Overtro på fellesskap – fra det fatale til det bisarre

Det gjelder å være «on the right side of history», en frase med ukjent opprinnelse, men motivet er gitt ved Hegels forståelse av historien som en arena for stadig mer omfattende frihet. Ideen ble retningsgivende for Marx. I det 19. århundret oppsto grandiose visjoner om fremtidige fellesskap, frihet og harmoni på et nivå hittil ukjent for menneskeheten. I det 20. århundret ble det klart at slik overtro kan bli morderisk. Noe som likevel står fast, er at mennesker ikke kan leve uten fellesskap. 

Tvilsomme grupperettigheter

Etter første verdenskrig skapte seierherrene en organisasjon som skulle sikre en varig fred: The League of Nations, på norsk Folkeforbundet. Organisasjonen ble raskt opptatt av minoriteter. Dette var en forståelig prioritering ettersom nasjonale, etniske og religiøse minoriteter fantes i de nye nasjonalstatene som oppsto etter at Habsburg-riket (Østerrike-Ungarn) brøt sammen og Polen gjenoppsto som stat. Nasjonenes rett til selvbestemmelse, president Wilsons kongstanke, måtte jo ha en viss vekt også for disse gruppene. Etter mandat fra Folkeforbundet ledet Fridtjof Nansen i 1923 en massiv forflytning av tyrkere fra Hellas til Tyrkia, og hellener fra Tyrkia til Hellas. Var dette en internasjonalt organisert etnisk rensning? Håpet var at et mer entydig fellesskap for begge folk ville skape fred mellom de to landene. Senere har det vært utallige gnisninger, men ingen fullskala krig som i 1922.

Det fatale eksemplet gjaldt de rundt 3 millioner tyskerne i det vestlige Tsjekkoslovakia, det såkalte Sudetenland. Hitler tok Tyskland ut av Folkeforbundet allerede i 1933, men kunne likevel vise til den etablerte omsorg for minoriteter, og kreve at disse tyskere fikk et sikkert hjem i Riket. Heim ins Reich! Slik ble det i München i 1938. Sorry, no peace in our time. 

Erklæringen om universelle menneskerettigheter, vedtatt av det nyskapte FN i 1948, bærer preg av erfaringen fra mellomkrigstiden. Her er det ingen vekt på grupperettigheter. Det er individer, ikke grupper, som tillegges rettigheter uavhengig av statstilhørighet. Erklæringen er med en viss rett blitt kritisert for å speile individualismen i vestlig sivilisasjon. Som en kompensasjon for individorientering i Menneskerettighetene av 1948 er det senere vedtatt en rekke grupperettigheter. Det handler om å beskytte minoriteter, som ofte med god grunn antas å være truet, eller som har lidd stor urett i tidligere tider, som f eks urfolk (indigenous peoples). 

Men som på 30-tallet kan ideen om forsvar av undertrykte grupper bli nyttig i imperialistisk propaganda. Igjen har en brutal diktator fått støtte i en stor del av egen befolkning ved å appellere til nasjonalt fellesskap hinsides statsgrenser. Antakelig var det flere motiver for Ukraina-invasjonen i 2022, men Putin selv kan ha vært formørket av overtro på dypt fellesskap mellom russere og ukrainere, som begge måtte beskyttes mot et nazi-regime. Utrolig nok.

Fatal ønsketenkning

EU ønsker å skape en slags alleuropeisk identitet, en grandios oppgave, siden det er fjernt fra europeisk tradisjon å identifisere seg som europeer. Vi holder oss til en nasjon som kan være stor og sammensatt, men den er likevel «somewhere». Det gjelder også for supermakten som med god grunn kalles en nasjon av innvandrere. Inntil nylig kunne visst de fleste istemme: «We are all Americans» og mene det samme.

Før dagens dype splittelse var USAs ledere overbevist om at det som var mulig for USA, det måtte også være mulig for andre land. Man hadde jo klart å forene så mange innvandrede etnisiteter til et reelt fellesskap. Følgelig gikk man inn for å hjelpe enkelte vanstyrte land med å bli kvitt et ekstremistisk, terror-vennlig regime eller en brutal diktator: Afghanistan og Irak 

La oss se bort fra andre motiver, som kontroll over Iraks olje, og anta at de militære intervensjonene skjedde i oppriktig tro på at folkene ønsket en moderne, liberal nasjonalstat. For det ønsker man jo overalt. Og man fikk det jo til i (Vest)Tyskland og Japan. At dette var land som før krig og nederlag var fortrolig med en sterk statsmakt, var ikke så viktig. Slutten på den kalde krigen og Tysklands gjenforening ble sett som en bekreftelse: De vestlige verdier hadde bevist at de er overlegne.

