For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
KULTUR
ESSAY: Statueriving og bannlysning, mobber og kansellering. Dette er en kritisk idéhistorie over wokeismen – og den går fra Marx, via Nietzsche, til Foucault.
I mørket av wokeismens hjerte
Publisert
Sist oppdatert
I 1977, 40 år før #metoo tok verden med storm, tok Michel Foucault og en rekke andre toneangivende franske betydeligheter – som Jacques Derrida, Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartre – til orde for å fjerne forbudet mot samtykkende seksuell omgang mellom voksne og barn ned til i alle fall tolv år.
Det kan virke som at det ikke forekom for disse teoretikerne at selve ideen om at seksuell omgang mellom 50 år gamle stjerner og 15 år gamle barn kan være «samtykkende», i beste fall har et uavklart forhold til maktubalanse. Det virker som at de ikke riktig forstår at overgrepene var destruktiv maktutøvelse. Det forteller en hel del om hvordan teorier kan gjøre blind for makten man selv utøver, selv for dem som vier seg til teoretisering om – og kritikk av! – nettopp makt.
I The Times i vår anklaget endog den franske filosofiprofessoren Guy Sorman nettopp Focault for å ha begått overgrep mot tunisiske, fattige gutter. Anklagene er senere modifisert, og de fleste uavhengige eksperter mener de ikke kan stemme. Men i en tid der det ellers ofte er slik at bare anklagen er nok – ingen røk uten ild! – kunne man tro at det ville være den endelige slutten for Foucault som en betydelig figur for den identitetspolitiske venstresiden.
Wokeismens inkonsistens
Historiens betydeligheter vises ingen nåde av wokeismen og dens opprørske bevegelse: Riv ned Churchill-statuer! – det «å dyrke denne rasistiske massemorderen» er å videreføre kolonialisme! Fordriv Hamsun fra kanon! – det er «barbarisk» å verdsette en nazists verker! Men det er ingen som krever at Foucault blir dyttet ned fra pidestallen (eller de Beauvoir og Sartre!), ei heller at hans verker bannlyses. Tvert imot: Det er nettopp Foucaults begreper som er wokeismens hammer og sigd, det er hans analyser som er logikken i kampropene – at undertrykkende strukturer er overalt, og Churchill-statuer og Hamsun-bøker opprettholder dem. I henhold til ideologiens egne kriterier er det åpenbart at Foucault burde blitt behandlet med samme nådeløshet som Churchill og Hamsun.
Men den overfladiske inkonsistensen peker også mot en grunnleggende inkonsistens: Hverken wokebevegelsen eller den underliggende ideologien evner å være seg bevisst, ei heller kritisk, den makten som ideologiens bevegelse selv utøver. Wokeisme er ikke woke for maktstrukturene den selv etablerer og utøver. Og inkonsistensen kan ikke løses opp uten at hele wokeismens forankring løsner, og dermed flyter av gårde.
Det er altså dette mørke hjertet av wokeisme jeg vil forsøke å tilnærme meg – og jeg vil gjøre det gjennom en type samtidsfilosofi som Foucault selv utviklet, der filosofi og journalistikk smelter sammen, i utforskningen av – slik Foucault beskrev det – «krysningspunktet mellom ideer og begivenheter».
Ildens arnested
Før vi vurderer ideene, og da særlig Foucaults, bør vi peke mot begivenheter der ideene manifesterer seg – altså wokebevegelsens ulike uttrykk. Noen er allerede nevnt, som riving av statuer og fordrivelse av forfattere. Men vi bør likevel trekke de lengre linjene, for kontekstualiseringens skyld.
