Goffengs epidemier: De apatiske barna

I en krokete og ganske tilfeldig linje midt i skogen går en stort sett usynlig og imaginær grense mellom de to landområdene vi av en eller annen grunn kaller Norge og Sverige. En annen ligger dypt under vann og skiller Sverige fra Danmark og det meste av Finland. Mye kan sies om slike grenser. Men at de klarer å stanse spredning av mental sykdom, det vil nok overraske de fleste.

På begynnelsen av 2000-tallet var det akkurat det som begynte å skje. 

Fra 2003 opplevde Sverige nemlig en bølge av mental sykdom som var helt unik for landet. Flyktningbarn begynte å falle inn i noe som lignet koma. De ble katatoniske. De spiste ikke, drakk ikke, beveget seg nesten ikke, snakket ikke og var umulige å få kontakt med. De «la seg», som det ofte ble sagt. De skulle etter hvert få betegnelsen «de apatiske flyktningbarna». 

Det estimeres at over tusen barn har vært gjennom denne sykdommen. Noen av dem var apatiske i flere år. Kun i Sverige. Og alle var fra samme språkgruppe.

Forklaringen

Det ble antatt at de sank inn i denne tilstanden grunnet stresset som kom med ikke å vite om de skulle få oppholdstillatelse i Sverige. Dette i kombinasjon med traumer de og/eller deres foreldre hadde opplevd i hjemlandet. De ga opp å leve. Mange av dem måtte mates med sonder, og foreldre måtte bevege kroppene deres slik at de ikke stivnet.

Dette var den rådende fortellingen i 15 år. 

Denne serien artikler handler først og fremst om sosialt og psykogent smittsomme sykdommer og tilstander. En slik tilstand finnes ikke i denne teksten. Men serien handler også om mer. Den handler om hvordan samfunnet som helhet samt spesifikke institusjoner møter slike ofte diffuse tilstander og spredninger. Om hvordan media skriver om dem, og om hva dette gjør med vår evne til å stanse og behandle dem. 

Nadja

I så henseende er tilfellet med de apatiske barna midt i blinken for oss. Det er veldig mye å lære av det for fremtidige sosiale epidemier. Det viser vår motvilje når det gjelder å betvile ofre. Og da særlig når de kommer med et påheng av aggressiv moralsk panikk, hvilket ofte er tilfelle. Det er også et glassklart eksempel på et fenomen som stadig dukker opp i serien, nemlig ensidig, dårlig pressedekning preget av «group think» og etiske hensyn som fordriver fakta.

Så hva er det vi snakker om? Et eksempel kan være seks år gamle «Nadja» fra Ukraina. I 2017 – altså godt inne i denne epidemien – ble hun brakt inn til Falu sykehus av sine foreldre. De hadde fått avslag på sin asylsøknad, og Nadja hadde tatt det tungt. Hun hadde sluttet å spise og drikke, og snakket ikke lenger til mamma og pappa. Den tidligere livlige jenta hadde sunket inn i en annen verden, og kroppen hennes lå livløs på sengen. Det var ikke lenger mulig å få kontakt med henne.

Ingen fysiske årsaker til tilstanden kunne finnes. Det var en mental reaksjon på stress og traumer. Enda merkeligere: ingen fysiske følger – som for eksempel muskelatrofi – kom som en følge av tilstanden. Etter flere panikkreaksjoner fra den ellers katatoniske, lille jenta klarte legene til slutt å tvinge en sonde gjennom nesa og ned i magen hennes, for slik å tilføre henne nødvendig næring. Hun ble så sendt hjem for å pleies av sine kjærlige og bekymrede foreldre.

Opp gjennom månedene som gikk skulle Nadja undersøkes og grubles over av barneleger, barnepsykiatere, dietteksperter, medisinstudenter og terapeuter av flere slag. Ingen fant ut av mysteriet. Hun hadde det svenskene kalte «uppgivennhetssyndrom». 

Etter hvert får Nadjas familie besøk av et dokumentarfilmteam fra USA. Hennes tragiske situasjon skildres i filmen Life Overtakes Me, som senere blir Oscar-nominert. (Filmen vant publikumsprisen på Chicago Critics Film Festival og Full Frame Documentary Film Festival.) Noen år senere blir den kjøpt opp av Netflix. Nadja blir behandlet av den omsorgsfulle legen Elizabeth Hultcrantz, som snakker om jenta og andre barn i lignende situasjon i dokumentaren: «De er som Snehvit. De bare forlater verden».

