Vestens vegring knuser Ukraina

«Offerviljen hos ukrainerne er stor.» Det sa forsvarsminister Bjørn Arild Gram nylig på NRKs Debatten, som hadde den tendensiøse tittelen Vil pøse på med våpen. 

Ja, Ukraina har ofret ufattelig mye — og likevel er det ikke i nærheten av å være nok. 

Fordi vi andre ikke skal behøve å ofre noe som helst, til tross for alle vakre ord om at ukrainerne slåss for «oss» og for «demokratiet». Ukrainske soldater og sivile blir slaktet i tusentall, mens vestlige kommentatorer er opptatt av å snakke om krigstrøtthet og såkalt skuffende militære resultater. 

Forstår vi overhodet hva som står på spill, to år etter den fullskala invasjonen og ti år etter angrepet på Krim og Donbas? 

Det virker fremdeles ikke sånn. Krisestemningen i det norske folk er nærmest fraværende. Folk flest er opptatt med alt mulig annet, det samme er Stortinget. Tilstanden to år etter at en diktator med atomvåpen angrep et europeisk demokrati, er at ukrainerne må fortsette å dø. 

Som med alle kriger, handler også denne om økonomi. Småpengene Norge gir i såkalt Nansen-hjelp er lommerusk sammenlignet med det vi har tjent på økte gasspriser som følge av krigen. I tillegg fortsetter Norge utstrakt handel med Russland, blant annet gjennom å lande store mengder fisk i norske havner, og bidrar dermed direkte inn i den russiske krigskassen.

Kinas rolle

Norge er altså en del av den globale pengestrømmen som holder krigen i gang. Aller viktigst her er Kina. Handelen mellom Russland og Kina har økt med over 40 prosent det siste året, og holder den russiske økonomien flytende. Kina forsyner Russland med enorme mengder materiell og militær teknologi som brukes i krigen mot Ukraina. I tillegg hjelper Kina Russland med å omgå de økonomiske sanksjonene, som Vesten står ganske alene om, på grunn av Kinas politiske og diplomatiske støtte til Putins regime.

På et uvanlig direkte spørsmål fra Aftenposten om hva Norge vil gjøre med at Kina støtter Putins krig, svarte utenriksminister Espen Barth Eide nylig:

«Kinas økonomi er ti ganger så stor som Russlands. Landet spiller også en helt annen rolle i verden. Hvis Norge og Vesten skjøv Kina ut i kulden nå, ville de bare blitt enda mer tilbøyelige til å knytte seg til Russland.» 

Det er et fikenblad utenriksministeren vanskelig kan tro på selv. For både USAs utenriksdepartement og britisk etterretning har slått utvetydig fast at Kina støtter Putins krig «diplomatisk, politisk, økonomisk og retorisk». 

Riktignok uten at det har fått noen følger. Så Barth Eide og regjeringen føler seg nok på trygg grunn.

Kina er imidlertid enda mer avhengig av oss enn omvendt, med dobbelt så høy eksport til som import fra Europa. Hvis Vesten legger et troverdig press på Kina for å avslutte krigsstøtten, vil det kunne få avgjørende effekt. Likevel avviser regjeringen fullstendig en slik strategi, slik resten av Vesten vegrer seg. 

Demokratiets paradoks

Vi kan kalle det europeisk syke, eller demokratiets paradoks: Demokratiske regjeringer evner ikke å få slutt på en krig som til sist vil ramme oss selv, av frykt for ikke å bli gjenvalgt. 

Å presse kommunistdiktaturet vil jo kunne sette våre egne eksportinntekter i fare, og gi nedgang i den økonomiske veksten. Og det gir dårligere odds ved neste valg, slik Barth Eide indirekte innrømmer når han peker på den kinesiske økonomien som årsak til ikke å legge press på Kina. 

For å understreke at dette ikke var en glipp: Tidligere utenriksminister Anniken Huitfeldt slo i en debatt i Stortinget i 2022 fast at menneskerettigheter ikke skal ha noe å si for den ønskede frihandelsavtalen med Kina.

Ordene falt få dager før Russlands angrep på Ukraina. Kinas støtte til Putins krig la tilsynelatende en liten demper på iveren etter å knytte seg tettere til diktaturet. Men Barth Eides kommentarer under Kina-besøket viser at nå er det business as usual igjen.

Det er ikke i vår egen interesse, slik våre etterretningstjenester har slått svært tydelig fast. Og det bidrar til at Ukraina taper krigen, med de uoverskuelige og katastrofale følgene det vil få.

Nye initiativer

I stedet for å gi diktator Xi Jinping grønt lys til å fortsette finansieringen av krigen mot Ukraina, burde regjeringen ta initiativ overfor våre allierte til en ny Kina-strategi. Den bør inneholde et troverdig sanksjonsregime for hva som skjer dersom Kina fortsetter å bidra med militært materiell til Russland, hjelpe Russland med sanksjonsomgåelse, og å forsterke russisk propaganda og diplomati overfor tredjeland.

Vi må også åpenbart bidra langt mer militært. Målet med Vestens militære støtte til Ukraina har vært et ømt punkt helt fra starten av invasjonen i 2022, i hovedsak fordi Putins trusler om bruk av atomvåpen har virket. Men på denne måten bidrar vi kun til at Russland og Ukraina dreper enda flere av hverandres soldater, og at Russland fortsetter å ødelegge Ukraina.

Ikke noe av det vi foretar oss er risikofritt. En ny Hitler med atomvåpen, i betydelig grad skapt av vår egen naivitet og grådighet, utgjør en eksistensiell trussel. Men vi må velge hva som er farligst: å utfordre tyrannen, eller la ham vinne. 

Den militære støtten må økes til et nivå som gjør det mulig for Ukraina å faktisk vinne, ikke bare fortsette å dø. Hvis ikke vil krigen veldig snart komme til oss.