Allerede i 1966 brakte ovennevnte Derrida, i et foredrag, poststrukturalismens dekonstruksjon til Amerika: Det markerte ikke bare Derridas akademiske gjennombrudd, men tente også en ny type radikale ideer – hvis flammer bestod ikke bare av poststrukturalisme, men også, etterhvert, eksistensialisme. Til å begynne med brant ilden bare i akademia, men i senere tid har den begynt å spre seg til andre deler av samfunnet også, og ikke bare i Amerika. Nå beskriver for eksempel amerikansk etterretning den tiltakende vektleggingen av og organiseringen rundt «forskjellige aspekter ved sine identiteter, inklusive rase, kjønn og seksuell orientering», som en trussel mot samfunns samhold og politiske ordener. Også her i Norge kan vi oftere og oftere kjenne igjen wokeismen. Når det foreslås at statuer rives eller forfattere fordrives, gjøres det med resonnementer som er markant annerledes enn tilsvarende diskusjoner i tidligere tider.
Men det er ikke bare historiens betydeligheter man vil til livs. Man vil drepe enhver maktstruktur: Billedkunstner Ina Bache-Wiig ble nylig kansellert fra en kunstutstilling fordi hun hadde likt et Facebook-innlegg som harselerte polemisk over identitetsbevegelser, og da særlig dem forbundet med kjønn og seksualitet. Når selv kunstverden, som har tatt stolthet i sin grensesprengende opprørskhet, er i ferd med å kneble dem som mener noe annet enn wokeismen, virker det uungåelig at også lignende vil ramme normale borgere i normale jobber.
Ildens arnested forblir likevel i akademia, og da altså særlig amerikansk akademia – uttrykt i de ulike fagretningene som utvikler og anvender kritiske teorier om kolonialisme, rase, kjønn, seksualitet, et cetera. Og ett av lærestedene der dette er tydeligst, er ærverdige Yale – så vel som prep schools for nettopp Yale – og derfor skal vi ta turen dit.
Død over Amerika
Journalisten Natalia Dashan, som selv studerte ved Yale, beskriver Yale-studentene som voldsomt overprivilegerte på den ene siden, og på den andre: herjet av meningsløshet. I en sekulær og temmelig velstående verden har de ikke noe å leve for – og derfor tar de på seg andres kamper, mener hun. Noen av disse kampene har en kjerne av sannhet i seg; andre fremstår heller fiktive. I begge tilfeller kjemper de som barbarer for å kjenne blodet bruse – som igjen gir en følelse av mening.
Utfordringen for Yale-studentene er imidlertid at de altså selv er voldsomt overpriviligerte. Derfor er den ideologiske oppvåkningen forbundet med konflikt: Det er deres egne privilegier – som gir dem en nokså behagelige tilværelse – de kjemper mot. Derfor retter de sin stridslyst mot institusjonene og tradisjonene som har gitt dem privilegiene.
Denne konflikten kan få komiske utslag, forklarer Dashan: Noen tvinger seg inn i roller de overhode ikke tilhører, for slik å kjempe en autentisk kamp. Studenter med bokstavelig talt millioner på millioner av dollar later for eksempel som at de ikke har råd til lunsj. Konflikten får imidlertid også uhyggelige utslag: Det oppstår en selvforakt som utvikler seg til forakt for egen sivilisasjon, ettersom ens privilegerte jeg oppleves å være uløselig sammenvevd med denne sivilisasjonen. I likhet med islamistiske terrorregimer roper da også wokebevegelsen – der denne bevegelsen er på sitt hviteste og rikeste – «død over Amerika».
(Den sammenligningen er ikke så sleivete som man kanskje skulle tro: Foucault bejublet den iranske revolusjonen i 1979 fordi den viste, for Foucault, hvordan et helt folk kunne utøve en kollektiv – voldelig – maktkritikk, uttrykt i en slags forenet folkevilje.)
Guden som feilet
Forbindelsen mellom meningsløshet og ideologisk oppvåkning har historiske paralleller, som kanskje kan tydeliggjøre noe jeg hittil bare har tatt for gitt: wokeismens ideologiske vesen.
Etter andre verdenskrig skrev Arthur Koestler, i The God That Failed, at «vi ser igjen og igjen hvordan en tilskitnet sivilisasjon tilskitner sitt eget revolusjonære avkom». Koestlers observasjon gjaldt marxismen, som han selv tidligere hadde hengitt seg til, med hud og hår. Og det han henga seg til var et sosialt, politisk og kulturelt fenomen med religiøst tilsnitt. Den marxistiske filosofien hadde degenerert til en kult – når «mer eller mindre hvert eneste prinsipp i det marxistiske program har blitt fordreid til sin motsetning, er det vanskelig å fange stemningen; det er en følelsesmessig glød og tankemessig ekstase».
