Da Vesten vant den kalde krigen

Den 1. august er det 50 år siden 35 land møttes i Helsinki for å ferdigstille «Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa» (KSSE) i form av avtalen «Helsinki Final Act». Denne avtalen ble det nærmeste man kom et fredsoppgjør etter andre verdenskrig og ble en stor suksess for Vesten.

Skjønt, dette var det ingen enighet om for 50 år siden. Da Gerald Ford undertegnet avtalen, ble han kritisert av Ronald Reagan for å akseptere Sovjetunionens dominans i Øst-Europa, og av New York Times for å legge for lite vekt på menneskerettigheter. 50 år senere kan vi fastslå at Ford fikk rett – og kritikerne tok feil. Faktum er at «Helsinki Final Act» hjalp Vesten med å vinne den kalde krigen.

La meg utdype.

Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa har røtter helt tilbake til andre verdenskrig. Krigen fikk aldri noe formelt fredsoppgjør – det var posisjonene til Den røde armé og US Army (samt Storbritannia og Frankrike) som dikterte fakta på bakken og utgangspunktet for relasjonene i Europa.

John J. Maresca, den amerikanske forhandlingslederen under KSSE-forhandlingene, skriver i boken To Helsinki. The Conference on Security and Cooperation in Europe, 1973-1975, at det er uavklart når det første forslaget om en europeisk sikkerhetskonferanse dukket opp. Sovjetunionen påsto selv at de allerede før andre verdenskrig hadde lansert en form for alleuropeisk sikkerhetssystem, men som Maresca skriver, er konvensjonell historiografi om KSSE knyttet til utenriksminister i Sovjetunionen Vjatsjeslav Molotov og hans forslag fra 1954 om en alleuropeisk sikkerhetskonferanse. Molotov tok til orde for å adressere uavklarte spørsmål i etterkant av krigen. Det Molotov i realiteten ønsket, var en avtale som legitimerte Sovjetunionens innflytelse i Øst-Europa, inkludert anerkjente DDR som en egen stat, mens NATO-landene i stor grad uttrykte skepsis til en slik konferanse, blant annet fordi Sovjetunionen la til grunn at USA ikke skulle delta - noe som var helt uaktuelt for Vest-Europa.

Et helt sentralt aspekt ved KSSE-prosessen er utviklingen mot détente (avspenning) fra slutten av 60-tallet til midten eller slutten av 70-tallet. Historiker Olav Njølstad knytter détente-periodens begynnelse til Nixon og Kissingers inntog i Det hvite hus (1969), mens forfatter Raymond Garthoff fremhever avspenningstiltak under Johnson-administrasjonen. Nylig avdøde Harvard-professor Joseph Nye jr. mener at détente-politikken sto i direkte historisk kontinuitet med tidligere amerikansk politikk overfor Sovjetunionen, hvor administrasjoner fra Truman til Reagan i hovedsak baserte sin politikk overfor Sovjetunionen på tre hovedmålsetninger:

· Å forhindre en atomkrig

· Demme opp for den kommunistiske ideologi (jf. George Kennans «containment politics»)

· Påskynde interne systemendringer i Sovjetunionen

Selv om det er grader av kontinuitet i amerikansk utenrikspolitikk under den kalde krigen, er jeg enig med Njølstad i at Nixon-administrasjonen, med Henry Kissinger i spiss, vektla détente-politikken. På motsatt side hadde Nikita Khrusjtsjov egne motiver for avspenning. Disse motivene kan knyttes det ideologiske skiftet fra Stalins dogmatiske overbevisning om imperialismen, til Khrusjtsjovs tese om fredelig sameksistens mellom øst og vest.

Dette betydde ikke at Khrusjtsjov avviste den marxistiske læresetning om historisk nødvendighet; snarere hadde han en annen tolkning, hvor kommunistene skulle fasilitere utviklingen, om enn ikke direkte påvirke den. I den forstand var det viktig for Sovjetunionen å være militært sterke for å påvirke maktbalansen, og détente var redskapet som frembrakte den historiske prosessen uten at Vesten ville ty til imperialisme.

Altså kunne man, sett fra Moskva, unngå atomkrig, samtidig som man la til rette for at de europeiske landene med tiden skulle henfalle til kommunistisk styre i henhold til den marxistiske læresetning om historisk nødvendighet. I så måte var détente en strategisk tilnærming som passet både USA og Sovjetunionen – om enn av ulike årsaker.

Når det gjelder den europeiske tilnærmingen, kan det være hensiktsmessig å gå tilbake til 15. juli 1963, da Egon Bahr (SPD) i en tale ved det evangeliske akademiet i Tutzing, tok til orde for at Vest-Tyskland skulle innta en alternativ tilnærming overfor Øst-Tyskland.

