxi Driver, som kom to år senere, springer ut av den samme forestillingen om New York som en moralsk og sosial ruinhaug. Forskjellen er at Martin Scorsese gjør «vigilantefiguren» Travis Bickle  (Robert De Niro) til et symptom på sammenbruddet, ikke en løsning på det.

Det de ulike vigilantene i populærkulturen har felles, er at nesten alle drives av et sår på sjelen, skapt av et tap, en sorg eller en uhyrlig ydmykelse. For Paul Kersey er det drapet på kona og voldtekten av datteren, for Batman er det drapet på foreldrene, for John Wick er det at noen drepte hunden hans. Michael Sanders mangler en slik indre motivasjon, og det gjør noe med lesningen av filmen. 

I filmens første scene ser vi en ung mor bli stukket i halsen av en mørkhudet mann, uten noen foranledning. Vi ser henne blø i hjel på et fortau foran en ung sønn. Dette drapet kunne vært det som åpnet et slikt sår i Sanders, men i filmen finnes det ingen relasjon mellom ham og kvinnen. Det brutale knivdrapet var bare Bolls måte å sette stemningen på. Det forblir derfor et åpent spørsmål gjennom filmen hva det er som egentlig driver Sanders ut på hevntokt. 

Lest velvillig handler han ut fra en abstrakt rettferdighetstrang, men han virker like mye motivert av kjedsomhet, som psykopaten Patrick Bateman i American Psycho. Aller mest virker det som han motiveres av en estetisk irritasjon over uorden og skitt. 

I det som er filmens nøkkelscene oppsøker han familien til en ung mann som har deltatt i en gruppevoldtekt av en ung jente. Han samler familien på en sofa, retter et våpen mot dem, og spør faren hvilke verdier han lærer sønnen sin.

«Jeg lærer han verdier fra Koranen», svarer faren.

Sanders: «Hvis dette er dine verdier — at kvinner i Amerika og Europa fortjener å bli voldtatt på grunn av en kleskode — hvorfor kom du hit?»

Faren: «Du vet at vi har borgerkrig i landet vårt, og at vi er i livsfare. Det er derfor vi er her. Og jeg tror du vet det.»

Sanders: «Vet du hva jeg tror? Jeg tror ikke det var de gode som kom seg ut av landet ditt. Jeg tror det var de dårlige. Og jeg tror du tok med deg det arkaiske verdisystemet ditt, og din lojalitet til religionen — over demokratiet, over alt annet, inkludert rettsstaten.»

Så henretter han hele familien: sønnen, søsteren, moren og faren. Dette er ikke en fantasi om rettferdig hevn, men en renselsesfantasi. Det er en fantasi om å eliminere de fremmede og alt de representerer fra samfunnskroppen. 

Antropologen Mary Douglas definerte skitt som «matter out of place» – materie på feil sted. Det er slik Sanders ser innvandrerfamilien i sofaen. Forakten hans retter seg ikke bare mot det sønnen har gjort, men mot hvem familien er, hvor den kommer fra og hva den representerer. De er i Sanders’ øyne et fremmedelement som oppholder seg et sted de ikke har noen rett til å være. Sanders løser problemet med å drepe dem. Hvis noen vil kalle dette fascistisk, tar de ikke feil. 

Filmen slutter med en monolog Sanders leverer rett til kamera: 

«I'm here to show you that it's time to go out and show these fuckers that they aren't getting away with it anymore. Remember: I do this for you... until you learn to do it for yourself.»

Så følger en tekstplakat der det står:

«THIS FILM IS DEDICATED TO THE THOUSANDS OF RAPE AND MURDER VICTIMS IN EUROPE WHO WERE BETRAYED BY OUR LEGAL SYSTEM.»

Her bryter Citizen Vigilante» med sjangeren den kannibaliserer på. Den klassiske vigilantefilmen tilbyr seeren katarsis, en hevnfantasi som forløses på lerretet og blir igjen i kinosalen. Monologen og plakaten i Citizen Vigilante gjør det motsatte, den binder fiksjonen til virkelige ofre i verden og til europeiske rettssystemer. Og den insisterer med monologens «until you learn to do it for yourself», på at ingenting er forløst. Filmen slutter med andre ord med en oppfordring til handling. Hvis det ikke får deg til å kjenne på et ubehag, forstår du ikke hva du har sett. 

Lovløshet?

Det som gjør dette dobbelt ubehagelig, er at anklagene filmen retter mot europeiske myndigheter ikke er totalt grunnløse. Europa har ikke hatt kontroll på innvandringen. Voldskriminalitet blant enkelte innvandrergrupper er et dokumenterbart problem, og integreringen av migranter, særlig fra Midtøsten og Nord-Afrika, har mislyktes på vesentlige områder. Mønsteret er det samme i Tyskland, Frankrike, Nederland og Sverige, men la oss for enkelhetens skyld fokusere på situasjonen i Storbritannia.