For marxismen Koestler var en del av, innebar det at man måtte avfeie fakta som ikke harmonerte med marxismens begreper og logikk. Sosialistene, for eksempel, var ikke egentlig antifascister, det var bare noe de selv mente: Det var bare deres subjektive erfaring. Men den objektive virkeligheten, som ble avdekket av marxismens begreper og logikk, var at sosialistene faktisk var fascismens instrument.
Ifølge Koestler er det i «fraværet av en tro å leve for» at slike ideologiske kulter – det være seg mellomkrigstidens doktrinære marxisme eller nåtidens flytende wokeisme – kan oppstå. Marxismens vekkelse skyldes kristendommens endelige død i Vestens kollektive bevissthet, og wokeismen marxismens død. Eller som transfeministen Camille Paglia formulerer det:
Foucault-worship is an example of what I call the Big Daddy syndrome: Secular humanists, who have drifted from their religious and ethnic roots, have created a new Jehovah out of string and wax.
I en slik ideologisk tåke evner man ikke lenger å ense virkelighetens landskap. Derfor former man landskapet etter et kartet man selv har tegnet. Det krever brutalitet – og særlig mot dem man anser som representanter for etablissementet – nå som da: «Et særegent trekk ved Partiets liv på den tiden var proletariatkultens mishandling av intelligentsiaen.» Og denne mishandlingen ble satt på spissen ved Yale for noen år siden.
Mobben rundt Christakis
Da det nærmet seg Halloween, kom administrasjonen ved Yale med følgende advarsel til sine studenter: Ikke bruk kostymer som begår kulturell appropriering! Dette mente en professor ved universitet, Erika Christakis, var tullete: Studentene er unge voksne – og unge voksne kan fatte egne kostymevalg.
En mengde studenter ved universitetet anså Christakis’ ytring for hatprat: Studenter og visstnok – etter hvert som mobben tiltok – både medprofessorer og dekaner, krevde at både Christakis og attpåtil hennes ektemann, professor Nicholas Christakis, ble fjernet fra sine stillinger ved universitetet. Mobben var ikke bare digital, ikke bare på sosiale medier, men samlet seg konkret og fysisk rundt Nicholas Christakis på campusen: Han ble ropt til, forbannet og herset med av studenter.
Her blir wokeismens religiøse tilsnitt tydelig: Herr Christaki ble regnet som uren fordi han var gift med heksen. Og fru Christakis' hekseri var å stille seg kritisk til wokeismen generelt, og i dette tilfellet: anvendelse av kritisk raseteori spesielt. Det at Christakis ikke ville forby muligheten for kulturell appropriering skyldes en slags arvesynd: «det psykopatiske problemet med det hvite sinn», for å bruke formuleringen i en forelesning gitt på nettopp Yale. Mobben anså det som sitt ansvar å tvinge synderen til omvendelse.
Fra utsiden forekommer det som at denne mobben er en samlet gjeng. Men Natalia Dashan mener at noe ganske annet er virkeligheten. For i mobben, mener hun, er ingen er trygge. Den som på en eller annen måte oppfattes å være i motsetning til den nyeste konsensus av den stadig muterende ideologien, kan være nestemann ut: «Om du ikke holder tritt, blir du rensket bort», forteller hun.
Avgrensingens problem
Selv om wokebevegelsen ikke er vanskelig å peke ut når man ser den – for eksempel mobben rundt Christakis – er den derfor vanskelig å avgrense: Den underliggende ideologien er stadig muterende. Det gjør det vanskelig når vi skal gå fra begivenhetene til ideene, fra wokebevegelsen til wokeismen: Hvordan skal man peke ut og avgrense den idémessige forankringen til en bevegelse, når ideene stadig utvikler seg?
