For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Hvorfor dette fokuset på folkemord?
Det er ikke uten grunn at selv ikke atombombingen av Hiroshima anses som et folkemord. Derfor skal man heller ikke så lett hoppe på en slik konklusjon når det gjelder Gaza-krigen.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Visste du at USAs bombing av Hiroshima og Nagasaki med atomvåpen i 1945 ikke regnes som et folkemord? Rundt en kvart million mennesker ble drept på ubeskrivelig vis i disse to bombetoktene alene.
Igjen er debatten i gang i Norge om hvorvidt krigen i Gaza var et folkemord. Enkelte, la oss bare kalle dem «de ufeilbarlige», er like sikre på at Gaza var et folkemord som at solen skal stå opp i morgen. De lar ikke fakta forvirre dem. Og skulle andre våge å tenke selv og komme til andre konklusjoner, blir de raskt kalt både «barnemordere» og «rasister». Det er nemlig blitt trangt i Norge, farlig trangt.
Intensjonen avgjør
Så hvordan kan det ha seg at bruken av atombomber mot Japan ikke var et folkemord? Praktisk talt alle de drepte var jo til og med sivile.
Et folkemord finner sted når overgriperen utviser en dolus specialis, en uttrykkelig og beviselig intensjon om å ødelegge en nasjonal, etnisk eller religiøs gruppe som sådan, helt eller delvis. Altså at USA bevisst skulle ha drept japanere utelukkende fordi de var japanere, og ikke av noen annen grunn.
Og grunnen til at Hiroshima og Nagasaki ikke anses som folkemord hadde da med intensjonen å gjøre. Ødeleggelsene var enorme og apokalyptiske, tapstallene ufattelige, lidelsene ubeskrivelige, men dette hadde absolutt ingenting å si for spørsmålet om folkemord. Her var det kun intensjonen som avgjorde. Og intensjonen med atombombeangrepet var å tvinge Japan til å kapitulere, ikke å gjennomføre et folkemord.
Angrepet var selvfølgelig en krigsforbrytelse, det er helt klart. Men det var ikke noe folkemord.
Og da kommer vi til Gaza. For å kunne bevise denne intensjon må en sitte på for eksempel statsminister Benjamin Netanyahus formelle ordre om å gjennomføre et folkemord, noe som selvfølgelig ikke finnes. Alternativet da er å benytte det som på engelsk kalles circumstancial evidence, altså for eksempel å se på hvordan krigen er blitt utkjempet på, for å se om det kanskje kan bevise at Gaza var et folkemord.
Ekstreme utsagn er ikke nok
Men et slikt bevis er svakere, og siden folkemord er den mest alvorlige forbrytelsen menneskeheten kjenner til, er terskelen for en slik bevisførsel satt høyt: Det skal ikke finnes noen annen mulig forklaring på en gitt handling enn nettopp dette ønsket om å gjennomføre et folkemord. Altså at alle palestinerne ble drept utelukkende fordi og for ingen annen grunn enn at de var palestinere. Og her kan en ikke bare ignorere Israels egne utsagn om at målet med krigen var å nedkjempe Hamas og frigjøre de israelske gislene i Gaza.
En måte å underbygge en folkemordsak vil være å se på hva relevante ledere har sagt offentlig, altså hvorvidt Israels ledere har ytret at de ønsker å gjennomføre et folkemord. Og det er utvilsomt riktig at flere av Netanyahus regjeringsmedlemmer har kommet med vanvittige og ekstreme utsagn. Netanyahus koalisjon inkluderer fascister og rasister. Men, og dette er viktig, ekstreme utsagn i seg selv er ikke nok. Hvis det hadde vært nok, kunne en si at Donald Trumps nylige ekstreme trusler om å utrydde den iranske sivilisasjonen beviste at krigen i Iran var et folkemord. Ingen med vett i hodet kan si det. Og i tillegg, Netanyahu og andre har også gjentatte ganger understreket at de sivile i Gaza ikke var fienden, men at målet med krigen da var å nedkjempe Hamas og frigi gislene.
