Filantropi uten strategi

FNs flyktningkonvensjonen fra 1951 slår fast at mennesker som er forfulgt på grunn av «rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning» har rett på beskyttelse i et annet land.

Konvensjonen ble til i kjølvannet av andre verdenskrig, en tid der man hadde Nazi-Tysklands forbrytelser friskt i minne og store menneskegrupper var på intern flukt i Europa. Tanken bak var å beskytte disse, og forhindre at noe slikt aldri kunne skje igjen. Samtidig ble konvensjonen forfattet i den kalde krigens kontekst. Flere av målsettingene inngikk i et stormaktsspill mellom USA og Sovjetunionen.

En av hovedstrategiene bak den amerikanske linjen var at denne politikken skulle fungere som del av en større oppdemningspolitikk mot sovjetisk makt. Flyktningkonvensjonens artikkel 13, der det heter at «enhver har rett til å forlate eget land i tilfelle man er forfulgt», var en av USAs måter å sørge for at flyktninger fra områdene i Øst-Europa ikke ble tvunget til å dra tilbake til sine hjemland, som da var under sovjetisk kontroll - men i stedet kunne fortsette sine liv i Vesten.