Det samme problemet antydes også i Cynical Theories av Helen Pluckrose og James A. Lindsay – det hittil grundigste forsøket på en kritisk gjennomgang av wokebevegelsens idéunivers. Pluckrose arbeider selv i en organisasjon som bistår dem som utsettes for wokeismens maktutøvelser, og står derfor i en særegen posisjon for å forstå kjernen av wokismen. Og i boken beskrives wokeismen som en anvendt postmodernisme bestående av to grunnprinsipper.
Det første er et kunnskapsprinsipp: Mennesket kan ikke gripe om objektiv kunnskap eller sannhet. Videre antas det sosialkonstruktivisme, som altså hevder at vi mennesker utelukkende konstruerer virkeligheten vi oppfatter, sosialt, og særlig gjennom språklige interaksjoner. Det andre er et politisk prinsipp: Samfunnet består av maktsystemer og hierarkier, som igjen bestemmer hva som er sannhet, så vel som hva som i det hele tatt blir regnet som kunnskap.
Disse prinsippene står i sterk kontrast til det som har vært bærebjelker i utviklingen av den vestlige sivilisasjon. Betingelsen om at mennesket kan gripe om objektiv kunnskap og sannhet har for eksempel vært avgjørende for naturvitenskapene. Forståelsen av at mennesket har universelle rettigheter som ikke er sosialt konstruerte har for eksempel vært avgjørende for etableringen av det liberale demokratiet. Og man har antatt at et meritokratisk hierarki leder til den beste kunnskapen, og derfor – sannsynligvis – mot sannhet.
Så hva i alle verden skjedde, når studenter og professorer ved noen av verdens ypperste universiteter nå forkaster – implisitt eller eksplisitt – denne arven?
Den foucauldianske filosofien
Som allerede antydet: Ulikt for eksempel marxismen – som wokeismen altså ikke bare ligner på, men også springer ut ifra – har ikke wokeismen noe nedfelt program, ingen uttalte doktriner. I alle fall ikke på samme måte som marxismen.
Men wokeismen har altså sine sentrale teoretikere – og idéhistorisk er det rimelig å peke ut Foucault som definerende. Det betyr ikke at alle som sogner til wokeismen kjenner til Foucault, ei heller at alle har lest hans verker – på samme måte som de aller færreste kommunister faktisk har lest Karl Marx, og skjønt det er fullt mulig å bli revolusjonær uten å basere seg på hans ideer om historisk materialisme eller utbytting. Og noen av wokeismens ideer har andre og eldre utspring – Frantz Fanon har for eksempel vært viktig for moderne ideer om rase og avkolonialisering, og det har Derrick Bell også. Men wokeismens logikk, dens begreper og analyser, er likevel på mange måter foucauldianske.
Dette blir særlig tydelig med wokeismens metode: sammenblandingen av poststrukturalismens dekonstruksjon av maktstrukturer, og eksistensialismens frigjøringsprosjekt. Maktkritikken, som altså er et frigjøringsprosjekt, springer ut av marxismens klassekamp, og er endog en slags revitalisering av denne. Marxismens manglende evne til å frembringe utopien etterlot marxistiske akademikere desillusjonerte, skeptiske og relativistiske – og velstående. Hiv oppi en liten teskje meningsløshet, og du har mer eller mindre suppen som wokeismen sprang ut ifra. Dette forteller noe vesentlig om wokeismen: Ifølge Marx må arbeiderklassen gjøres bevisst på at den undertrykkes – den må vekkes fra kapitalismens nummende strukturer, som klassen er lenket til. Og selv om begrepet «woke» antageligvis ikke er avledet direkte fra marxismen, stammer det nettopp fra våkenhet overfor maktstrukturer.