Det lyktes ikke denne gang. Her er det ikke snakk om etterpåklokskap, for mange som kjente forholdene i de invaderte landene, påpekte det fantasifulle ved å sitte i Bonn, den vest-tyske hovedstaden, og planlegge den nye nasjonalstaten Afghanistan. Det var to slike møter, det første i 2001, det andre i 2011. Så mange ord, så mye ønsketenkning.

I boken Political Tribes. Group Instinct and the Fate of Nations (2018) redegjør professor Amy Chua godt for den amerikanske overtroen på det liberale demokratiets universelle tiltrekningskraft. Hun åpner med å siterer George W. Bush: «- - freedom and democracy will always and everywhere have greater appeal than the slogans of hatred.» (Chua, s. 3) Obama var på samme linje da han foreleste om de bærende ideer i det amerikanske demokratiet i Kairo i 2009: «Those are not just American ideas, they are human rights and that is why we will support them everywhere.» (Chua s, 7) Presidentene led også av overtro på at nasjonalt fellesskap med tillit til at en splitter ny statsmakt ville oppstå bare man ble kvitt gamle regimer.

I Libya i 2011 gjaldt det å uskadeliggjøre enda en brutal diktator og dermed gi makten tilbake til det libyske folket. Nå er det to regjeringer i landet. Norge var med der, som i Afghanistan, og myndighetene fortalte oss at vi bidro til å gjøre verden tryggere ved å velte Taliban-regimet og skape et nytt og vesentlig bedre fedreland. Det virkelige krigsmålet var å få soldatene uskadde hjem, det underliggende motivet var å opprettholde amerikansk velvilje. Vi er nødt til å dyrke fellesskapet i NATO.

Stor skepsis til internasjonale organisasjoner er ikke noe nytt i amerikansk politikk. President Wilson fikk ikke landet med i Folkeforbundet, for Kongressen ville unngå å bli trukket inn i flere kriger uten vital interesse for USA. Det er også blant de klareste budskap fra Trump. Jens Stoltenberg har satset mye på å blidgjøre Trump, dvs. smigre ham, men troen på det atlantiske fellesskapet står i fare for å bli overtro.

De militære intervensjonene kan forstås i lys av kravet om å beskytte folk mot grove krenkelser av menneskerettigheter. Etter det grufulle folkemordet i Rwanda i 1994 og uhyrlighetene i Jugoslavias oppløsningskriger (90-tallet var ikke så fredelig som mange later til å tro) fikk man R2P – Responsibility to Protect. Prinsippet ble anerkjent av FNs generalforsamling i 2005, et uttrykk for maksimal tro på det moralsk ansvarlige fellesskapet i verden. I dag hører man lite om R2P. Blir det overhodet nevnt som begrunnelse for militær bistand til Ukraina?

Et ord i magisk forvandling: «Community»

Først og sist de nære fellesskap. Familiær og erotisk intimitet berører oss som regel sterkere enn storpolitikk, så med god grunn har intimiteten vært et dominerende tema i romaner i mer enn 200 år. «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.», lyder en berømt formulering fra Lev Tolstojs Anna Karenina. Man forstår at den pure lykke ikke er inspirerende for forfattere, det er mer særegenhet i ulykke. Jeg har en mistanke om at nettopp ulykkens produktivitet til slutt virket så frastøtende på moralisten Tolstoj at han tok avstand fra romankunsten, ja rett ut fordømte den. Det praktiske liv, bøndenes nærhet til jorda, var uendelig mer verdifullt enn alle subtilt uttenkte intriger. Mange i den moderne verden har kjent en Tolstoj-aktig lengsel etter det jordnære samholdet i små samfunn: communities. De fortoner seg som stedet for autentisk lykke. 

Ordet community har en aura som lett forsvinner i oversettelser. Det handler om å leve i fysisk nærhet til andre, ikke nødvendigvis slik at alle kjenner hverandre, men slik at kontakt ansikt til ansikt er realistisk. Det personlige er alltid mulig i en community. Den norske «kommune» har unektelig en annen, administrativ aura. 

Men så er man fort tilbake i storpolitikken, for vi hører ofte om «the international community». Det er nærliggende å tenke på FN. I kontekst vil det ofte manes til handling. Men hvor ofte kan Sikkerhetsrådet samles om det? Man appellerer til et samhold som ikke finnes.

Internett er blitt et medium for diverse nye communities. Utallige influensere, podcastere, Facebookere og YouTube-guruer har samlet folk fra all verdens land. Man minnes ønsketenkningen i internettets første år. Global kommunikasjon vil åpne for fruktbar meningsutveksling og gjensidig forståelse hinsides alle gamle skillelinjer. Igjen har det vist seg at et fellesskap har mørke sider, som ikke skal belyses her. 