Den britiske «grooming-gang»-skandalen var ikke en «pervers og gjennomrasistisk» fantasi, selv om den kan høres slik ut første gang man hører om den. Dette skjedde, og det er grundig dokumentert i en rekke offentlige granskninger: Minst 1400 sårbare britiske arbeiderklassejenter – og noen anslag er vesentlig høyere – ble gjennom flere tiår misbrukt seksuelt i industriell skala i Rotherham, Rochdale, Telford og andre nordengelske byer.

Overgrepene ble begått av muslimske menn med i hovedsak pakistansk bakgrunn. Ansvarlige myndighetspersoner i sosialvesenet, politiet og lokalpolitikken valgte å se en annen vei, ofte av frykt for å utløse sosial uro eller bli anklaget for rasisme. Skandalen er et åpent sår i det britiske samfunnet. 

Her kunne jeg fortsatt med tragedien i Southport sommeren 2024, der tre småjenter ble stukket i hjel av Axel Rudakubana under et Taylor Swift-inspirert dansekurs for barn. Rudakubana var britiskfødt, sønn av kristne, rwandiske innvandrere. Da britiske myndigheter valgte å holde tilbake opplysninger om gjerningsmannen etter attentatet, oppsto et informasjonsvakuum som ble fylt av falske rykter om at han var en nyankommet muslimsk asylsøker. Ryktene bidro til flere dager med voldelige opptøyer i engelske kystbyer, rettet mot moskeer, asylmottak og politiet. Den offentlige granskningen som ble sluppet i vinter slo fast at angrepet «kunne og burde vært forhindret», etter år med varsler om Rudakubana ingen hadde tatt ansvar for.

Jeg kunne skrevet om Henry Nowak, den atten år gamle studenten som ble drept på vei hjem fra en kveld ute i Southampton i desember i fjor, og om mistanken som har festet seg om at politiet var mer villig til å tro på gjerningsmannens påstand om at han var utsatt for rasisme enn på offerets egen forklaring om at han var blitt knivstukket. Og jeg kunne skrevet om Belfast for noen uker siden, der et tilsynelatende umotivert knivangrep utført av en sudansk asylsøker utløste flere netter med rasistisk gatevold, der maskerte menn angrep innvandreres hjem, satte fyr på biler og bygninger og jaget familier ut av brennende hus.

Disse historiene om systemsvikt er reelle og dypt forstyrrende, men de er ikke hele sannheten om Europa. Det finnes andre historier som mennesker med minoritetsbakgrunn kan ha like sterke grunner til å legge vekt på. Omtrent samtidig som Elon Musk gjorde Citizen Vigilante tilgjengelig på X, falt dommen etter drapet på hjelpepleieren Tamima Nibras Juhar på Kampen i Oslo. Atten år gamle Djordje Wilms ble dømt til 19 års forvaring for det rasistisk motiverte drapet. I dommen beskrives drapet som planlagt, målrettet og «usedvanlig brutalt». Retten mente Wilms var motivert av at Juhar var mørk i huden og muslim.

I britisk sammenheng førte det rasistiske drapet på den svarte tenåringen Stephen Lawrence i 1993 til en skjellsettende granskning som har preget britisk politi helt fram til i dag. Lawrence ble angrepet og drept av en gruppe hvite ungdommer i Sørøst-London. Politiet unnlot å sikre bevis, fulgte ikke opp sentrale spor og behandlet familien med mistro. Granskningen ble til Macpherson-rapporten i 1999, som konkluderte med at Metropolitan Police var preget av profesjonell inkompetanse, ledelsessvikt og institusjonell rasisme. Rapporten gjorde Stephen Lawrence-saken til et vendepunkt, og tvang frem endringer i hvordan britisk politi registrerer, forstår og etterforsker rasistisk motivert kriminalitet. Noen av disse endringene har i sin tur skapt nye problemer, og de forklarer delvis politiets fatale håndtering av den knivstukne Henry Nowak i 2025. Men det er et tema for en annen gang.

Det er heller ikke vanskelig å forstå hvorfor mange kommentatorer har sammenlignet Michael Sanders med Anders Behring Breivik. Massakren på Utøya forblir et åpent sår i det norske samfunnet.

Det finnes andre eksempler, men poenget er dette: Europa lar seg ikke redusere til én fortelling. Det finnes andre erfaringer med vold, frykt og myndighetssvikt enn dem Citizen Vigilante bruker som råstoff i sin hevnfantasi. Samtidig er fortellingen om europeiske myndigheters unnfallenhet i møte med vold fra enkelte minoritetsmiljøer så godt dokumentert at den ikke så lett kan avfeies som rasistiske fantasier, slik for eksempel redaktøren i ETC gjør. Vi er derfor nødt til å ta denne debatten på alvor.