Foucault avviker imidlertid fra marxismen på i hvert fall to avgjørende punkter (der han, for den filosofisk interesserte leser, har latt seg inspirere av filosofer som Friedrich Nietzsche og Georges Bataille – og da særlig Nietzsche og hans fokus på makt). For det første forstår Foucault subjektet som grunnleggende historisk konstituert. Det er hva det blir av og i historien – og er ikke noe i seg selv. Dette gjelder også for konseptene som liksom former og farger selve subjektet: Ikke en gang sannhet er noe utenfor historien, den er det den blir av og i historien. Derfor er slikt som «absolutt» eller «transcendent» sannhet visvas, og det samme gjelder et «objektivt» gode eller en «nødvendige» interesse. Disse ideene er kun elementer i maktstrukturer, som gjennom hele historien har undertrykt subjektet. Det er mot en slik bakgrunn at for eksempel Judith Butlers teori om at kjønn kun er utøvelsen av normer gir mening.
Det andre punktet handler om maktperspektivet: for Foucault er det marxistiske fokuset på økonomiske maktstrukturer reduksjonistisk. Absolutt all makt må kritiseres for å frigjøre subjektet – særlig den makten som vever seg inn i subjektets selv, som forståelser av hva sannhet er for noe, og hvordan man kan finne frem til den. Og i forlengelse av dette: Historien har ingen retning, det finnes ikke noe endemål. Historien ledes simpelthen dit hvor de som er sterkest, trekker den. Det innebærer at vi må kjempe kamper på alle fronter: Det er ikke bare klassekampen som må kjempes, men også kjønnskamp og sexkamp og rasekamp. Og mot denne bakgrunnen gir for eksempel interseksjonalitet mening, selv om begrepet ble myntet av Kimberlé Williams Crenshaw først i 1989.
Maktbegrepet dekonstruert
Det kan fremstå heller ullent, når maktbegrepet brukes om både det ene og det andre. Hva mener egentlig Foucault, når han snakker om «makt»? Foucault formulerer det slik:
In effect, what defines a relationship of power is that it is a mode of action which does not act directly and immediately on others. Instead, it acts upon their actions: an action upon an action, on existing actions or on those which may arise in the present or the future.
Med denne forståelsen av makt er ethvert normsystem, med sine kutymer og tabuer, et åpenbart eksempel på makt. Normsystemer – forståelser av hvordan vi skal være, hva vi skal si og gjøre – er førende for subjektet, i den forstand at det ledes til å gjøre visse ting, til å unngå andre. Slik påvirker normsystemene selve vår bevissthet. Og vi finner ikke vår frihet i å løsrive oss maktstrukturer, ifølge Foucault, for det er umulig: Vi finner vår frihet i å kritisere maktstrukturene, ved å dekonstruere dem.
Foucaults maktbegrep har radikale implikasjoner, som allerede hintet mot: Selv sannhet – og kunnskap – er uttrykk for makt: Hva som regnes som kunnskap, og kriteriene for hvordan vi finner frem til sannhet, er blitt bestemt av dem som har dominert akademiene, nemlig hvite, og ofte rike, heteronormative menn. Derfor var da også Foucault en av de første som eksplisitt utfordret akademienes vitenskapelige metode, med sitt fokus på det rasjonelle, for eksempel.
Det er en del interessant – og rett, tror jeg – i en en slik kritikk (dette gjelder for flere av wokeismens kritikker). Den umiddelbare erfaringen av fenomenene vi erfarer – som kjærlighet eller ondskap – gir for eksempel en type kunnskap som akademiet ikke alltid evner å inkorporere i tilstrekkelig grad. Men det fascinerende er hvordan denne kritikken (som wokeismens øvrige kritkker) forvrenges til en dominerende maktstruktur selv: Nå skal akademias etablissement rives ned, og dens representanter fordrives! De som mener noe annet enn wokebevegelsen skal disiplineres og diskrimineres slik at de mener det samme som wokebevegelsen.
Denne forståelse innebærer også at Foucault går langt i å benekte at det finnes kategorier nedfelt i naturen. Det grunnleggende for subjektet er at det er, ikke at det er som noe som helst – for eksempel som «menneske», som igjen har vært, for eksempel, et avgjørende grunnlag for menneskerettigheter. Subjektet, i en slik forståelse, gir opphav til sine egne verdier og bestemmer sin egen mening gjennom sin bevissthet av egen flytende og grenseløse eksistens, gjennom dekonstruering av nettopp kategorier. Det er ikke slik at subjektet har noen verdi eller at det er noen mening forbundet med å være menneske i seg selv. Derfor må subjektet altså dekonstruere maktstrukturer. Ellers står det i fare for å bli gitt mening utenfra – det være seg Gud, natur eller mennesker.