Her skal det mørke få være, jeg holder meg til det ufarlige. Er det tale om seksuelle minoriteter i den engelskspråklige verden, blir det praktisk talt alltid tale om deres «community». Man skal tro på noe slikt som et «LGBTQ+ community». Det er en bisarr overtro. Noen av mine beste venner er også G, men de fleste er S for straight, eller H for hetero. Mine G-venner og jeg utgjør ikke et særskilt fellesskap. Sannsynligvis kan mange – de fleste? – i bokstavrekken si det samme.

Så vil man si at dette «community» handler om omfattende solidaritet, langt ut over egen vennekrets. Utvilsomt er det stadig vanskelig for mange å avvike fra heterolivet, noen steder livsfarlig, og selv her i landet er vi blitt rammet av terror. Er det treffende å si at solidaritet skaper et nytt fellesskap? Noe som taler imot, er at man da tilegner seg en smerte man ikke opplever, farer man ikke selv er utsatt for. Også de som ikke tilhører eget fellesskap, skal støttes.

Et fellesskap må være basert på felles interesser, ikke bare en felles negasjon: ikke hetero. De som ikke er interessert i fotball, utgjør ikke et ikke-fotball-fellesskap. Men de som driver med bryting, vil ha glede av å tørne sammen mens flertallet trener på straffespark. Dersom fotballentusiastene betrakter minoritetens idrett med forakt, kan brytere, fektere, softballere og andre finne sammen. Avvikernes fellesskap er nok underordnet egen lidenskap. 

Jeg har for vane å konsultere Google Gemini fra tid til annen. Det er fristende å provosere denne progressive intelligens, så jeg tok hardt i, og spurte om den også innser hvor latterlig det er å forestille seg sex-minoritetenes «community». Som ventet ble jeg vennlig irettesatt. Gemini viste først forståelse for at fysisk nærhet er viktig. Så ble bokstavenes fellesskap forklart. Rekken ble kortere enn ventet, kanskje for ikke å forvirre meg:

However, the rise of the internet has broadened the definition of community. Here's why LGT+ (Lesbian, Gay, Transgender+) and other online communities can be very real and meaningful:

• Shared Identity: LGBT+ people, for instance, share experiences and challenges related to their sexual orientation or gender identity. Online spaces allow them to connect with others who understand, regardless of location.

• Support and Resources: These communities offer emotional support, share information, and advocate for common causes. This can be especially crucial for those who live in areas with limited acceptance.

• Social Connection: Online communities fulfill a basic human need for belonging and connection. They can provide a safe space for self-expression and friendship.

Jeg er urokkelig binær. Det er tradisjonelt og stadig alminnelig, vil jeg tro. Når noen forteller meg at jeg «share experinces and challenges» med transer og ikke-binære, blir jeg forbløffet. Jeg liker å svømme, har ingen erfaring med softball. Gemini formidler idealforestillinger i den såkalt liberale elite, idealer som er sterke nok til å forestille virkelighet. Forbløffet? Ja. Overrasket? Nei. 

Generasjonens fellesskap?

Vi hører ofte om generasjoner. Urkatastrofen, første verdenskrig, skapte «The Lost Generation». De som kjempet i den andre, ble «The Greatest». Nå har vi en ny bokstavrekke, bare eksperter har oversikt. Den siste (født etter 2010) er av en eller annen grunn døpt Alfa. Det er optimistisk, man kunne frykte Omega. Alt nytt i IT-teknologi vil være velkjent for generasjon Z (født 1996-2010). Hva vil være særegent for Alfa? Farvel til Det grønne skiftet?

Når man som jeg er en Baby Boomer – på norsk Etterkrigsgenerasjonen – tilhører man verdenshistoriens heldigste flokk. Krigsgenerasjonen ville legge krigen bak seg. Nazismen var overvunnet, verden syntes renset for ondskap. (Først mange år senere ble det et velkjent tema at vi alle bærer i oss muligheter til grusomhet.) Så optimismen var stor, økonomien vital, ungdommens muligheter mange. Bomben sto for en eksistensiell angst som vi måtte lære å leve med. Det var en særegen epoke.

Nå minker The Boomers raskt i antall og vi er blitt kjent med en verden forskjellig fra den vi vokste opp med. Det er lett å forestille seg en eksklusiv, aldrende gruppe med sammenfallende synspunkter på det ene og det andre. Det er en overtro på fellesskap. Også en særpreget epoke åpner for utallige erfaringer og synspunkter. Når sluttet etterkrigstiden, var det først ved Murens fall? Hvorfor en ny generasjon etter 2010? Det aner meg at mobilbruk blant unge regnes som epokegjørende, og den skal ha tiltatt veldig på 10-tallet., men det må vel være generasjon Z? Flytende grenser mellom generasjonene er i grunnen det mest påfallende ved dem. Jo mer kollektivt det tenkes, desto viktigere blir individet.