Talen fikk navnet «Wandel durch Annäherung» som kan oversettes på norsk til «Forandring gjennom tilnærming». Talen var innledningen på det som skulle bli kjent som Ostpolitik, hvor Bahr selv skulle spille en betydelig rolle, men hvor hovedarkitekten ble den daværende borgermester, senere utenriksminister og kansler, Willy Brandt. Gjennom små skritt søkte Brandt å endre tilnærming; ikke for å oppgi sitt overordnede mål om et samlet Tyskland – men for å endre strategi.

Brandts Ostpolitik sammenfalt med amerikanernes avspenningspolitikk og skapte grobunn for en alleuropeisk sikkerhetskonferanse. Det kom derfor ikke som noen overraskelse at den finske regjering under ledelse av Urho Kekkonen i 1969 tilbød å være vertskap for en alleuropeisk konferanse – hvor også USA og Canada skulle delta. Dette aksepterte Sovjetunionen, hvoretter dokumentet «Helsinki Final Act» ble fremforhandlet mellom 1972-1975.

Forhandlingene konsentrerte seg rundt tre ulike «kurver».

· Kurv 1) politiske og militære aspekter,

· Kurv 2), økonomiske og miljømessige aspekter, og

· Kurv 3) menneskelige aspekter.

Det var særlig kurv 3 – menneskerettighetenes relasjon til europeisk sikkerhet – som ble gjenstand for omfattende forhandlinger. Sovjetunionen forsøkte å vinne frem ved å splitte den vestlige alliansen, men gjennom solid diplomatisk og politisk håndverk holdt Vesten sammen og ble belønnet med et godt resultat.

Sovjetunionen lykkes dog med sitt hovedmål: Anerkjennelse av territoriell status quo i Europa, og prinsippet om grensers ukrenkelighet. Men de måtte betale en høy pris i form av aksept for at grenser kunne endres gjennom fredelige midler, noe som var helt avgjørende for Brandts ønske om et samlet Tyskland. Videre måtte Sovjetunionen godta menneskerettigheter som del av europeisk sikkerhetspolitikk; de kunne ikke henvise til «interne anliggende».

Så kan man stille spørsmålet om hvorfor Sovjetunionen aksepterte at menneskerettigheter skulle være en del av europeisk sikkerhet. For det første var det prisen de måtte betale for å få til en avtale. For det andre holdt USA en lav profil i disse spørsmålene. John Maresca fremhever det som en viktig årsak til suksessen. For det tredje mente Sovjetunionen at ordlyden om menneskerettigheter var noe de kunne håndtere uten at det skulle bli en trussel mot det kommunistiske system.

De tok feil.

For historien er full av paradokser. Signeringen av Final Act kan uten store problemer ses i en slik kontekst. Henry Kissinger uttalte under 30-årsmarkeringen i 2005 at det den gang ikke var noen som trodde at dokumentet ville få den betydning det i ettertid viste seg å få, aller minst Brezjnev og Sovjetunionen. Den historiske ironien for Sovjetunionen er lett å se når vi sammenligner vurderingen av dokumentet retrospektivt og prospektivt.

Prospektivt ble undertegnelsen av Final Act både i Sovjetunionen og i amerikanske medier ansett som en stor seier for Sovjetunionen, der landets innflytelse i Øst-Europa fikk politisk anerkjennelse. Tilsvarende ble Gerald Ford fordømt både i New York Times og Wall Street Journal for å gi etter for sovjetiske interesser. Men forståelsen av dokumentet og dens betydning endret seg raskt. I motsetning til hva Kreml hadde forventet, fikk signeringen eksplosive konsekvenser da ulike dissidenter med henvisning til Final Act begynte å uttrykke sin misnøye med det kommunistiske system.

Brezjnev, og senere Andropov, var usikre på hvordan styresmaktene skulle reagere mot dissidentene, men KGB tok etter hvert kontrollen og foretok massearrestasjoner av de mest høylytte demonstrantene, noe Sovjetunionen måtte stå til ansvar for ved oppfølgningskonferansene i regi av KSSE. Det ble dermed legitimt å adressere menneskerettigheter som en del av oppfølgningsprosessene. KSSE hadde sådd et frø som ikke lot seg stoppe og slo ut i full blomst innenfor det kommunistiske system.

Det er i så måte vanskelig å undervurdere hvilken betydning avtalen fikk for oppblomstringen av sivilsamfunnet i Øst-Europa. Både Vaclav Havel og Lech Walesa kunne henvise til Helsingforsprinsippene som grunnlag for sin aktivitet. Helsinki Final Act ble et veldig viktig dokument fordi det muliggjorde legitim demokratisk motstand mot det kommunistiske diktaturet.

Når vi 50 år senere markerer Helsinki Final Act, minnes vi amerikansk lederskap og Vesten på sitt beste. Den viktigste lærdommen er at før som nå må Vesten stå sammen, dersom vi skal lykkes med å fremme Vestens etos og vestlige verdier.

Dessverre har den nåværende administrasjonen i USA lært lite av suksessen for 50 år siden – men det er en annen historie.

Teksten har tatt utgangspunkt i forfatterens masteroppgave fra UiB (2010), som omhandlet Konferansen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa.