Europa må klare seg på egen hånd

Et sted mellom Joe Bidens elendige debatt, attentatet mot Donald Trump og nyheten om at Biden trekker seg, slo resignasjonen inn for meg: Det var som om kroppen innstilte seg på at Donald Trump blir USAs neste president.

J. D. Vance blir i så fall hans visepresident. Mannen som en gang sammenlignet Trump med Hitler, har siden omfavnet Viktor Orbáns Ungarn, og har erklært at han som visepresident ville nektet å godta valgresultatet i 2020, og er om mulig mer negativ til både NATO og Ukraina enn Trump.

Selv om det lenge har vært plausibelt at det ville bli slik, er det utvilsomt både tungt og dystert å ta det inn over seg. Likevel ble resignasjonen – «det er trolig slik det blir» – fulgt ikke først og fremst av ny bekymring, men av en overraskende ro.

Hvorfor det?

Pax Americana er historie

Det skyldes for ordens skyld ikke at jeg ikke er bekymret: En Trump-Vance-administrasjon har potensielt store konsekvenser både for det amerikanske demokratiet og for europeisk sikkerhet. De to henger også sammen: Et USA der demokratiet forvitrer, vil over tid trolig ikke kunne være en trygg alliert for Norge. Så la oss gå gjennom bekymringene først.

Det er den siste biten – europeisk og norsk sikkerhet – som i utgangspunkt har uroet meg mest. Det er jeg neppe alene om: Fabian Hoffman ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo tok nylig til orde for en god dose panikk i europeisk politikk. Jeg følger ham et stykke på vei. Det er vanskelig å overvurdere betydningen av den amerikanske sikkerhetsgarantien gjennom NATO for Vest-Europa siden 1945. Utsiktene til at den svekkes eller fjernes, bør få det til å gå kaldt nedover ryggen på noen og enhver.

Etter andre verdenskrig stod USA frem som en global hegemon av en type verden før knapt hadde sett. Det innebar ingenlunde at det ble fred overalt – Korea-krigen og Vietnam-krigen fulgte i rask rekkefølge. Men i Vest-Europa, som var dekket av en klippefast amerikansk NATO-pakt, var «Pax Americana» et udelt gode. Hastings Ismay, den første generalsekretæren i NATO, skal ha sagt at formålet med alliansen var å holde amerikanerne inne (i Europa), russerne ute og tyskerne nede.

Det kan høres litt flåsete ut i dag, men det løste et sett med kompliserte problemer for et krigsplaget kontinent: Å holde amerikanerne inne og russerne ute, betydde at Vest-Europa var beskyttet mot sin største eksterne trussel, Sovjetunionen. Samtidig gjorde den amerikanske sikkerhetsgarantien at europeiske land ikke trengte å bruke like mye penger på forsvar. Det var selvsagt en stor økonomisk fordel når kontinentet skulle gjenoppbygges. Men viktigere var det at gjorde det mulig å omgå «det tyske problem»: At Tyskland, som Henry Kissinger skal ha sagt, var for lite for verden, men for stort for Europa. Dersom Europa skulle forsvare seg selv mot Sovjetunionen, fordret det storstilt tysk opprustning – og kanskje tyske atomvåpen. Men selv et slikt Tyskland ville kanskje ikke være stort nok for verden; men det ville være for stort for et kontinent som hadde måttet forsvare seg mot tysk aggresjon to ganger på 30 år.

Pax Americana løste både «det tyske problem» og det eksterne sikkerhetsproblemet, og muliggjorde fremveksten av et europeisk fellesskap, organisert i det som etter hvert ble EU, som fokuserte på alt annet enn sikkerhetspolitikk. Det kunne skje fordi risikoen for væpnet konflikt ble dramatisk mye lavere. Og etter kommunismens fall ble krig på vesteuropeisk jord, for første gang i historien, nærmest utenkelig: Det har overhodet ikke vært en del av vår politiske diskurs i de drøyt tredve årene mellom murens fall og invasjonen av Ukraina.

Et bortfall av den amerikanske sikkerhetsgarantien i en tid der eksterne trusler igjen viser seg, og der kontinentets fredelige samling allerede er utfordret innenfra, betyr enkelt sagt at muligheten for krig på vesteuropeisk jord igjen må bli en del av politikken. Konsekvensene av en slik endring tror jeg ikke ennå vi overskuer.

Begynnelsen på slutten for Pax Americana i Europa vil vi få se i Ukraina: Hva skjer på bakken der om amerikanerne trekker sin støtte? Men om endringen begynner der, vil den ikke slutte der. Hoffmans panikk har altså mye for seg. Ja, på et vis går han ikke langt nok, for hans scenario handler utelukkende om russisk aggresjon. Men et Europa uten USA må forholde seg ikke bare til trusselen fra øst, men også til trusselen for intern fragmentering og konflikt.

Norges tid som «humanitær stormakt» er forbi

Et USA som ikke lenger står som et globalt fyrtårn for demokratiske verdier, har implikasjoner også for europeisk utenrikspolitikk også utover sikkerhetspolitikken.

I to mannsaldre har ønsket om å spre menneskerettigheter og demokrati i verden vært en bærebjelke for både norsk utenrikspolitikk og norsk bistand. Men når Norge for 30 år siden kunne lansere seg selv som en «humanitær stormakt», var det ikke bare fordi vi var snille eller fordi vi hadde så mye penger, men også fordi hele den globale ordenen var innrettet slik at menneskerettighetsparadigmet nøt en særegen prestisje. Når våre statsråder kom tilbake fra besøk i Kina, var de viktigste spørsmålene fra norske journalister ofte om Norge hadde tatt opp ulike menneskerettighetsspørsmål med den gryende supermakten.

Tidligere næringsminister Torbjørn Røe Isaksen formulerte det slik i et intervju med meg i Minerva for to år siden: «Bak enhver orden står en makt, en makt som – åpent eller skjult – opprettholder legitimiteten og sikrer at ordenen følges. Den makten har i hele etterkrigstiden vært USA. Saken er altså ikke bare at vi har snakket om menneskerettigheter – selv om det ofte ikke har konsekvenser; saken er at vi har kunnet snakke om menneskerettigheter.»

Les også:

Pluss

Pluss

– Sivilisasjoner er ikke evige

Ingen trær vokser inn i himmelen. Heller ikke Torbjørn Røe Isaksens politiske karriere.

Nils August Andresen

Verden var allerede i ferd med å endre seg gjennom hans tid som statsråd. Og i en multipolar verden med mindre tette transatlantiske forbindelser er det langt fra klart at Norge og mange andre land fortsatt vil kunne snakke om menneskerettigheter. Og også andre globalt hegemoniske verdier som har vært knyttet til en amerikansk-ledet orden, vil kunne miste sin posisjon: Hvis vilkårene for friere handel, multilateralt samarbeid og forutsigbarhet svekkes, vil det ramme mange aspekter av norsk handels- og utenrikspolitikk.

Vi kan klare oss selv

Og da har jeg ennå ikke kommet til konsekvensene for USA selv – som jeg kommer tilbake til. Men i mellomtiden er altså spørsmålet: Hvorfor er jeg ikke mer urolig?

Jeg tror forklaringen er at jeg over de siste par årene gradvis har begynt å se mer positivt på Europas og Norges mulighet til å klare seg selv. Det betyr ikke at det er enkelt, eller at det ikke kommer med nedsider. Da jeg intervjuet folk som jobbet i Solberg-regjeringen om hvordan norsk politikk responderte på valget av Trump i 2016, og spurte om regjeringen i det hele tatt hadde noen plan B, dersom den amerikanske sikkerhetsgarantien skulle svekkes eller bli borte, fikk jeg følgende svar: «Det var lite arbeid med en plan B, rett og slett fordi plan B er veldig dårlig.»

Men at det ikke har eksistert noe europeisk og norsk svar, handler ikke først og fremst om hva som har vært økonomisk og fysisk mulig. Den viktigste begrensende faktoren har vært hva som har vært politisk mulig. Kombinasjonen av fornyet russisk aggresjon og utsikter til en ny Trump-periode og et endret republikansk parti i USA har flyttet grensene for det politisk mulige.

