Flertallstyranni og rettsstat

Det er vanskelig å fri seg fra inntrykket av at den utøvende statsmakts nederlag i Høyesterett denne våren henger sammen med den måten dagens regjering misbruker stortingsflertallet sitt på.

At Høyesterett setter til side lovvedtak som på formelt korrekt vis er fattet av Stortinget, er ikke noe nytt. Prøvingsretten — at domstolene har rett (og plikt) til å prøve grunnlovsmessigheten av lovvedtak — har solid feste i norsk forfatnings ­tradisjon tilbake til midten av 1800-tallet. At Høyesterett to ganger i løpet av noen få måneder kommer til det resultat at lovvedtak strider mot Grunnloven og derfor er ugyldige, er imidlertid sjelden kost. I saken om tilbakevirkende kraft av reglene for rederibeskatning kom Høyesterett med knappest mulig flertall (3 mot 2) til at Stortingets vedtak var i strid med Grunnloven ( § 97). I saken om billigsalg av tomter festet bort av Opplysningsvesenets fond ( § 106) var flertallet for å sette til side Regjeringens tomtefesteinstruks og den lovendring som skulle gi hjemmel for den, meget klart (13 mot 4).

Misbruk av stortingsflertallet Sammenfallet i tid kan skyldes tilfeldigheter, men gjør det neppe. Det er vanskelig å fri seg fra inntrykket av at den utøvende statsmakts nederlag i Høyesterett denne våren henger sammen med den måten dagens regjering misbruker stortingsflertallet sitt på. Når partier som samarbeider i regjering, står så langt fra hverandre både ideologisk og i praktisk politikk som dagens regjeringspartier gjør, legger de langdryge og besværlige forhandlingene i Regjeringskvartalet beslag på så mye av den politiske energi og oppmerksomhet at det blir lite til overs til å ivareta en regjerings konstitusjonelle plikter i forhold til Stortinget.