Norges merkelige forkjærlighet for Pedro Sánchez

Det råder en merkelig forestilling her på berget om at Spanias statsminister Pedro Sánchez er en slags europeisk gallionsfigur. Aftenposten har hatt flere rosende artikler om ham og AUF-leder Gaute Børstad Skjervø mener at Støre og andre europeiske ledere bør hente inspirasjon fra Sanchez, fordi han står opp mot Trump.

VG tar seg til og med til å skrive følgende om Pedro Sánchez og Emmanuel Macron: «De to statslederne har ledet an i Europas ferd mot å stå opp mot Trump, og å forberede europeerne på en fremtid uten den transatlantiske alliansen med USA». Mon det. 

Om vi ønsker å forberede oss på en fremtid uten amerikanske sikkerhetsgarantier trengs det en god del handling. Macron på sin side har løftet viktige debatter, blant annet om en europeisk atomparaply. Sánchez derimot, har gjort forsvinnende lite for å styrke Europas evne til å forsvare seg.

Å konkurrere om å fordømme Trump mest mulig tar oss ikke særlig langt i ønsket om å styrke den europeiske forsvarsevnen. 

Heldigvis har vi medier i andre land som kan opplyse om hva realitetene egentlig er. Her er tre punkter om hvorfor det å se opp til Pedro Sanchez er en utrolig dårlig idé, hentet fra Weekendavisens kommentator Anna Libak:

1. Spania har nektet å være med på det nye NATO-målet om å bruke fem prosent av BNP på forsvar. Selv Viktor Orbán gikk med på det. Skal vi gjøre oss uavhengige av USA er det merkelig å ikke ta ansvar for egen sikkerhet.

« Ud af de 32 NATO-lande har Spanien i efterhånden en del år været det land, der bidrager allermindst til alliancen, og det har Pedro Sánchez overhovedet ikke travlt med at lave om på.»

2. Spania gir knapt økonomisk eller militær støtte til Ukraina.

«Spanien ikke er synderligt bange for Putin: Hvor Danmark har støttet Ukraine med to-tre procent af sit bruttonationalprodukt, har Spanien støttet med to-tre promille. Mærkeligt er det jo ikke, geografien taget i betragtning. Men hvis Europa skal stå i egen ret uden USA, så ville det alligevel have været rart, om rollemodellen Spanien havde prioriteret forsvaret højere.»

3. Akkurat nå er Spania det landet som importerer mest russisk gass i EU. Og importen øker.

«Det er også højst tvivlsomt, om Spaniens grønne omstilling kan forhindre landet i at blive ramt af Irankrigens konsekvenser. Ser man på Spaniens samlede energiforbrug i stedet for at nøjes med elproduktionen, er andelen af fossile brændsler over 70 procent. Af samme grund har Spanien måttet øge sin import af russisk LNG-gas markant i marts.»

Anna Libak skriver til slutt: «Så hvad skal Europa gøre? Det modsatte af det, Sánchez foreslår. Vi skal ikke drømme. For så bliver det en brat opvågning.» Jeg er helt enig. 

Gaute Skjervø etterlyser også en «exit-strategi» i møte med det han omtaler som et USA i fascismens grep. Det er mye å si om dette, men det mest opplagte svaret, som Skjervø avviser, er at vi må se mot Europa, men som fullverdig medlem av EU. Det er den debatten vi trenger å ta. 

Ønsker vi for eksempel å styrke det nordiske samarbeidet, vil det være en fordel med et samlet Norden både i NATO og i EU. Om det er slik at den amerikanske sikkerhetsgarantien er i ferd med å forsvinne, er det vanskelig å se for seg at EU ikke vil bli viktigere for EU-landenes, våre aller viktigste allierte utenom Storbritannia, sikkerhet og avskrekking. 

Det kan og vil komme en tid der det ikke er nok å være «tett på» EU, men der fullt medlemskap gjør at Norge får sikkerheten vi trenger. NATO er viktigere enn EU når vi snakker om det rent militære, men når det handler om å trygge innbyggernes hverdag, er EU svært viktig. 

Selv om vi ikke må la oss bli herset med av Trump, så er det ikke slik at den som kritiserer Trump hardest nødvendigvis har rett. Om det er noe Europa virkelig trenger, er det ledere som faktisk går foran med handling, ikke med store ord og festtaler. Pedro Sánchez er ikke den lederen.