En vil også kunne se en lang rekke klare tegn til at Israel ikke hadde noen intensjoner om å gjennomføre et folkemord: Som for eksempel at Israel ba den palestinske sivilbefolkningen om å evakuere fra frontlinjen, at de ofte sendte advarsler om forestående angrep, at dette var den krigen i historien der den største mengden av nødhjelp ble tillatt levert inn fra en fiendeside til den andre. Og at forholdet mellom antallet drepte militante Hamas-aktivister vis-a-vis drepte sivile trolig var mellom en til to eller en til tre, altså lavt sammenliknet med andre kriger i urbane omgivelser.
Nå er det i tillegg også bekreftet rent formelt at det aldri var noen sultkatastrofe i Gaza. Og Amnesty og Human Rights Watch greide ikke, tross egne store overskrifter, å bevise at Israel stod bak et folkemord. Begge var basert på deres egne definisjoner på folkemord, og ikke definisjonen i henhold til folkeretten.
Og ikke minst, det var Hamas som tok initiativet til denne krigen og ikke Israel, og det var Hamas som besluttet at denne krigen skulle utkjempes midt i en urban omgivelse, med over to millioner sivile palestinere klemt inne i selve krigsarenaen.
Er du ennå ikke overbevist? Da kan du spørre Karim Kahn, aktor i Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Det var han som utstedte en internasjonal arrestordre på blant annet Netanyahu. Han ble spurt om hvorfor han ikke anklaget Netanyahu også for folkemord. Og svaret hans var enkelt og klart – aktoren i Haag-domstolen sa at han ikke så noen tegn til at Gaza var et folkemord.
Kontinuerlige anklager
Det er imidlertid to formelle årsaker til at Israel blir anklaget for folkemord – den ene mer umiddelbar, den andre mer historisk. Den umiddelbare et fordi Sør-Afrika stevnet Israel inn for Den internasjonale domstolen i Haag, og anklaget landet for å stå bak et folkemord i Gaza. Domstolen har ennå ikke kommet med noen dom, prosessen vil trolig ta mange år. Men sjansene for at Israel blir funnet skyldig i å gjennomføre et folkemord er minimale, det ville i så fall bli første gang at den kommer til en slik utvetydig konklusjon.
Uansett er det vanskelig ikke å konkludere at Sør-Afrikas skritt var politisk motivert, og ikke motivert av hensyn til menneskerettighetene. For nettopp dette samme Sør-Afrika hadde ingen problemer med å ha nære forbindelser til for eksempel Omar al-Bashir, Sudans tidligere diktator, som jo formelt var ettersøkt for nettopp folkemord. Eller nære forbindelser til militærjuntaen i Myanmar, som jo også er anklaget for folkemord.
Den andre grunnen til at Israel i dag blir anklaget er altså mer historisk. Fra og med sekstitallet begynte Sovjetunionen rutinemessig å anklage Israel for å stå bak folkemord. Dette var en del av den kalde krigen. Men Sovjetunionen falt i 1991. Ti år senere i Durban i Sør-Afrika ble det så avholdt en stor konferanse av ikke-statlige organisasjoner, og der ble det plutselig besluttet at Israels står bak ikke mindre enn et evig-pågående folkemord mot palestinerne. Fredsprosesser og annet spilte ingen rolle.
Denne konferansen ble uhyre kontroversiell og skapte overskrifter over hele verden. Organisasjoner som Amnesty, som hadde deltatt, distanserte seg etterpå fra erklæringen de hadde gitt sin støtte til. Men så kom al Qaidas angrep mot USA den 11. september 2001, og da forsvant naturligvis denne konferansen fra verdens dagsorden.
Men planen om at Israel kontinuerlig skulle anklages for folkemord var lagt. Første anledning kom bare måneder senere med den såkalte Jenin-massakren i april 2002. Etter et palestinsk selvmordsangrep mot et hotell i Israel, ble israelske soldater sendt inn i flyktningleiren Jenin på Vestbredden, der militante palestinere stod sterkt. Kampene som så utspilte seg ble da beskrevet både som en massakre og nettopp et folkemord. I ettertid viste det seg at ingenting av dette var riktig – i alt ble 52 palestinere drept, halvparten av dem militante, mens 23 israelske soldater ble drept.
Israel er siden blitt anklaget for å stå bak folkemord i alle de påfølgende krigsrundene med Hamas i Gaza – i 2006, 2008, 2012, 2014 og 2021. Heller ikke i de gangene kunne det bevises at Israels mål med sin krigføring var å gjennomføre ikke mindre enn et folkemord på palestinere.
