For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
IDEER
Goffengs epidemier: Gass, gass, gass!
Hva skjedde egentlig med alle reportasjene om at tusener av skolejenter ble forgiftet i gassangrep?
Publisert
Sist oppdatert
I et stort antall reportasjer og nyhetssaker verden over finnes det ingen tvil om at tusenvis av iranske skolejenter ble utsatt for gassangrep høsten 2022 og våren 2023. Det blir slått fast som et opplest og vedtatt faktum. Også her i Norge har diverse medier – som ABC Nyheter og NRK – skrevet som om de er sikre i sin sak. Amnesty organiserte opprop!
Tallene er voldsomme. Bølgen med forgiftninger har nå kommet opp i 13 000 ofre, melder ABC Nyheter via iranske myndigheter.
Det høres dramatisk ut. Hvor er oppfølgingen av sakene? Hvor er konsekvensene? Eller er det noe muffens i mediedekningen? For i noen andre medieomtaler beskrives det i stedet at mulige gassangrep etterforskes. Aftenpostens vinkel var kanskje mest edruelig i norsk kontekst, og åpnet i hvert fall for flere muligheter. Det er nok nærmere virkeligheten.
Begynnelsen
Det hele begynte i november 2022, og gassangrepene finner sted i en intens kontekst: Tidligere samme år startet voldsomme demonstrasjoner mot iranske myndigheter. Bevegelsen, som nå kalles «Kvinne, Liv, Frihet», begynte etter at 22 år gamle kurdisk-iranske Mahsa Amini ble drept i det forhatte moralpolitiets varetekt.
Gatene har siden tidvis flommet over av en folkebevegelse som har fått voldsom internasjonal dekning og støtte. Det iranske styret så en stund ut til å riste i grunnvollene, og håpet om betydelig endring i landet lyste lenge grønt. Den mest entusiastiske bølgen av demonstrasjoner har nå dessverre avtatt. Men en gammel flamme er tent igjen i dette landet som er så kjent for sine protester og revolusjoner, og det er vanskelig å spå om hvorvidt fremtiden til regimet er sikker.
Stress, angst og engasjement er med andre ord skyhøyt, spesielt blant kvinner. Man blir hypersensitiv i slike omstendigheter. Det er velkjent at vi mennesker er kodet til å reagere på en rasling i buskene som en slange heller enn en lett bris. Konsekvensene av å ta feil i motsatt retning er jo potensielt dødelige.
Skolejentene
Det var i denne konteksten jenter over hele landet begynte å bli utsatt for gassangrep på sine skoler. Midt oppe i demonstrasjoner, fengslinger og drap grunnet store demonstrasjoner, vakler unge jenter ut av sine klasserom i hundrevis mens de hoster og hiver etter pusten. Mange av dem er kvalme og har sterke mage- og hodesmerter. Noen få besvimer. Et stort antall blir kjørt til sykehus, hvor de filmes av både foreldre og nyhetsteam.
De første tilfellene skjer i nærheten av den religiøse byen Qom. Så sprer det seg til andre byer. Til slutt er det også på landsbygda, og snart er hele landet er dekket av røde prikker på oversiktskartene. Noen dager skjer det opp til to dusin angrep, spredd over store områder. Det krever en imponerende ressursbruk, koordinering og planlegging for å få til noe slikt. Og veldig mange involverte.
Raskt blir protester mot gassingene et fast innslag i demonstrasjonene til den store bevegelsen som fyller gatene.
Beskyldninger mot potensielle angripere kom fort, og gikk både på kryss og tvers. Blant mange demonstranter gikk de første antagelsene ut på at iranske myndigheter selv stod bak. Det kunne da virke som en hevn på demonstrasjonene. Det virket umiddelbart som den mest plausible forklaringen, og det var den som fikk støtte i internasjonale medier. Hvem andre kunne gjennomføre en så ressurskrevende, stor og hensynsløs operasjon?
Det er denne hypotesen som fremdeles er akseptert av store deler av den internasjonale pressen.