For Foucault dekonstruerer subjektet maktstrukturer ved kollektiv handling. Men det er heller ingen forståelse av kollektivet som godt i seg selv. Tvert imot, det er utenkelig gitt Foucaults egne premisser: I kollektivet er det alltid og alle steder en fare for at normer oppstår, som igjen vil innebære at subjektet fanges i maktstrukturer.
Kollektivet er derfor samlet rundt konflikt – noe som kom tydelig til uttrykk også i Foucaults forståelse av det gode liv slik han selv beskrev det: En selvmordsorgie, der overskridelse av alle kategorier utføres, hvor alle er fremmed for hverandre. Dette var for Foucault den fremste dekonstruering subjektet kunne erfare. Noen mener han forsøkte på lignende selv, ved å ha frisluppen sex etter at han ble smittet av AIDS – men det som uansett er sikkert, er at Foucault lekte med det grenseoverskridende i vold og sex:
[Foucault] joined again in the orgies of torture, trembling with “the most exquisite agonies,” voluntarily effacing himself, exploding the limits of consciousness, letting real, corporeal pain insensibly melt into pleasure through the alchemy of eroticism.
Samtidig innebærer dette, absurd nok, at individet ikke lenger har noen verdi: Wokeismens mål er å frigjøre subjekter hinsides individet. Dermed er det ikke bare slik at kollektivet ikke har noen verdi, men individet har det ikke heller.
Dette fører til at det gjenetableres kategorier som subjektet deretter ikke bare presses inn i av wokebevegelsen selv, men som det også reduseres til. Dette er absurd, men kan kanskje forstås som at det også i wokebevegelsen er tydelige maktstrukturer – det er etablert andre makthierakier. Det ble tydelig da demokrat Ayanna Pressley, medlem av Representantenes hus, uttalte at det ikke er behov for «flere brune ansikt som ikke vil være en brun stemme; vi trenger ikke flere svarte ansikter som ikke vil være en svart stemme». Wokebevegelsen skal frigjøre mørke fra undertrykking, men vil selv undertrykke dem som ikke er den del av wokebevegelsen.
Den nye ortodoksi
Wokeismen har ført til at det er oppstått en slags ny ortodoksi, en ny rettroenhet: Det finnes ingen kategorier som begrenser subjektet, vi er bare flytende og selvhevdende bevisstheter. Den eneste selvet skal overgi seg til, er seg selv, og begjærene som er nedfelt i oss. Å underlegge seg andre normer, andre kategorier, er å gjøre seg til slave for maktstrukturer.
Dette er en slags liberalisme på speed, og noen – kontra Francis Fukuyama – vil kanskje også mene at wokeismen er liberalismens logiske endemål: Det autonome individet skal kjempe mot alle maktstrukturer, og de finnes over alt, slik at det kan frigjøres helt – ved å overskride alle kategorier.
Den maktstrukturen som wokeismen selv er og som wokebevegelsen håndhever, er derfor preget av selvmotsigelser. Det ble også uttrykt av Derrida – i umiddelbar forlengelse av foredraget som tente wokeismens brann i Amerika og deretter den vestlige verden – da han ble spurt om hva hvor han ville med sine ideer:
I was wondering myself where I am going. So I would answer you by saying, first, that I am trying, precisely, to put myself at a point so that I do not know any longer where I am going.
* Merknad: Den første versjonen av denne teksten innledet med en skildring av professor Guy Sormans anklager om påståtte overgrep begått av Foucault, slik de fremkom i blant annet The Times i mars. Etter publisering ble Minerva gjort oppmerksom på at anklagene nå fremstår svekket. Teksten er derfor lett omarbeidet 26. juni.
