Forskere må tåle kritikk

Forrige helg snakket Julie Wilhelmsen om ordskiftet om krigen i Ukraina i et stort intervju i Klassekampen.

Wilhelmsen er seniorforsker ved NUPI, og har vært en av de mest brukte forskerne i norske medier i denne konflikten. Men hun har også høstet kritikk: Særlig omstridt har hennes vektlegging av spørsmålet om NATO-utvidelse som årsak til konflikten vært. Hun har også fått motbør for å ha hevdet at det kunne ligge «innenrikspolitiske grunner» bak amerikanske påstander i januar–februar om at Russland hadde en «intensjon om å invadere», og at det kunne være «en måte å legitimere avskrekkingsstrategien overfor Russland [på], som USA lenge har promotert overfor Russland». Wilhelmsen mente en invasjon var lite sannsynlig.

Intervjuet med Klassekampen inneholder likevel knapt noen kritisk evaluering av egne bidrag. I stedet er det kritikken disse bidragene har mottatt, som særlig opptar Wilhelmsen. Hun trekker linjer til Joseph McCarthy, den rabiate amerikanske senatoren som på 1950-tallet anklaget meningsmotstandere for kommunisme og anti-amerikansk virksomhet over en lav sko. «Jeg nekter å godta en fordummende og farlig praksis der kritiske spørsmål kun kan stilles til noen staters politikk», sier hun til avisen.

Det er heller ikke første gang Wilhelmsen går til angrep på kritikerne. Allerede 28. februar hadde hun en kronikk i Aftenposten der hun anklager sine «mer eller mindre russlandskyndige» kritikere for å bruke «krefter på å slå seg på brystet og si ‘de hadde rett’», og, fortsetter hun, for å «henge ut andre forskeres forklaringer i fordreid form og skyte dem ned i det som synes som en tilstand av moralsk hybris».

Viktige spørsmål

Det er ikke overraskende at også den faglige debatten om hvordan vi skal forstå Russland, blir opphetet og amper: Ulike analyser peker mot svært forskjellige policy-implikasjoner. Mye står på spill: Før invasjonen var et sentralt spørsmål for vestlige myndigheter om freden i Europa sikres best av å vise forståelse for russiske bekymringer – og dermed blant annet å utelukke NATO-medlemskap for Ukraina – eller av en tydelig avskrekking. Etter invasjonen peker ulike analyser både mot ulike veier fremover – hvor mye våpenbistand skal NATO gi, hvordan kan konflikten avsluttes, og hva skjer etterpå?

Men nettopp fordi så mye står på spill, trenger debatten faglig mangfold – så vi er sikre på at ulike mulige forståelser er vurdert før vi fatter politiske vedtak med potensielt vidtrekkende implikasjoner. Samtidig er det selvsagt avgjørende med faglig kvalitet og faglig læring: At både forskere og politikere i møte med et vell av nye datapunkter presiserer, oppdaterer eller endrer sine analyser og sine antagelser.

Spørsmålene Wilhelmsen berører, er derfor viktige på to måter. Det første handler om ytringsrommet. Hvis legitime faglige synspunkter utdefineres, er det et stort problem, for vi trenger selvsagt en mangfoldig debatt om vår tids store sikkerhetspolitiske spørsmål. Men hvis det ikke er slik, kan problemet vise seg å være et annet: At forskere er for vare for faglig og politisk kritikk i betente spørsmål, og derfor i liten grad oppdaterer seg faglig. Det andre spørsmålet dreier seg om substans: Hvordan skal vi forstå spørsmålene om NATO-utvidelse, beroligelse og avskrekking og om russiske intensjoner og ambisjoner i lys av utviklingen siden 24. februar?

Klakører og propagandister

Dessverre – eller kanskje man bør si: heldigvis – gir Wilhelmsen få indikasjoner på noen faktisk mccarthyisme i intervjuet.

Den sveipende påstanden om at kritiske spørsmål kun kan stilles til noen staters politikk, forblir vag, og uten adressat eller belegg. Wilhelmsen peker rett nok på en kronikk av DNs politiske redaktør Frithjof Jacobsen, som sier at antiamerikanske stemmer som Tormod Heier og Klassekampens Bjørgulv Braanen ikke er verdt å lytte til. Jacobsens karakteristikker er kantete, og setter et pussig likhetstegn mellom Heier og Braanen (og Rødt). Men kronikken, som knapt er representativ journaliststanden, er også et tydelig politisk innspill, der temaet er nettopp Norges forhold til USA. Og i politisk retorikk er det ikke truende for ytringsrommet at en kommentator kaller Braanen og Rødt «antiamerikanske»; på samme måte som Rødt må kunne svare at Arbeiderpartiet og Høyre er medløpere for USAs krigshissing.