Iranske myndigheter, derimot, har sagt at dette handler om såkalte falsk-flagg-operasjoner, og at det er demonstranter som står bak for å bringe det iranske styret i vanry. Andre igjen har foreslått at det er ytterliggående, frittstående religiøse grupper som er de skyldige. De protesterer i så fall mot de iranske myndighetenes ønske om at også jenter skal ha en utdanning. Der skiller jo landet seg ganske skarpt fra flere av sine naboer.
Men…
Men noe manglet. Flere ting manglet, faktisk. Selv etter flere hundre hendelser var det ikke spor av angripere å finne. Ingen var konkret mistenkt. Fraværet av iakttagelser av faktiske angripere var påtagelig. Det var heller ikke spor etter kjemikalier, hverken i bygningene eller i jentenes kropper.
Hadde dette handlet om to-tre saker, så hadde slike fravær vært forståelige. Men etter 250 angrep, spredd over hele Iran? I skrivende stund skal 250 gassinger ha blitt fysisk gjennomført av faktiske personer med faktiske kjemikaler – men det finnes ingen spor.
Og jo flere angrep som rapporteres, jo svakere blir bevisene for dem, relativt sett. Dette fører til at overskrifter gjerne inneholder ordet «mystisk», som vi ser så mange ganger i denne artikkelserien.
Iranske myndigheter mener først, etter å ha lett men ikke funnet bevis, at det hele handler om «nerver» hos jentene. De får fort svar på tiltale. Dette er å skylde på ofrene, og det er en ren fornærmelse mot både jentene og deres nærmeste. Har de ikke sett de dramatiske filmene av hva som foregår i deres eget land?
Etter over tre måneder uten bevis eller mistenkte melder myndighetene at de erkjenner at det dreier seg om gassangrep, og at de anser dem å være «en utilgivelig forbrytelse». De skal nå få tak i de skyldige. Da går det plutselig veldig fort. Bare et par dager senere har de tatt flere i arrest. I begynnelsen av mars i år ble det meldt at mer enn 100 er arrestert.
Ikke overraskende er beskjeden til verden at det handler om regimemotstandere og oppviglere. Hva som kommer ut av prosedyrene mot disse gjenstår å se. Men at de forgiftede jentene og deres symptomer først og fremst nå er politiske kasteballer, det er det ingen tvil om.
Presedens
En ivrig avisleser kan muligens ha fått med seg at dette langt fra er første hendelse i sitt slag. Og likhetene mellom det som skjer i Iran nå og det som har skjedd tidligere, er slående.
I 1990 opplevde Kosovo at over 7000 elever og studenter ble syke med diverse symptomer etter det som først ble antatt å være gassangrep. Hendelsene strakk seg over uker. Etter tallrike forsøk på å finne beviser eller forklaringer som støttet dette, ble det til slutt antatt å handle om massehysteri.
I USA har det inntruffet flere tilfeller av det samme, noen ganger med hundrevis av elever involvert. En epidemi som raste i Miami Beach i 1974, kan stå som et eksempel blant mange. Den startet med at en meget populær elev – for det er ofte de det begynner med – hadde et virus. Det utviklet seg til spredning av de vanlige symptomene på gassing med påfølgende etterforskning.
I Blackburn i Lancashire besvimte dusinvis av elever over flere dager. Det begynte i en kirkegård, og flyttet seg til klasserom. Man lette igjen etter bevis på gass, men til slutt ble det konkludert med at det handlet om massehysteri med påfølgende «overpusting».
I Malaysia er det identifisert over 300 tilfeller. I 1983 dukket en lignende bølge med hundrevis av ofre opp på Vestbredden. Der skal synderen ha vært Mossad. Men det viser seg i etterkant at den første hendelsen ble startet av en ubehagelig lukt fra en kloakklekkasje. Det samme skjedde rundt Kairo i Egypt i 1993.
I Afghanistan varte påståtte gassangrep i flere år, og inkluderte minst 60 tilfeller. Der undersøkte både NATO, FN og Verdens Helseorganisasjon situasjonen. Da det samme skjedde på Vestbredden, skrev det renommerte legemiddeltidsskriftet The Lancet og American Journal of Psychiatry hver sine rapporter. De konkluderte alle med psykogen smitte som den desidert mest plausible forklaringen i begge land.
