– Vanlige folk bor ikke bare i distriktene

– Det må være lov å si at det har vært en øvelse for kommunikasjonsrådgiverne å pakke inn dette budsjettet pent, for når du åpner pakken, er det mye luft, sier Nikolai Astrup, fraksjonsleder for Høyre i energi- og miljøkomiteen på Stortinget, til Minerva.

Han karakteriserer statsbudsjettet som «visjons- og retningsløst budsjett», og sier at det ikke løser de store langsiktige oppgavene vi som samfunn står overfor.

– Hva er de store oppgavene, og hvordan mener du at regjeringen neglisjerer dem?

– En av dem er energi- og klimaomstillingen. Vi trenger mer kraft i Norge, både for å sikre lavere kraftpriser for folk og bedrifter, kutte utslippene og legge til rette for nye arbeidsplasser. Klimamålene forutsetter at vi øker kraftproduksjonen med 34 TWh innen 2030. Til sammenligning produserer vi 155 TWh i et normalår. Mangel på kraft er i ferd med å kortslutte klimaomstillingen, men det er ingen sammenheng mellom mål og virkemidler på dette feltet i budsjettet.

Astrup erkjenner at budsjettet gjør noen nødvendige grep, som å fjerne høyprisbidraget for kraft, som har hemmet viktig oppgradering av vannkraftverk.

– Samtidig er bransjen sterkt kritisk til innretningen på grunnrenteskatt for landvind. Det gjør det vanskeligere å bygge ut nok kraft. Det er knapt et eneste virkningsfullt klimagrep i budsjettet, utover det vår regjering la frem. Klima er altså ikke prioritert.

Sminket budsjett

En annen stor oppgave for fremtiden, mener han, er å ruste Norge for fremtiden i en tid med betydelig internasjonal usikkerhet:

– En forutsetning for å opprettholde og videreutvikle velferden, er å skape for å dele. Det må være noe mer enn et slagord. Utfordringen er at vi står i en global konkurranse om alle de viktigste innsatsfaktorene – kapital, talent, teknologi, naturressurser – samtidig som vi opplever det største tilbakeslaget for globalisering på 30 år. Handelsbarrierer, proteksjonisme og nasjonalisme er tilbake på agendaen, og sikkerhetspolitikk er igjen blitt et premiss for politiske retningsvalg og økonomisk utvikling. På begynnelsen av 90-tallet skrev Francis Fukuyama om hvordan den liberale økonomiske verdensorden hadde vunnet frem i boken The End of History. Tredve år senere er det vel riktig å si at «history is still in the making». Når vestlige land skal gjøre seg mer uavhengige av land vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med, kommer det med en pris – og motreaksjoner.

Astrup mener vi i Norge, som et lite land, med en åpen økonomi, er særlig sårbare for slike endringer. 

– Norske bedrifter står foran ganske krevende valg fremover, og må både fornye seg og tilpasse seg en verden i stor endring. Da er det et enormt paradoks at vi har en regjering som er mer opptatt av å legge hindringer i veien enn av å hjelpe bedriftene med å lykkes. Regjeringen skryter av det grønne industriløftet på 15 milliarder kroner, men realiteten er at mesteparten er lån eller garantier innenfor en ramme som allerede er lovet bort. Regjeringen krever inn mer med den ene hånden enn den deler ut med den andre. Skattepolitikken skremmer unna utenlandske investorer, norske eiere blir bedt om å ryke og reise og kompetansearbeidsplasser blir ilagt straffeskatt. Jeg er bekymret over at det kan ta tid å gjenopprette tilliten til Norge som et forutsigbart og attraktivt sted å skape aktivitet og arbeidsplasser, sier han.

Samtidig preges både klimaomstilling og den økonomiske utviklingen i verden avgjørende av den tredje utfordringen: sikkerhetspolitikken.

– Sikkerhetspolitikk er blitt en viktig driver for økonomiske beslutninger. Krigen i Ukraina har synliggjort hvor sårbare vi er når vi gjør oss avhengige av land som vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med. De neste årene vil sikkerhetspolitikk være en driver og et premiss for økonomisk politikk, handel, energipolitikk og nær sagt alle sentrale områder av samfunnsutviklingen, og det vil selvsagt prege norsk politikk også, ikke minst hvordan vi tenker om forsvaret, sier Astrup.

Og forsvarsområdet er nettopp et av feltene der Astrup mener regjeringens kommunikasjonsrådgivere har sminket budsjettet.

– Regjeringen annonserer at forsvarsbudsjettet øker med 15 milliarder. Men når man går inn i det, ser man at den reelle økningen er på 1,5 milliarder, sier han. 