Stortinget samlet seg nylig om en langtidsplan for Forsvaret som innebærer den største militære opptrappingen i nyere tid. Vi nådde toprosent-målet i år, og styrer mot å bruke tre prosent av BNP på militære formål innen 2036.

Disse økningene henger selvsagt sammen med den russiske aggresjonen i Ukraina, og et oppdatert mentalt kart for russisk revansjistisk nasjonalisme. Men enda mer grunnleggende er de et resultat nettopp av usikkerheten rundt USAs plass i den europeiske sikkerhetsarkitekturen i årene som kommer. I Forsvarskommisjonens rapport fra mai i fjor, som dannet det viktigste utgangspunktet for den nylig vedtatte langtidsplanen, beskrives det ganske nøkternt: «Debatten i USA om landets fremtidige tilnærming til globalt lederskap og utfordringen med å håndtere hele bredden av globale forpliktelser, betyr at Norge og våre europeiske og nordiske allierte må ta et mye større ansvar for forsvaret av Norge og Europa.»

Vi er ikke alene: Sverige har doblet forsvarsutgiftene som andel av BNP bare siden 2020, har nådd 2,14 prosent i år – og skal etter planen øke videre til 2,6 prosent innen 2030. Budsjettene i både Danmark og Finland har allerede vokst til rundt 2,4 prosent av BNP. Alene er hvert land så lite at troverdig militær avskrekking mot større land er vanskelig. Men Norden står samlet innenfor NATO, og vil snart kunne opptre som en ganske enhetlig militær aktør. I løpet av noen ganske få år vil Norden ikke lenger være noen militær lettvekter.

Landene ved NATOs mest utsatte grense i øst har sett enda mer dramatiske økninger. I Polen er forsvarsutgiftene mer enn doblet de siste årene til 4,12 prosent av BNP, og landet har i personell fått NATOs tredje største hær, etter USA og Tyrkia, men før Frankrike, Tyskland, Italia og Storbritannia. I Baltikum har Latvia og Litauen tredoblet sine budsjetter de siste ti årene, til rundt 3 prosent av BNP. Estland begynte på et høyere nivå, men har økt videre til NATOs nest høyeste budsjettandel, med 3,43 prosent til militære formål.

Disse europeiske økningene erstatter ikke USA militært. En svekket amerikansk forpliktelse på NATOs artikkel 5 betyr fortsatt at muligheten for krig er tilbake i Europa. Men hverken Europa eller Norden er prisgitt omstendighetene. Vi har jo ikke alltid hatt de samme eksterne sikkerhetsgarantiene som vi har hatt de siste 80 årene. Det er slik Gandalv sier det til kong Théoden i Ringenes herre: «Fingrene dine hadde bedre husket sin gamle styrke, dersom de holdt om et sverdhjalt.» Vi kan handle selv. Og handling bidrar om ikke annet til å dempe uro.

En nødvendig realitetsorientering

Misforstå meg rett: At muligheten for krig er tilbake i Europa, er dystert. Men at Europas og Norges plan B er dårligere enn plan A, betyr likevel ikke at det ikke også finnes noen positive sider ved at Europas tvinges til å ta mer ansvar for egen sikkerhet.

Det har allerede lenge vært noe unaturlig ved at EU, som samlet er omtrent på størrelse med USA og Kina økonomisk, har stått så svakt i den tradisjonelle sikkerhetspolitikken. Det finnes selvsagt positive aspekter ved at EU i stedet har fokusert på være en økonomisk og regulatorisk stormakt. Men at sikkerhetsgarantien er kommet utenfra, har også gjort at det europeiske blikket på verden over tid har manglet både realisme og egen agens.

Å forstå at både våre sikkerhetspolitiske interesser og våre verdier har vært understøttet – og i stor grad må understøttes – av hard makt, er nemlig nyttig. Det bidrar ikke bare til at vi har en større interesse i å holde oss med tilstrekkelige maktmidler til å fremme vår geopolitiske interesser; men også til at vi ikke setter oss høyere internasjonale mål enn det vi faktisk kan håndtere.