Hultcrantz ble også brukt som ekspert i reportasjer i The New Yorker, Buzzfeed, BBC, Radio Canada, EuroNews og Al Jazeera. Fenomenet med de særsvenske barna ble verdenskjent, og internasjonal presse svelget det med stor appetitt. I svensk presse ble få gravende spørsmål stilt. Diagnosen og epidemien ble godtatt uten dikkedarer.

Da Migrationsverket skulle ta sin avgjørelse om Nadjas familie hadde hun levd i denne tilstanden i syv måneder. De hadde blitt skarpt advart om følgene av «feil» avgjørelse. Hultcrantz’ kollega Anne-Liis von Knorring skrev til Migrationsverket at jenta var så alvorlig syk at hun var døende. Uten «trygge omgivelser» ville hun fortsette å være «i dvale». En flytur tilbake til hjemlandet ville antageligvis ta livet av henne ettersom hun ikke ville klare å puste i den tynne luften. Send henne ut og dere dreper henne, var den klare beskjeden.

Men…

Men Nadja var aldri syk. Hun ble tvunget av sine foreldre til å spille komatøs. Dette for å bedre deres sjanser for å få innvilget asyl. De syv forskjellige legene som hadde gitt henne diagnosen oppgitthetssyndrom forstod ikke dette. De traumatiske historiene foreldrene fortalte om sin tid i hjemlandet var også løgn.

Grunnen til at vi vet at historien ikke er sann er at venner av familien meldte saken inn etter å ha sett den Oscar-nominerte filmen, som fremdeles ligger på Netflix uten kommentar om at innholdet er falskt. Flere ganger i den syv måneder lange perioden hadde de sett Nadja oppe og løpe omkring. Hun hadde lekt med deres barn ved flere anledninger. Derfor ingen muskelatrofi. Ifølge vennene var mammaens eneste bekymring at Nadja skulle spise for mye, slik at hun la på seg og fremstod frisk.

Det eneste rare de andre barna kommenterte på var at Nadja hadde en slange hengende ut av nesen, og at hun aldri gikk alene ut av leiligheten. 

Og frisk blir hun fort etter at familien hennes får innvilget sin asylsøknad (hvilket går igjen i de aller fleste av disse historiene). Normalt svinner mennesker inn veldig fort om de blir passivt sengeliggende. To-tre uker var alt som skulle til for mange Covid-pasienter. Og etter syv urørlige måneder burde musklene i en liten jentekropp under oppvekst være nesten forsvunnet. Rekonvalesensen burde ta år. 

Men bare to måneder etter innvilgelsen er Nadja en dyktig orienteringsløper. Ifølge overlegen Thomas Sejersen er opphentingen nærmest mirakuløs. For Nadja er som alle de andre omkring tusen barna som har ligget stille i månedsvis under denne epidemien: ingen spor av muskelatrofi er funnet hos dem. 

Akkurat det fysiologiske mysteriet der var dypt som Marianergropen. Men sannheten var egentlig grunn som en vanndam. 

Boken og Norge

Denne og mange lignende historier kan man finne i den prisbelønnede boken De apatiska barnen skrevet av Ola Sandstig. Den er resultatet av et imponerende gravearbeid og beundringsverdig journalistisk mot og integritet. Den er også til tider hårutrivende frustrerende å lese.

Sandstig gjengir blant annet historien om ni år gamle «Artur» fra Kirgisistan. Den står som en god illustrasjon på hvor absurd hele perioden var i Sverige. Artur – som faktisk hadde andre funksjonsnedsettelser – hadde ligget nesten apatisk i Fagersta i fem uker før han kom til Tanum asylmottak i Norge. Han ble matet med sonde, var inkontinent, brukte bleie og snakket ikke. 

På Tanum ble han møtt av blant andre sykepleieren Inger Schanche. Norske profesjonelle som møtte slike barn mistenkte fra første stund at det var et innslag av Münchhausen by proxy involvert – altså at foreldre bruker sine barn for å få fordeler, oftest sympati og oppmerksomhet. I Sverige var dette uhørt i det hele tatt å foreslå offentlig (selv om mange hadde mistenkt det i flere år).