Utover Jacobsens kronikk finner jeg i alt to konkrete påstander fra Wilhelmsen som synes å tjene som belegg for hennes bekymringer. Men begge eksemplene burde snarere leses som oppspill til en debatt om substans og faglige problemstillinger, som hadde fortjent faglige svar, ikke krenkede forskere.

Det første eksempelet hennes er at Eirik Løkke i tankesmien Civita har skrevet at Wilhelmsen, oberstløytnant Tormod Heier og SVs Ingrid Fiskaa har fungert som «Putins klakører». Løkke mener de tre har fremmet russiske talepunkter når de har sagt at det er NATO som har «ekspandert» (snarere enn at østeuropeiske land har søkt sikkerhetsgarantier), at Vesten er «overraskende ensporet i prinsippet om nasjonal selvbestemmelsesrett», eller at vestlige land har «hauset opp krigsfrykten». Wilhelmsen tar rett nok feil når hun sier at betydningen av ordet innebærer en anklage om at de er «betalt av Putin» – en slik betydning er hverken i tråd med alminnelig bruk eller ordbokens definisjon av overført betydning. Men det er selvsagt forståelig at «klakør» er en merkelapp de færreste ønsker å få klistret på seg, og for meg er helt klart av typen «jeg ville ikke brukt de ordene».

Samtidig: Det finnes en substans i Løkkes kritikk: at han mener de tre «formidler Putins propaganda [om frykt for NATO] som om den var sannsynlig eller legitim», mens Løkke mener Putin «vet utmerket godt at europeiske politikere i liten grad er interessert i å innlede noen militære eventyr mot Russland.» Ordet «klakør» er altså en spissformulering av det Løkke mener er for lite kritisk distanse i formidlingen av Kremls utsagn.

Og slik retorikk har vi sett fra flere sider i denne debatten: For eksempel ble stipendiat Karen-Anna Eggen ved Institutt for forsvarsstudier i februar stemplet av Bjørgulv Braanen for å formidle «propaganda» fra USA – fordi hun argumenterte for at en invasjon syntes nært forestående. Braanens ufine karakteristikk la til grunn at påstander om at Russland ville invadere, først og fremst var ledd i en informasjonskrig – ikke ulikt analysen Wilhelmsen selv formidlet i norske medier. Likevel kan jeg ikke huske at Wilhelmsen bekymret seg for denne stemplingen, begått av en av norsk presses nestorer mot en kollega helt i starten av karrieren.

Politiske prosjekter

Og påstanden om at amerikansk informasjon om en nært forestående invasjon var propaganda, er for alle praktiske formål falsifisert – hvilket da også førte til en forsinket beklagelse fra Braanen. Men diskusjonen om hvorvidt noen forskere og politikere i for stor grad tror på russiske uttalelser om bekymring for militær aggresjon fra NATO som i realiteten er strategisk russisk propaganda som har som formål å sikre en interessesfære der Russland har fritt spillerom, fortsetter.

Nettopp derfor burde Wilhelmsens svar på Løkkes kritikk i første rekke handle på substans, ikke om ytringsrom. Men Wilhelmsen viser ingen stor vilje til reell diskusjon om substansen, hverken i intervjuet med Klassekampen eller i kronikken i Aftenposten fra februar. Tvert imot kan det nesten se ut som om hun opplever at en del av det som utvilsomt er en substansiell, faglig kritikk, i seg selv er et slags mccarthyistisk forsøk på å utdefinere meningsmotstandere fra debatten. Det er i hvert fall inntrykket som skapes når det neste eksempelet hennes er tidligere utenriksminister Ine Eriksen Søreide, som ifølge Wilhelmsen «sa noe sånn som at de som har forstått Russland, må gå i seg selv og vurdere om de ikke har blitt ofre for Putins propaganda». (Jeg gjenfinner ikke det presise sitatet, og Wilhelmsen angir ingen kilde.)

Her finnes det altså ikke noen upassende ord av typen «klakør»; det er bare en oppfordring til å vurdere om forståelsen av russiske myndigheters motiver har vært gal, og preget av at man har tolket det som i realiteten er informasjonskrig ment for vestlige ører, som genuine bekymringer og beveggrunner hos russiske myndigheter. Det synes i utgangspunktet som alminnelig forskningspraksis: Hvis en analyse man har fremmet, viser seg ikke å stemme – eller det i hvert fall kan stilles nye spørsmål ved om den stemmer – er det naturlig å gå tilbake og se på de ulike bestanddelene av den analysen, og forståelsen av empirien den bygger på.