En slik realitetsorientering er nyttig også fordi det allerede en god stund har vært slik at europeisk utenrikspolitisk retorikk generelt, og norsk helt spesielt, har gått langt forbi det amerikansk hard makt og europeisk myk makt har kunnet levere. For igjen å sitere fra intervjuet med Røe Isaksen, er det «sjelden norsk kritikk av lands indre anliggender er avgjørende viktig, for å si det forsiktig». Like ofte har det kanskje handlet om «å projisere våre egne, idealistiske aspirasjoner på andre land». Tiden for slikt er altså kanskje uansett forbi. Det finnes selvsagt et rom for å fremme normer i internasjonal politikk. Men uten en sterk transatlantisk allianse vil det i hvert fall fremstå som klokt å rasjonere bruken av utenrikspolitisk kapital på moralisering uten virkemidler overfor stormakter med andre verdisett enn Norge. 

Motsatt: Der hvor sikkerhetspolitiske interesser står på spill, må vi ha en strategi for å forsvare dem uten USA. Mest presserende akkurat nå er situasjonen i Ukraina. Her har Europa strevet med å komme opp med en sammenhengende strategisk plan, og enda mer med å tilføre en slik plan nødvendige ressurser. Også Norge har vært et temmelig passivt land, som i stor grad har holdt seg sånn omtrent midt i NATO-feltet. Men når alle holder seg i midten, er det ingen som fører an og legger en strategi. Det er blitt ekstra merkbart når USA har vært opptatt med politiske feider i kongressen om landets støtte til Ukraina. Tenk på hvilken forskjell norske oljepenger kunne utgjort for finansieringen av den ukrainske militære innsatsen i den situasjonen! Men en slik finansiering måtte vært fulgt opp med noen tanker om hvordan konflikten skal ende. Det har Norge og Europa kviet seg for å fremføre. Ikke desto mindre har europeisk frykt for at Trump kommer tilbake til makten, allerede ført til forsøk på «Trump-sikring» av NATOs støtte til Ukraina.

Jeg mener ikke å benekte at en Trump-seier i november illevarslende for Ukraina og et alvorlig slag mot freden og stabiliteten i Europa. Men det er fortsatt mye som vi kan utrette selv, hvis vi setter realistiske mål og er villige til å bruke ressursene som kreves for å nå dem.

«Failure is not fatal»

Men hva med USA?

En politisk leder som ikke aksepterer valgnederlag, er farlig, og hva det kan føre til, fikk vi se 6. januar 2021. Trumps manglende respekt for demokratiske normer vil trolig legge ytterligere press på det amerikanske demokratiet. Og fremveksten av autoritær politikk i USA vil kunne smitte over til Europa.

Alt det er sant. Men det betyr likevel ikke at USA er i ferd med å bli en fascistisk stat, en stat uten en vital opposisjon eller uten politisk pluralisme. Veien til en faktisk autoritær stat er lang, og lengre for USA enn for andre land med mindre kraftfulle institusjoner. Og Trump er en gammel mann – han får ikke ikke like lang tid til et slikt prosjekt som Viktor Orbán i Ungarn eller Erdogan i Tyrkia.

Et klokt sitat – et av mange som uten særlig belegg tillegges Winston Churchill – lyder: «Success is not final, failure is not fatal: it is the courage to continue that counts.» Det er verdt å huske på også for dem som får panikk av ulike aspekter ved Trumps innenrikspolitikk. Det er uklokt å være ubekymret for demokratiets tilstand i USA; men det er heller ikke slik at lysene skrus av i det Trump er valgt. Det kommer til å komme nye valg, nye hendelser, nye politikere og ny dynamikk inn i amerikansk politikk. Jeg vet ikke om det kommer til å gå bra; men det kommer til å komme nye sjanser.

Og hvem vet: Plutselig vinner Kamala Harris valget. I mellomtiden er det uansett klokt om Europa lærer seg å klare seg på egen hånd.