I Norge blir Artur skilt fra sine foreldre. Og det er det gode årsaker til. Han hadde fått sterke beroligende medisiner av sin mor, som ble sint på pleierne når Artur fikk «for mye mat». Far var aggressiv og saboterende, som også var et stadig tilbakevendende problem i disse tilfellene.

Men når foreldrene blir holdt på avstand går bedringen fort. Etter to uker er Artur oppe og løper. Leker med pleiere og har sluppet sin apati. Ingen sykdom er synlig lenger. Dette likte foreldrene veldig dårlig. En natt tok de med seg barna, rømte ut av et vindu og reiste tilbake til Sverige. Rullestolen de hadde hatt med fra Sverige ble stående på Tanum.

To uker senere får Schanche en telefon fra Fagersta på den andre siden av riksgrensen. De trengte rullestolen tilbake, ettersom Artur igjen var blitt katatonisk. Ytterligere to måneder senere følger hun opp saken. Da ligger Artur igjen hjemme i mørket hos sine foreldre. Under kontroll av sine regissører. Han mates igjen med sonde, og er ikke å få kontakt med.

Når Sandstig spør Schanche hva hun mener om episoden, svarer hun på godt norsk: «Dette var helt på trynet!». Man kan si mye bra om Norge, men magiske helbredende krefter har jo landet ikke.

De norske historiene følger alle samme mal, selv om historien om Artur er den mest spektakulære. Noen av barna var enda sykere enn ham da deres sykdom krysset riksgrensen. Ti år gamle «Julia» fra Belarus hadde ligget med sonde i flere måneder. Hun begynte å spise normale måltider etter elleve dager i Norge. Mens svenskenes erfaring var at innvilgelse av asylsøknad var det eneste som helbredet disse barna – og det noen ganger i forbausende tempo – fant de norske pleierne den reelle årsaken.

Men når Schanche senere presenterte erfaringene sine på en konferanse for de svenske «spesialistene» på tilstanden, ble hennes rapport trygt begravet. Hos Söta Bror var narrativet satt: barna hadde en ikke tidligere beskrevet sykdom, og den var og ble ekte. I alle tilfeller. Å foreslå noe annet var rasisme.

Men det var tvil

Flere så helt fra starten at noe var ute av vater, også i Sverige. Helt siden 2003 var det folk i direkte kontakt med barna som hadde sett at noe var galt. (Noen av dem kan finnes intervjuet i en masteroppgave fra Stockholms universitet.)

En sykepleier forteller om sine rullestolturer ut med barna. Hun oppdaget at de våknet bittelitt til liv når deres foreldre var ute av syne. Hun kjørte noen av dem til en liten innsjø med ender, og der sa hun til dem at nå gikk hun en liten tur, sånn at de trygt kunne åpne øynene og titte litt rundt seg. På avstand så hun at hodene deres våknet og bevegde seg mens de så seg rundt. De seg imidlertid helt sammen igjen da de nærmet seg foreldrene.

I et annet tilfelle våknet et barn til live da foreldrene dro på en ukes ferie. For så å kollapse og slutte å spise igjen når de kom tilbake. Gjennom hele perioden er det tallrike fortellinger fra politifolk og helsepersonell som opplevde at barna våknet til live på flyturer tilbake til hjemlandet etter asylavslag, og tuslet ut av flyet helt på egen hånd. Flere barn og ungdom ga plutselig opp hele spillet og slang ting veggimellom i plutselige raseriutbrudd, ofte rettet mot sine foreldre.

Mange foreldre saboterte forsøk på å hjelpe sine egne barn. Tilfellene av neddoping av barn var deprimerende tilstedeværende.

Hvordan fikk det fortsette?

Så tatt i betraktning at flere forstod at det handlet om simulering, hvordan i all verden fikk denne historien utvikle seg på en slik måte? Og hvordan kunne den få vare i 15 år før den imploderte? Da kommer vi inn på det som gjør at denne artikkelen om en stort sett ikke-eksisterende sykdom fortjener plass i denne serien om psykogene epidemier: hvordan samfunnets forskjellige bestanddeler møter dem. 

Den første forklaringen handler om intern kamp i helsevesenet. De gruppene som vant kampen om forklaringen, det var de som godtok tilstanden nærmest uten spørsmål. De klarte dette ikke først og fremst på grunn av ekspertise og empiri, men fordi de okkuperte den moralske høyden. Mange av dem var mer politiske aktivister enn de var helseproffesjonelle. Et godt eksempel er barnelegen Henry Ascher.

