For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Utdanningsdirektoratet bør ta konservativ kritikk av innholdslister på alvor
Læreplaner og innholdslister uten bred støtte i befolkningen vil føre til en økt politisering av skolen.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Minerva har over en viss tid nå bidratt med flere interessante samtaler om norsk skole og skolepolitikk. Litt forenklet sagt kjennetegnes disse samtalene av at to grupper med til dels overlappende synspunkter har funnet sammen, slik jeg forstår det grovt sett av politisk konservative og skolefolk som er tilhengere av såkalt evidensinformert undervisning og kunnskapsrike læreplaner. Disse to gruppene har alliert seg i et slags epistemisk fellesskap, forstått som en gruppe som med en viss autoritet fremmer felles synspunkter på norsk skolepolitikk. Nå har denne gruppen også funnet sammen i kritikk av utkastet til innholdslister i samfunnsfag, som er på høring frem til og med 17. april.
Denne kritikken bærer med seg ulike elementer, både av skolefaglig og politisk karakter. Den mest fremtredende delen av kritikken—og det jeg skal konsentrere meg om her—dreier seg dog om at innholdslistene har en tydelig politisk slagside. Som redaktør Nils August Andresen skriver i en spissformulering: «Gretha Thunberg bør være fornøyd». Slik han ser det handler innholdslistene «i stor grad om at majoritetsbefolkningen har utbyttet urfolk, minoriteter, kvinner, kolonier, slaver og naturen». Som også flere av de andre kritikerne (Svardal Bøe, Eide og Brattbakk) er inne på, oppleves det derfor som om at man fokuserer i overkant mye på de negative sidene av norsk historie og samfunn, og at man ender opp med mer moralisme enn fag.
Andresen skriver videre at poenget ikke er at man bør ha en høyreorientert innholdsliste i stedet for det som nå foreslås, men han mener at politisering av utdanning er uklokt. Et vanlig argument mot denne typen kritikk av politisering, som også kan fremmes i denne sammenhengen, er at slikt arbeid unngåelig er politisk. Slik forstått finnes det ingen politisk nøytral måte å innrette innholdslister på. Valg av innhold vil alltid være uttrykk for vurderinger som har både en politisk og en faglig komponent. I denne sammenhengen mener jeg likevel at dette argumentet har begrenset kraft og at Andresen har et svært viktig poeng. Disse listene bør ha bred politisk legitimitet, forstått som at de bør fremstå som akseptable for demokratisk sinnede mennesker fra et bredt spekt av samfunnet, mennesker som tilhører de ulike politiske gruppene som til sammen utgjør det norske demokratiet – da selvfølgelig inkludert konservative.
I likhet med dem som skriver og intervjues om skole og utdanning i Minerva, kan gruppen som utformer innholdslistene her betraktes som et slags epistemisk fellesskap, i kraft av den oppgaven de sammen utfører. De representerer ulike underdisipliner tilhørende samfunnsfaget (geografi, historie og samfunnskunnskap), og består av en både fagfolk i akademia og lærere i skolen. Samlet sett representerer gruppa barneskole, ungdomsskole og samisk opplæring, i tillegg til ulike vitenskapelige disipliner og fagområder. Gruppa har faglig autoritet i kraft av den faglige kunnskapen og erfaringen den samlet sett representerer.
Det at gruppen har faglig autoritet betyr dog ikke at arbeidet automatisk har politisk legitimitet, gitt premisset om at denne legitimiteten beror på at listene fremstår som akseptable for demokratisk sinnede mennesker fra et bredt spekter av samfunnet. Kanskje er det særlig viktig å høre godt etter når kritikken kommer fra politisk konservative, ettersom denne gruppen typisk sett er underrepresentert i akademia (og antagelig også her). Derfor mener jeg at Utdanningsdirektoratet gjør klokt i å ta kritikken som nå kommer fra konservativt hold på alvor, nettopp fordi disse innholdslistene også bør fremstå som legitime for denne politiske gruppen. Det fordrer at man utfører det videre arbeidet med listene med utgangspunkt i det Max Weber kaller for en ansvarsetikk, hvor man kort sagt er villig til å ta ansvar for de forutsigbare konsekvensene av ens handlinger. I dette tilfellet er det etter mitt skjønn åpenbart at man vil bidra nettopp til å undergrave disse innholdslistenes legitimitet og på denne måten dernest til en uhensiktsmessig politisering av skolens innhold om man velger å overse kritikken.
En konstruktiv prosess fordrer imidlertid også ansvarlighet fra konservative kritikere av disse innholdslistene. En slik prosess innebærer nødvendigvis at ulike grupper med ulike synspunkter og interesser forhandler med hverandre. Det er en del av demokratiets natur at ulike politiske grupper vil være uenige med hverandre om mange saker, og det ligger derfor også i denne sakens natur at ingen kan få det akkurat som de vil om disse listene skal ha bred politisk legitimitet. Den konservative kritikken må derfor være både rimelig og saklig, og konservative bør unngå å alliere seg med polariseringsagenter i miljøer lengre ut på høyresiden, som bevisst utnytter saker som denne til å skape politisk splid. Selv om debatten i Minerva etter mitt skjønn er saklig og legitim, finnes det også andre aktører som omtaler og bruker denne saken for andre formål.
I Norge har vi ikke tradisjon for å lage voldsom brudulje av saker som denne. For de som måtte ha vanskeligheter med å forestille seg hvor galt det kan gå når skolepolitikken blir en ideologisk slagmark, er det imidlertid nok av nyere eksempler fra andre land vi kan ta av. USA er opplagt det eksempelet som er blitt dekket mest utførlig, i forbindelse med kulturkrig på universitetene og forbudslover mot å undervise bestemte temaer i en rekke stater. USA er på flere måter et nokså ekstremt eksempel, men et lignende mønster gjør seg nå gjeldende på tvers av ulike politiske kontekster. La meg derfor bare legge til et eksempel som er nærstående for meg for øyeblikket. Jeg befinner meg for tiden på forskningsopphold i New Zealand, hvor man nå mer eller mindre har endret på læreplanene kontinuerlig de siste tre årene. Fordi skiftende regjeringer under påvirkning av ulike samfunnsgrupper og politiske aktører ønsker å sette sitt fotavtrykk på innholdet i skolen i opposisjon til den forrige regjeringen, har pendelen svingt frem og tilbake fra den ene ideologiske ytterligheten til den andre. Resultatet er et skolepolitisk kaos og manglende forutsigbarhet både for skolen og for lærerutdanningene. Vi ønsker ikke å ende opp der.
Heldigvis er vi da også langt unna en slik situasjon i Norge for øyeblikket. For at vi skal unngå å bevege oss i samme retning kreves dog, som jeg har argumentert for i denne teksten, en viss ansvarlighet fra alle involverte parter. Det innebærer mer enn noe annet en vilje til å inngå rimelige kompromisser. For de av oss som er særlig opptatt av at skolen skal bidra til elevenes demokratiske beredskap, er dette et særskilt viktig poeng. Skal politisk innhold og politiske saker kunne undervises og diskuteres åpent i norske klasserom også fremover, er vi avhengige av at læreplanene med tilhørende innholdslister er innrettet slik at skolens demokratimandat har bred støtte i befolkningen. Det er vårt alles felles ansvar.