Nøyaktig det samme mener han er tilfellet for det grønne industriløftet:

– Det selges altså inn som en budsjettøkning på 15 milliarder, men realiteten viser det seg å være ti milliarder i garantier, et par milliarder i lån og i underkant av tre milliarder i økt egenkapital til Nysnø, SIVA og Investinor – og den egenkapitaløkningen skal bevilges i nysalderingen for 2023, altså på inneværende års budsjett. Det gjør de for å late som om oljepengebruken i 2024 er lavere enn den i realiteten er. Det er et nokså skamløst budsjettriks, helt i strid med Stortingets bevilgningsreglement.

– Bruker veldig mye penger

– Du sier at regjeringen ikke prioriterer de store oppgavene. Men hvor vil du finne penger til å satse på dem?

– Regjeringen bruker veldig mye penger i dette budsjettet, men det virker ikke som de har har noen overordnet plan eller strategi for hva de skal oppnå med disse pengene. Det er uansett klart at de ikke bruker pengene på å ruste Norge for fremtiden.

Han peker blant annet på en rekke distriktspolitiske satsinger. En av regjeringens pressemeldinger heter «7 milliardar kroner meir til distriktspolitikken». En annen heter «1,2 milliardar kroner til havbrukskommunar». I disse midlene ligger blant annet halverte barnehagepriser i distriktskommuner, og en snau milliard til næringsliv i distriktene. En annen viktig satsing for regjeringen har det siste året vært en sterk inntektsvekst for bøndene til 2,9 milliarder kroner.

– Regjeringen viser ingen vilje til å holde igjen på pengebruken.

Astrup mener det er spesielt alvorlig i en tid hvor den store akutte utfordringen innenriks er dyrtiden og vanlige folks kjøpekraft. Økt pengebruk over statsbudsjettet gjør nemlig at renten blir høyere enn den ellers kunne vært. Og nettopp boliglånsrenten er det største smertepunktet for svært mange familier i dag.

– Vanlige folk bor ikke bare i distriktene. Brede lag av befolkningen har stor gjeld, og rammes av økte renter. Det gjelder spesielt i de store byene. Her finner vi også de mest levekårsutsatte områdene. Mange av dem som virkelig kjenner dyrtiden på kroppen, bor i storbyene. Dette budsjettet gjør lite for dem.

– Men vil Høyre kutte i disse distriktsbevilgningene?

– Jeg skal ikke forskuttere Høyres alternative budsjett. Men det er veldig enkelt å bruke penger under vignetten «distriktspolitikk». 

Astrup understreker at det er viktig å legge til rette for spredt bosetning i Norge.

– Det er viktig av sikkerhetspolitiske grunner, og det er viktig fordi mange av naturressursene vi lever av, befinner seg spredt rundt hele landet – fiskeri, mineraler, olje og gass. Da må vi ha livskraftige og bærekraftige lokalsamfunn i tilknytning til de arbeidsplassene som er stedbundne. Men det er samtidig fort gjort å bruke penger på distriktspolitiske tiltak uten å oppnå den ønskede effekten. Det er for eksempel lite som tyder på at flere lensmannskontorer, reversering av fylkesreform eller oppløsning av storkommuner er spesielt gode tiltak for å skape bedre lokalsamfunn. Men det koster penger, og kanskje virker det også mot sin hensikt, sier han.

Han mener utfordringene i distriktskommuner er sammensatte:

– Som kommualminister under pandemien oppdaget jeg at mange kommuner mangler kommuneoverlege. Det var ikke fordi de manglet penger, men fordi de ikke klarte å tiltrekke seg søkere.

Han forklarer at unge mennesker ikke bare vil ha en jobb, men et liv. Da må kommunene legge til rette for en del urbane kvaliteter også på små steder, og de må ha store nok fagmiljøer til at nyutdannede synes det er interessant å jobbe der.

– Slike utfordringer krever både noe mer og noe annet enn billigere barnehager, sier Astrup.

Politikerne må ta tilbake rommet for å prioritere.

– Du vil bruke distriktspolitiske penger bedre – men analysen din peker mot større omprioriteringer for å satse tungt på både forsvar og klima samtidig som vi ikke skal bruke for mye penger samlet sett. Er det mulig å gjøre store omprioriteringer i norsk politikk i dag?

– Det er mulig – men det er også vanskelig å løfte fra opposisjon, fordi man mangler det utredningsapparatet som regjeringen har.

Astrup peker på at det er vokst frem en politisk kultur som bidrar til å gjøre det vanskeligere å gjøre klare prioriteringer:

– Hvis du først er inne på statsbudsjettet, er forventningen at du skal ha en liten vekst hvert år. Da forsvinner raskt rommet for omprioriteringer. Den kulturen må endres. Politikerne må ta tilbake rommet for å prioritere, avslutter han.