For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Er det på tide å forby sosiale medier?
Funnene i en ny undersøkelse om sosiale medier og demokrati bør ikke havne i enda en kulturkrigsdiskusjon om ytringsfrihet. La oss derimot diskutere dette som et beredskaps‑ og motstandsdyktighetsspørsmål.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
En ny undersøkelse fra Gallup og Charles F. Kettering Foundation gir funn som bør være til bekymring for alle som er opptatt av demokratiet:
Jo mer tid folk bruker på sosiale medier, desto mindre tilbøyelige er de til å mene at demokrati er den beste styreformen.
Blant de tyngste brukerne finner de også oftere holdninger som bryter med grunnleggende demokratiske normer: lavere vilje til kompromiss, svakere støtte til universelle stemmerettigheter og større aksept for politisk vold. Samtidig opplever de seg mer politisk handlekraftige.
Når vi samtidig vet at den demokratiske utviklingen stort sett går feil vei i verden, virker det nødvendig å i hvert fall stille spørsmålet:
Er det på tide å forby sosiale medier?
Gallup/Kettering‑undersøkelsen kan ikke fastslå om sosiale medier forårsaker svekket demokratisk tilslutning, eller om personer med lavere institusjonell tillit og høyere konfliktorientering i større grad oppholder seg på disse plattformene. Men den peker på et mønster som er vanskelig å ignorere:
En stor, politisk aktiv gruppe ser ut til å bevege seg bort fra demokratiske normer, og ikke bare fra bestemte politiske standpunkter.
Demokratier utfordres ikke primært av at folk er uenige, men av at færre aksepterer de grunnleggende spillereglene om kompromisser, valg som bindende beslutningsmekanisme, og en grunnleggende avvisning av vold.
Når slike normer svekkes i en høyintensiv del av offentligheten, bør varsellampene blinke.
Samtidig er det viktig å finne riktig virkemiddel dersom vi vil løse slike problemer. Og når en faktisk tester effekten av å «ta bort» sosiale medier, eller endre sentrale deler av dem, finnes det ofte overraskende små kortsiktige effekter på politiske holdninger og demokratiske utfall.
I den hittil største «deaktiveringsstudien», publisert i PNAS i 2024, ble titusenvis av amerikanske Facebook‑ og Instagram‑brukere randomisert til å deaktivere kontoene sine i seks uker før presidentvalget i 2020. Effektene på affektiv polarisering, opplevd valglegetimitet, kandidatvurderinger og valgdeltakelse var små eller nær null.
Da eksponering for «likesinnet» politisk innhold på Facebook ble redusert kraftig under valgkampen, økte riktignok krysseksponering og språkbruken ble mindre uforsonlig – men uten målbar effekt på flere preregistrerte holdningsmål. Og da politiske annonser ble fjernet fra Facebook og Instagram i ukene før valget, fant forskerne ingen detekterbar effekt på kunnskap, polarisering eller valgdeltakelse.
Slik kunnskap gjør ikke utfordringen mindre alvorlig, men det gjør det vanskelig å hevde at et generelt forbud er et presist eller dokumentert effektfullt svar på de utfordringene Gallup/Kettering avdekker.
Kanskje vi stiller feil spørsmål? En bred gjennomgang av forskningen på sosiale medier i økonomifaget foreslår i hvert fall å skifte fokus fra innhold til mekanismer. Plattformenes samfunnseffekter må forstås gjennom hvordan de påvirker produksjon, distribusjon og konsum av informasjon. Særlig distribusjonsleddet – altså hva som løftes frem (algoritmisk anbefaling), «det som plutselig er overalt» (viralisering), målretting og nettverkseffekter – fremstår som sentralt for å forstå risiko knyttet til polarisering, misinformasjon og eskalerende konflikt.