Og det mange ikke har vært klare over er at anklagene om folkemord også i denne siste Gaza-krigen da er kulminasjonen av en kampanje som har pågått i over to tiår – siden denne konferansen i 2001. De første anklagene om folkemord under den siste Gaza-krigen kunne en høre allerede den 8. oktober, altså dagen etter at Hamas hadde gjennomført sin massakre av 1200 israelere og kidnappet rundt 250 andre inn i Gaza. Og med de første anklagene startet også en tsunami av aggresjon mot jøder i Vesten, en tsunami som ikke viser noen tegn til å avta.
Unik ondskap?
Og så kan en spørre – hvorfor dette fokuset på folkemord? Det er jo ingen tvil om at Israel har stått bak en lang liste med krigsforbrytelser under for eksempel denne siste Gaza-krigen, så hvorfor ikke fokusere på disse krigsforbrytelsene uten å måtte ty til denne verste forbrytelsen som finnes i menneskehetens annaler? Og årsaken er at dette for lengst ikke handler om folkemord – i stedet handler dette om Israels legitimitet som stat. Hvis Israel står bak et folkemord, er landet plutselig i samme bås som for eksempel Nazi-Tyskland. Og et slikt land har da, på en ekstrem og effektiv måte, undergravd sin moralske rett til å eksistere.
En så denne samme tendensen da Gaza-krigen plutselig begynte å bli framstilt som unik i verdenshistorien. En hadde liksom tiden før Gaza-krigen og så var det tiden etter Gaza-krigen, og Gaza var et skille for menneskeheten. Og slik handlet dette igjen om Israel som noe metafysisk ondt, og da nok en gang om statens rett til å eksistere.
Det er selvfølgelig ingen tvil om at krigen i Gaza var forferdelig og brutal, og palestinere har levd gjennom et helvete, et helvete som på ingen måte heller er over. Men det er ikke til å unngå at langt verre kriger pågikk til og med i denne samme regionen. På den samme tiden ble en halv million mennesker drept i Syria, og i Jemen er over 400 000 drept foreløpig, inkludert 85 000 barn av sult alene. Det er selvfølgelig noe umoralsk i å rangere menneskers katastrofer, for hver og en må anerkjennes uavhengig av hva som skjer andre steder. Men målet her var altså å gjøre Israels krigføring til noe unikt ondt i verdens moderne historie. Som norsk-jødiske Louise Kahn så elegant sa det etter det siste arrangementet på Holocaust-senteret om Israel og folkemord: «Skal vi bare vende oss til flere arrangement hvor en av Europas eldste antijødiske forestillinger, nemlig at jøder representerer en unik og nærmest metafysisk ondskap, gjenoppstår i progressivt språk, og til og med blir applaudert inne på Holocaust-senteret?»
Det er selvfølgelig ikke slik at alle som anklager Israel for folkemord er motivert av antisemittisme. Ikke i det hele tatt. Mange har fulgt Gaza-krigen, konkludert at den var så ufattelig forferdelig, og at dette da i seg selv er et bevis på at det er et folkemord. Men som vi så med Hiroshima er ikke antallet drepte, for eksempel, et bevis på noe folkemord. Anklagen er i det minste oppriktig, og et uttrykk for forferdelse og frustrasjon. Men likevel er det ikke det denne store dragkampen nå står om – for lengst handler dette om hvorvidt Israel egentlig burde fortsette å eksistere.
Parallelt med anklagene om folkemord, allerede fra dagen etter Hamas-angrepet i oktober 2023, vokste det altså fram en ny og brutal aggresjon mot verdens jøder. «Jøder er barnemordere.» Folk som gikk i gatene med jødiske symboler tok en enorm risiko. I dag er det nok bare å snakke hebraisk i gatene i Vest-Europa for å sette seg selv i fare. Hatet mot jøder har vokst til et nivå en ikke har sett siden Den andre verdenskrigen.