Men Wilhelmsen behandler Søreides oppfordring som et ufint angrep, ikke en substansiell kritikk. Hun sier at hun har lurt på om angrepet kan skyldes at kritikerne ikke forstår forskjellen å «forsvare» og å «forklare» russiske ståsteder – men synes å lande på at det «handler mer om at noen har et politisk prosjekt, et ønske om å fjerne alternative forklaringer på hvorfor denne tragiske krigen brøt ut, eller hvor den kan være på vei».

Misforståtte motivasjoner

Det bringer oss til det andre hovedspørsmålet, nemlig substansen i debatten. Det ser for meg nemlig ut som om Wilhelmsen opplever kritikken om at hun er «naiv som gjentar Putins retorikk» som et personlig angrep, som går på hennes integritet og motivasjon: «Man sier at når jeg forklarer hva Kreml sier, så er det det samme som at jeg sympatiserer med dem, at jeg er enig med dem», sier hun til Klassekampen.

Da vil også enhver faglig diskusjon bli vanskelig – og vond. Men dette er helt forfeilet, og det er heller ikke det som er den sentrale kritikken i offentligheten. Substansen i kritikken er jo ikke at Wilhelmsen forstår Russland; det er at hun misforstår Russland.

Den kritikken er faglig, og handler på den ene side om hvordan vi skal forstå utviklingstrekk i russisk politikk, herunder utenrikspolitiske intensjoner, motiver og ambisjoner – og på den andre om hvordan vi skal forstå russisk uttalelser og diskurser. Og innvendingen mot Wilhelmsen er altså at hun forstår russiske utsagn om bekymringer for NATO uten kritisk distanse, og uten å se den i lys av det vi vet om kontinuiteten i russisk og sovjetisk utenrikspolitisk kommunikasjon: Hva er formålet med uttalelsene, hvilket publikum er den for, og hvordan passer den med andre kilder vi har for å forstå russiske bekymringer og ambisjoner?

For eksempel: Anna Jevsejeva, som titulerer seg som «russisk student», skrev nylig i Aftenposten at Russland «omringes av NATO-land». Bør vi forstå det som et uttrykk for en reell militær bekymring blant russere? Eller bør vi se utsagnene i lys av Jevsejeva er student ved Presidentakademiet, kjent for å utdanne personell til presidentadministrasjonen og russiske sikkerhetstjenester; at hun stadig har stilt opp for den russiske ambassaden; at hun har pussige bånd til Arne Treholt; og at innleggene hennes gjengir sentrale poenger fra russiske myndigheters propaganda? Jevsejeva benytter også anledningen til å minne om alle vestlige intervensjonskriger og at Russland bare gjør det samme – effektivt fordi det tar utgangspunkt i faktiske forhold, speiler mange russeres opplevelse av urettferdighet og spiller på vestlig dårlig samvittighet; men også et velkjent grep i sovjetisk og russisk propaganda i Vesten, opprinnelig kjent som «Og dere lynsjer svarte»-propaganda.

Det alternativet synet her er nemlig at vi i stor grad har å gjøre med strategisk kommunikasjon som har som formål å svekke Vestens vilje til å avskrekke russisk intervensjon i landets nærområder – selv om det utvilsomt vil være slik at det finnes russere som begynner å tro på disse narrativene. Andre ganger kan kommunikasjonen være rettet mot den russiske befolkningen, for innenrikspolitiske formål.

Men når Wilhelmsen diskuterer slike russiske utsagn, er det lite drøfting av slik kontekst. I intervjuet med Klassekampen forklarer hun sin egen tilnærming, ved å kommentere sin egen formidling i norske medier av Putins tale 9. mai, der han sa at invasjonen var nødvendig for å komme et NATO-angrep mot Russland i forkjøpet: «Om Kreml faktisk tror på sin egen konspirasjonsteori, vet ikke jeg. Jeg sitter ikke i hodet på Putin. Men jeg mener det er kjempeviktig å vite at det er sånn russiske ledere snakker, og jeg har sett det som en tjeneste å formidle dette.»

Men kritikken er altså at det å «formidle» russiske utsagn, ikke er noen faglig tjeneste overhodet. For å sette det litt på spissen: Vi trenger ikke en forsker for å fortelle oss hva Kreml sier, men for å fortelle oss hvorfor. Ellers kunne vi klart oss med Google Translate.

Og det følger – dessverre – av denne kritikken at konsekvensen av et manglende «hvorfor» er at uriktige narrativer som tjener Kremls interesser, lettere sprer seg i Vesten – selv om det selvsagt ikke er motivasjonen hos Wilhelmsen eller andre aktører med samme forståelse.