Merk at ingen av studentene og elevene i disse tilfellene levde under det samme intense og akutte stresset som de iranske jentene gjør.
Likhetene
Men det er nok av andre likheter som er slående. Begynnelsene er like. Mistankene er like. Spredningen er lik. Demografien er nærmest identisk. Blant alle som forsker på slike psykogene fenomener, er det enighet om at jenter og unge kvinner utgjør opp mot 95 prosent av ofrene. Det er et av kjennetegnene man ser etter for å definere det.
Symptomene er til forveksling like. De korte sykdomsperiodene for ofrene er de samme. Overskriftene om de tidligere hendelsene kan byttes med enhver overskrift om det som nå skjer i Iran.
Fraværene er også de samme. Ingen fysiske bevis blir funnet på åstedene. Ingen kjemikalier blir funnet i ofrene. Ingen troverdige mistenkte blir presentert. Ingen rettssaker får dommer som utfall. Og i alle situasjoner oppleves dette i en kontekst av stress og samfunnsdyp bakgrunnsstøy. (Robert Bartholomew utdyper likhetene grundigere her.)
Det er disse likhetene som gjør at forslaget om psykogen smitte stadig oftere fremmes. Professor Simon Wesseley ved Kings College i London fortalte til BBC i mars i år at de epidemiologiske faktorene tilsier at vi igjen har å gjøre med psykogen smitte.
En annen likhet mellom tilfellene – en som gjelder stort sett alle sakene i denne artikkelserien – er at det er veldig kontroversielt å lufte ideen om slik smitte. Sosiologen Robert Bartholomew forteller at han og andre skribenter og akademikere opplever å få dødstrusler når de fremmer ideen at de iranske skolejentene opplever psykogen smitte.
Hvem vil du være på lag med?
I dette spesifikke tilfellet kommer det et annet sosialt aspekt inn: for de aller fleste av oss er det veldig ubehagelig å være enig med prestestyret i Iran. For min egen del har jeg fulgt demonstrasjonene i Iran med iver og håp. Min favoritt blant kontemporære folkebevegelser har lenge vært MyStealthyFreedom, som er en organisasjon som lenge har frontet direkte motstand mot landets erkekonservative hijablover. Den er ledet av Masih Alinejad, som blant annet har gjestet konferansen Oslo Freedom Forum.
Så ikke bare kan man bli offer for de vanlige anklagene om å bebreide ofre for alvorlige sykdommer om man presenterer teorier som skiller seg fra den sosialt «godkjente». Men kan bli satt i bås med et brutalt teokrati med et stort antall liv på samvittigheten. Men hva som er virkelig og hva som er behagelig, er ofte to veldig forskjellige ting. Skal man vedde på hva som blir konklusjonen når denne perioden i Iran skal beskrives om noen få år, så er nok de trygge pengene på psykogen smitte.
Men da er mediene for lengst gått videre til nye sensasjonelle hendelser å skrive om. Etter at flere begynte å stille spørsmål ved om dette virkelig var gassangrep fra mars i fjor, har den norske mediedekningen tørket helt inn. Norske avislesere har altså fått presentert de sensasjonelle overskriftene – men at mysteriet trolig viste seg ikke å være noe mysterium i det hele tatt, det har de ikke fått vite. Dermed er vi akkurat like dårlig rustet neste gang noe slikt skjer, for i offentlighetens hukommelse finnes knapt psykogene epidemier – mens mystiske gassangrep, det er visst noe som skjer fra tid til annen.
Saken er den at om det kunne blitt slått fast at dette var psykogen smitte, og at denne konklusjonen ble spredd på troverdig vis til hele landet, så ville «gassingene» høyst sannsynlig stanset. Ingen flere skolejenter ville blitt utsatt for frykten og de vonde symptomene. I stedet er fremgangsmåten en annen variant av «believe the children» og «barn lyver ikke» som vi har sett i tidligere artikler.
Den troen ser igjen ut til å gjøre skade, denne gang i Iran.
.jpg){kind=link}