Folkemord, men ikke egentlig
I Norge vokste det samtidig fram et krav om at regjeringen måtte anerkjenne at Gaza var et folkemord. Journalister, Midtøsten-eksperter og politikere stemte i. Det ble nesten tatt for gitt – det var en sannhet at Gaza var et folkemord, til tross for at en ikke trengte å tenke mye for å skjønne at det ikke var det. De fleste av de som forfektet i offentligheten at Gaza var et folkemord hadde sikkert ingen intensjon om å underbygge hatet mot jøder. Men likevel bør hver og en av dem ta i seg at de har bidratt til rasisme og jødehat, et hat som i dag har nådd epidemisk nivå.
Utenriksdepartementet satt i en klemme. De følte presset fra LO og Arbeiderpartiets velgere. Men Rettsavdelingen i UD kjente til folkemordbegrepet, og visste at det ville bli bortimot umulig å bevise Israels intensjon, altså at dette ikke var et folkemord. Utenriksminister Espen Barth Eide ble fortalt at han ikke kunne si at Gaza var et folkemord. Det ble også understreket at det kun var domstolen i Haag som kunne trekke denne konklusjonen.
Men ifølge en kilde i UD som jeg har snakket med, kom man fram til en kreativ løsning som kunne lette presset fra LO, internt i partiet og andre som ønsket at regjeringen skulle anerkjenne at det var et folkemord. Man kunne si at Gaza var «nært opp til folkemord». Dette ble godtatt av Rettsavdelingen. Da kunne man liksom anklage Israel for folkemord, uten formelt å gjøre det.
Men dette var en stygg og populistisk manipulasjon. For på den ene siden beskylder man Israel for å stå bak noe som likner et folkemord, og dermed får man den politiske støtten man er ute etter. Men de var samtidig fullstendig klare over at «nært opp til folkemord» ikke har noen juridisk mening. For det betyr jo at noe mangler – og det er denne intensjonen – og da, da har man altså ikke et folkemord.
Både utenriksminister Barth Eide og statssekretær Andreas Kravik benyttet seg av denne manipulasjonen, til tross for at de visste hvor problematisk den var. I et intervju med NTB sa Kravik til og med ordrett at Gaza lå i «randsonen av et folkemord» – altså nært opp til folkemord, noe som altså ikke er mulig.
Dette er fra Aftenposten: «Norge vil ikke konkludere med at Israel begår folkemord i Gaza, men det er ingen tvil om at det ligger i randsonen av et folkemord», sier statssekretær Andreas Kravik (Ap).
Som vi allerede har sett har altså ikke folkemord noe med for eksempel antallet drepte å gjøre. Det var ikke slik i denne krigen «i randsonen av et folkemord» at hvis en bare fikk ytterligere noen drepte, så ville det plutselig være et folkemord. Nei, folkemord har utelukkende med intensjon å gjøre, og den enten finnes eller ikke finnes. En krig kan ikke være litt folkemord, og det visste både Barth Eide og Kravik.
Det er ikke uten grunn at ikke en gang Hiroshima med sin atombombe er ansett som et folkemord. Da skal man ikke så lett hoppe på en slik konklusjon når det gjelder Gaza. Og når man ser hvilket hat og hvilken rasisme anklagene utløste, burde det ha tent noen varsellamper. Også UD, med sin slu og manipulative definisjon, må ta på seg ansvaret for å ha vært med på å underbygge det voksende jødehatet i Norge.
Både Barth Eide og Kravik har riktignok gjentatte ganger gått ut mot antisemittisme. Men dette er også det samme UD som i dagene etter Hamas sin massakre av israelere ba kongen om ikke å sende sine kondolanser til Israel.
Antisemittisme er selvfølgelig et problem for jøder. Men jøder, som har opplevd dette før, har gjentatte ganger advart at antisemittisme først og fremst er et sykdomstegn for samfunnet der det får vokse fram. Det blir et symptom på at de demokratiske normene er svekket, at toleransen og dialogen er i ferd med å vike for aggresjon, og at samfunnssolidariteten undergraves. Denne advarselen fra jøder blir imidlertid sjelden tatt på alvor. Men i USA har det gått lenger, der har antisemittismen allerede inntatt deler av både det republikanske og det demokratiske partiet. Og vi ser alle hvor vill politikk er blitt i verdens mektigste stormakt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på skribentens Facebook-side, og gjengis etter avtale.
.jpg){kind=link}