Om å gå i seg selv

Det som gjør Wilhelmsens angrep på kritikerne ekstra spesielt, er kombinasjonen av å reagere så kraftig på kritikk, uten å besvare substansen i den – samtidig som hun ikke kvier seg for selv å komme med temmelige saftige påstander om meningsmotstanderes motivasjoner og om konsekvensene av deres analyser. De som kritiserer hennes forståelse av Russland, tar altså ikke bare faglig feil; mange av dem tillegges «et politisk prosjekt» hvor de skal være ute etter «å fjerne alternative forklaringer». De som ikke deler hennes kritiske tilnærming til amerikansk politikk overfor Russland, anklages for å være tilhengere av en «fordummende og farlig praksis». Da tror jeg heller ikke noe på at problemet med ordskiftet er at det ikke er lov å kritisere USA og ikke lov å forsøke å forstå russiske virkelighetsoppfatninger. Snarere synes det som om det kan være et problem at debatten har gått ned i skyttergraver som hindrer faglig utvikling og oppdatering.

Og her må vi huske utgangspunktet for kritikken – og for Ine Eriksen Søreides oppfordring om å «gå i seg selv» – som altså er Wilhelmsens analyser før krigsutbruddet, der hun var tydelig på at en invasjon var lite sannsynlig; at amerikansk etterretning måtte forstås i lys av «innenrikspolitiske grunner»; og at det syntes fornuftig å være mer ettergivende for Russland i spørsmålet om ukrainsk NATO-medlemskap.

De to første av disse punktene er som nevnt mer eller mindre falsifisert: Vi vet nå at invasjonen kom. Wilhelmsen er slett ikke alene om ikke å ha forutsett den; men det er viktig i etterkant å se hva slags analyser av russiske motivasjoner som er mest konsistent med det som faktisk skjedde. For eksempel er det slik at en grunn til at NATO-begrunnelsen ville tjent som en pussig begrunnelse for faktisk invasjon, er at ukrainsk medlemskap overhodet ikke var noe aktuelt tema på det tidspunktet.

Vi vet nå også at amerikansk etterretning var temmelig presis. Selv om det selvsagt generelt er klokt å analysere amerikansk politikk og amerikanske utsagn kritisk, er det forholdet også en relevant ramme for å diskutere Wilhelmsens utsagn om «en fordummende og farlig praksis der kritiske spørsmål kun kan stilles til noen staters politikk»; og hennes fokus på «innenrikspolitiske grunner» for å forstå amerikansk kommunikasjon utgjør en kontrast til hennes motvilje mot å «sitte i hodet på Putin».

De siste punktet – hva som kunne forhindret en invasjon – er ikke avkreftet eller bekreftet av invasjonen i seg selv. Wilhelmsen forsvarte fortsatt i hvert fall delvis sin analyse i sin kronikk i Aftenposten fra like etter krigsutbruddet. Der skriver Wilhelmsen hun at vi fortsatt «ikke [vet] om det hadde vært mulig å forhindre dette verst tenkelige utfallet ved å kompromisse på spørsmålet om fremtidig ukrainsk NATO-medlemskap. (...) Jeg mente likevel at dersom noe overhodet kunne gjøres, burde det prøves for å unngå Putin-statens krig.»

Standpunktet er i seg selv forståelig – men mister også av syne at dersom hennes analyse var gal, ville andre strategier være mer effektive for å unngå krig – for eksempel i form av mer robust avskrekking. Og selv om vi fortsatt ikke kan fastslå noe med sikkerhet, har det i hvert fall etter mitt skjønn skjedd mye etter invasjonen som peker mot et helt annet sett av russiske motivasjoner enn spørsmålet om NATO-medlemskap som russisk hovedmotivasjon. De første dagene etter invasjon, da Russland fortsatte trodde på en rask seier, kom for eksempel flere utsagn som fokuserte primært på nasjonalistiske, revansjistiske og historiske begrunnelser, og på Ukraina som et «Anti-Russland» som nærmest gjennom sin blotte eksistens utgjorde en hindring for det russiske statsprosjektet. Også når NATO har vært diskutert, har det i stor handlet om geopolitiske aspekter ved NATO, snarere enn regionale forhold i Ukraina.

Bruk ytringsrommet til å forstå Russland

Det er utvilsomt tøft å stå i offentlige debatter om betente og viktige spørsmål. Men når en krig bryter ut i våre nærområder, er det uunngåelig at den faglige debatten blir intens. Wilhelmsen deler likevel ut omtrent like mange karakteristikker som hun får tilbake, og hun var lenge en av dem som i størst grad fikk være med å forme mediedekningen av konflikten.

Da er det også på tide å gå videre fra et metaordskifte om hvor vanskelig debatten er og hvor «fordummende» uspesifiserte meningsmotstandere er og hvordan deres analyser ødelegges av «politiske prosjekter» – og igjen la debatten handle om faktiske forsøk på å analysere og forstå Russland. Og la det gjerne skje med oppdaterte faglige kart!