Fortielse er en megafon

Citizen Vigilante burde vært glemt samme kveld som den kom ut. Når den likevel er blitt et kulturelt og politisk brennpunkt, er det fordi den henter energi fra to kilder som forsterker hverandre gjensidig. Den første er den helt reelle erfaringen mange europeere har gjort seg med at det å påpeke problemene med masseinnvandring og mislykket integrering blir glattet over, stemplet som rasisme eller forsøkt tiet i hjel av politikere, medier og den kulturelle eliten. Den andre er det tankeløse forsøk på å stanse distribusjonen av filmen, som utløste en klassisk Streisand-effekt. Den sikreste måten å få noen til å lese en bok, eller se en film, er å fortelle dem at de ikke får lov. 

Forsøket på å stanse distribusjonen gjorde mer for Boll og filmen enn å gi den gratis PR. Sensurforsøket bekreftet også filmens egen fortelling om seg selv: at den forteller en forbudt sannhet makten er så redd for at den vil nekte folk å se den. En talentløs trashfilm fikk dermed i gave det eneste den aldri kunne ha oppnådd på egen hånd: troverdighet.

Debatten om filmen falt raskt inn i et velkjent mønster. Den ene siden — la oss kalle den «de progressive» — tar ikke feil når de kritiserer filmens ideologiske budskap. Problemet er at de leter på feil sted etter forklaringen på hvorfor filmen resonnerer så sterkt. De leter ikke etter årsaken i de erfaringene filmen gir et forvrengt uttrykk for — utryggheten, tapet av kontroll og alle løftene som ble brutt — men gjør reaksjonen til et spørsmål om høyreradikal propaganda og desinformasjon.

Under denne progressive analysen ligger et premiss som sjelden sies rett ut: at mange europeiske velgere ikke er sinte fordi de reagerer på konkrete erfaringer av utrygghet i sin egen sosiale virkelighet, men fordi noen har manipulert dem til mistillit og raseri. Dette er en virkelighetsforståelse der minoriteters «levde erfaring» og opplevelse av sårbarhet er blitt den eneste formen for erfaring og sårbarhet som teller moralsk. Majoritetens uro over tap av trygghet, identitet og kontroll blir nesten som på refleks sett på som noe mørkt og farlig, en trussel som må mistenkeliggjøres og spores tilbake til demagoger, sosiale medier og høyrepopulistiske entreprenører.

Dette mønsteret er spesielt påfallende i den britiske offentligheten. Når hvite arbeiderklassevelgere, lojalister eller Reform-sympatisører uttrykker frustrasjon, og noen ganger raseri, over utviklingen jeg har beskrevet, er spørsmålet sjelden: Hvorfor har så mange av disse menneskene mistet tillit til politiet, domstolene, mediene og staten generelt? I stedet blir spørsmålet: Hvem har radikalisert dem? 

I dette verdensbildet blir Elon Musk en psykologisk nødvendighet. Han gjør det mulig å plassere den folkelige misnøyen utenfor den samfunnsmodellen de selv har skapt og forvaltet. Slik kan de bevare fortellingen om at de gjorde det riktige, handlet anstendig og humant, og sto på rett side av historien. Problemet var aldri den idealistiske politikken. Problemet var et folk som lot seg manipulere av høyrepopulister, reaksjonære medier og Elon Musk.

Den andre siden i debatten – la oss kalle dem «de post-liberale» – har en akutt bevissthet om «elitens svik» og ofte sofistikerte analyser av hvor alt har gått galt. De tar ikke alltid helt feil. Analysen i denne teksten deler flere premisser med Kasper Støvrings lesning av Citizen Vigilante. Han mener også at filmen er dårlig, at vold og vigilantisme er uakseptabelt, og at det folkelige raseriet vi ser i så mange europeiske land, springer ut av reelle erfaringer. Problemet er at Støvring i teksten, nesten usynlig, gjør Sanders til en naturkraft, og til en representant for noe som må følge lovmessig av elitenes svik i den virkelige verden. Som han skriver: Det er ut av dette anarkotyranniet at «selvtekt [...] fødes».

Denne logikken er enda tydeligere i et stort essay om filmen skrevet av den amerikanske post-liberale skribenten Rod Dreher. Dreher kaller filmen fascistisk og tar eksplisitt avstand fra alle former for selvtekt. Samtidig bruker han tusenvis av ord på å forklare at menn som Sanders nå er uunngåelige, og at en europeisk borgerkrig er på vei. Dreher erklærer at vi ikke kan kapitulere overfor mord og selvtekt, men legger umiddelbart til: «Likevel er selvtekt nøyaktig hva vi kommer til å få». De europeiske elitene «kaller frem demoner», skriver han. Hvis myndighetene ikke lytter til advarslene, er figurer som Sanders «det mest forutsigbare i hele verden».