Dette perspektivet passer godt inn i spenningen mellom Gallup‑funnene og de nevnte eksperimentelle studiene. Ja, det kan være vanskelig å endre dype politiske holdninger raskt – men det betyr ikke at tempo, rekkevidde og forsterkning er politisk irrelevante, særlig når demokratisk skade kan oppstå gjennom hurtig mobilisering, koordinering og normbrudd fra relativt små grupper.
Det mest alarmerende funnet i Gallup/Kettering‑undersøkelsen, slik jeg ser det, gjelder økt aksept for politisk vold blant tunge brukere. Jeg er klar over at denne typen holdninger er metodisk vanskelige å måle, og at enkelte studier har overvurdert støtte til vold på grunn av spørsmålsutforming og respondentuoppmerksomhet.
Men det viktigste poenget er ikke hvor mange som eksplisitt støtter vold. For demokratisk risiko handler ofte om terskler; hvor lett normer brytes, hvor raskt mobilisering skjer, og hvor effektivt konflikt kan skaleres. I dette bildet spiller sosiale medier en åpenbar rolle – ikke nødvendigvis som meningsformere, men som akseleratorer. De siste årene har vi, også i Norge, sett trusler mot politikere og en hardere digital offentlighet der eskalering kan skje på timer, ikke uker.
Jeg tror derfor det er svært viktig at disse funnene ikke havner ned i enda en kulturkrigsdiskusjon om ytringsfrihet. La oss derimot diskutere dette som et beredskaps‑ og motstandsdyktighetsspørsmål. Regjeringen har allerede anerkjent at desinformasjon og påvirkning kan undergrave tillit og offentlig samtale, blant annet gjennom strategien for å styrke motstandskraften mot desinformasjon. Strategien har fått legitim kritikk, men diskusjonen gir valgberedskap og beskyttelse av demokratiske prosesser økt politisk og administrativ oppmerksomhet. Dette er helt nødvendig for å skape forståelse for at informasjonsmiljøet ikke bare er et kulturfelt, men en del av demokratiets infrastruktur.
Så: Bør sosiale medier forbys?
Jeg vil svare «nei – men».
Fordi: et generelt forbud er neppe et godt eller tilstrekkelig svar, gitt det vi vet, og er et svært grovt virkemiddel med høye kostnader.
Samtidig er det ikke lenger overbevisende å late som om mindre justeringer er tilstrekkelig. Det holder ikke lenger å møte denne problematikken med reguleringsforslag som forutsetter at dette først og fremst handler om litt mer moderering eller bedre tone.
Gode løsninger må derimot handle om hvor og hvordan systemet skrur opp temperatur og hastighet.
Jeg mener derfor norske myndigheter må sette krav til at særlig tre grep innarbeides hos sosiale medieselskapene for fortsatt å få lov til å operere i Norge:
Først: bygg inn friksjon i det som sprer seg raskest. Deling bør få et lite «stopp-og-tenk»-ledd når innhold går viralt: ett ekstra trykk, en kort forsinkelse, en påminnelse om kilde – akkurat der det ellers går på refleks.
For det andre: skru ned forsterkningen i høyrisikoperioder. I ukene før valg og store kriser bør plattformene ha et «beredskapsmodus» som demper anbefalingsmaskinen, strammer inn på masseviderespredning og gjør det vanskeligere å eskalere med automatisert eller koordinert amplifisering.
Vi kan også få situasjoner der dette ikke er nok. I stedet for å improvisere i panikk bør vi på forhånd definere en nødbrems. Jeg snakker da ikke om «stenging», men en kort, rettssikker mulighet til midlertidig å fryse de mest risikofylte spredningsfunksjonene dersom tempoet i spredningen blir selve problemet. Dette handler ikke om å «oppdra» velgere, men å hindre eskalering når viralisering gjør skade akutt.
Forbud er en enkel tanke. Kontrær posering i skyttergravene «for eller mot ytringsfrihet» er behagelig. Å erkjenne at dette handler om demokratisk infrastruktur, og ikke bare om ytringer, er vanskeligere. Men det er trolig der løsningen må begynne.