Dette høres ut som en advarsel. Men legg merke til hva som skjer med språket. Når selvtekt «fødes» av statens svik, og demoner «kalles frem» av elitenes feilgrep, blir volden til en naturkraft ingen kan kontrollere med viljen. Resultatet er at fremtidige gjerningsmenn implisitt fritas fra moralsk ansvar. Å løfte en knyttet neve for å slå eller et våpen for å drepe er ikke lenger et valg, det blir en mekanisk konsekvens av de politiske elitenes svik. 

Men mobben som angrep hjemmene til innvandrerfamilier i Belfast for to uker siden, var ikke noe som bare «oppsto». Det var mennesker som aktivt valgte å angripe familier som ikke hadde gjort dem noe. Ingen tvang dem, de valgte det. Språket som forteller noe annet, skriver voldsmannens forsvarstale på forhånd: «Det var ikke min skyld. Det var dere som skapte meg, og jeg kunne ikke handlet annerledes.»

Der de progressive trenger Musk og desinformasjon på sosiale medier for å frikjenne den idealistiske politikken som har bidratt til å skape så mange sinte og misfornøyde velgere, trenger de post-liberale det kommende sammenbruddet for å få bekreftet sine dystopiske profetier. Den ene siden trenger et manipulert folk, den andre en døende sivilisasjon.

Begge disse posisjonene gjør egentlig det samme. De reduserer mennesker til brikker i et spill de ikke har kontroll over, enten som manipulerte ofre for desinformasjon, i den progressive analysen, eller som uunngåelige produkter av historisk nødvendighet, i den postliberale. Den første fratar folk retten til å være sinte; den andre skjermer voldsmannen for moralsk ansvar.

Når handlinger forstås som rene virkninger av ytre årsaker, flyttes ansvaret bort fra menneskene som handler: til desinformasjonen hos den ene, til elitenes svik hos den andre. Resultatet er at reell og forståelig folkelig misnøye, fra begge sider, reduseres til råstoff i noen andres ideologiske kamp. Disse velgerne hadde fortjent bedre enn å bli gjort til ofre for algoritmer og desinformasjon, eller til statister i de postliberales sammenbruddsprofetier.

Når makten ikke snakker sant

Hvis det er én ting å lære av denne historien, så er det at sensur ikke virker. Den gjør vondt verre. I dette tilfellet ga den en dårlig film massiv og ufortjent oppmerksomhet, bekreftet filmens egen påstand om at makten hadde noe å skjule, og ga et forvirret budskap mer troverdighet enn det fortjente.

Det samme gjelder når myndighetene forsøker å skjule eller holde tilbake informasjon folk har krav på. Omfanget av grooming-skandalene ble lenge bagatellisert, dårlig etterforsket og skjøvet ut av det anstendige ordskiftet. Den sittende Labour-regjeringen måtte til slutt, etter hardt politisk press, åpne for en stor nasjonal granskning. Når slike tomrom oppstår, fylles de raskt av rykter, løgn og propaganda. Reform-avhopperen Rupert Lowe forsøker for eksempel nå å slå politisk mynt på grooming-saken med å påstå at en kvart million jenter er blitt misbrukt, et tall ingen andre granskninger støtter. 

Etter drapene i Southport holdt britiske myndigheter tilbake opplysninger om gjerningsmannen, samtidig som de slo knallhardt ned på det det mente var hatprat på sosiale medier. Ryktene tok over, og britiske kystbyer ble satt i brann. Når historikere ser tilbake, vil dette kanskje bli husket som Keir Starmers største feilgrep som statsminister. Når han nå går av, er det som den mest mislikte og upopulære statsministeren i britisk historie siden moderne målinger startet. Samtidig er britenes tillit til myndighetene i fritt fall. Nye tall fra Ipsos viser at to av tre briter i 2026 mangler tillit til at regjeringen forvalter landet med integritet og kompetanse. 

Ansvaret for at Citizen Vigilante fikk et slikt gjennomslag i europeisk offentlighet, ligger ikke først og fremst hos Uwe Boll, og det moralske og politiske havariet av en film han har laget. Det ligger ikke engang hos Elon Musk. Det ligger hos dem som i tiår har trodd at folkelig erfaring og misnøye med mislykket integrering kunne moraliseres vekk. 

Det er den manglende viljen til å være ærlig om feilslått politikk, og til å håndtere de negative sosiale og kulturelle konsekvensene av den på en troverdig måte, som har åpnet et rom for griftere som Boll og ideologiske pyromaner som Musk. Så lenge disse spørsmålene fortsetter å bli behandlet som noe moralsk urent, øker sjansen for at de plukkes opp av aktører uten interesse for nyanser. Da er det for sent å klage over at de ikke liker budskapet.