Jeg har selv møtt Ascher flere ganger, men da som politisk aktivist. Han var med i den svenske gruppen som organiserte Ship to Gaza for noen år siden. Jeg var i den norske delen av bevegelsen. Vi har med andre ord sittet i samme fengsel sammen i Bershebaørkenen. Ascher har også vært aktiv i det kommunistiske partiet i Sverige. Og i alle saker som handler om innvandring og asyl, har han vært politisk aktivist. Han var en av hovedfigurene rundt den pinlige svenske fadesen hva aldersbestemmelse av immigranter angår. 

Tidligere nevnte Hultcrantz og von Knorring er andre. De tilhører en gruppe utbrytere fra Leger uten grenser som ville involvere seg mer i politisk aktivisme. Det er i det hele tatt sjokkerende hvordan ideologiske briller klarte å forvirre helsepersonell i en grad som er vanskelig å beskrive, og enda vanskeligere å forstå. Deres aggressive fremferd overfor kollegaer som hadde andre forklaringer enn dem, gjorde også at de aller fleste tvilerne ikke engang turte å fortelle sine historier internt, langt mindre offentlig. 

Som med helsepersonell som undersøkte Havana-syndromet – beskrevet i en tidligere artikkel i denne serien – godtok de forklaringen ofrene ga. Og avslo andre forklaringer. 

Media

Størst del av skylden skal imidlertid pressen ha, etter min ikke så ydmyke mening. Det er ofte den som bestemmer hva som er «sant» og ikke. Her satset de på feil hest.

Med deprimerende få unntak valgte den svenske pressen seg ut «sine» profesjonelle å høre på. Alle andre – inkludert de norske behandlerne – ble ignorert eller hysjet ned. Og behandlingen av kollegaer som ikke fulgte den moralsk riktige oppskriften, var nådeløs. 

Flere av journalistene som var ivrigst på å svartmale alle som satte spørsmålstegn ved sykdommen, oppførte seg adskillig mer som aktivister enn som proffe mediefolk. Det er herfra begrepet «kampanjejournalistikk» stammer i Sverige. Aviser valgte seg ut sine apatiske ofre, og brukte mye tid på å hjelpe dem gjennom søknadsprosessen.

Sandvig starter sin bok med et sitat fra skribenten og dokumentarskaperen Gellert Tamas, som omtaler folk som forsøkte å fremme ideen om simulering i de tidlige fasene: «…det viste seg at disse ryktene var det vi i dag kaller fake news, propaganda fra høyreekstreme». Dette sier han blant annet i den tidligere omtalte Oscar-nominerte, feilaktige filmen. Tonen var satt.

Tamas skulle fortsette med lignende karakterdrap i hele tre reportasjer for Uppdrag Granskning, den svenske versjonen av Brennpunkt.

Satte man spørsmålstegn ved sykdommen, var man «frokostbordsrasist» og/eller alle andre rasistvarianter som finnes kunne. Man var «nasjonalist», «xenofob», og av en eller annen grunn «islamofob». Henvisningene til nazister var hverdagslige. Ved flere anledninger ble Hitler-Tyskland dratt frem i omtalen av spesifikke utvisningssaker. Den svenske «åsiktskorridoren» var klaustrofobisk trang på dette emnet. 

Overtonvinduet var for trangt til at et lite barn kunne rømme ut av det.

Politikere lar seg styre

Det samme gjaldt selvfølgelig for politikere. Det beste eksemplet kan muligens sees i en livesending hos SVT om makedonske Martina.

Den 16 år gamle apatiske jenta og hennes familie fikk avslag på sin søknad, og ble sendt hjem. Temperaturen ble høy. Av tidligere nevnte Henry Ascher ble hun omtalt som et av de sykeste menneskene han noensinne hadde møtt. Dette var «et vel planlagt angrep på syke barn». Da migrasjonsminister Barbro Holmberg skulle snakke om saken på TV ble hun møtt av aktivister som sang «Du gamle, rasistiska, inskrenkta nord». Ascher hadde noen alvorlige ord å komme med (utdraget er hentet fra boken De apatiska barnen):

I Nürnberg-rettssakene ble menneskehetens lærdom fra nazistenes folkemord oppsummert. En av de viktigste konklusjonene var at alle mennesker har en juridisk og moralsk forpliktelse for sine handlinger. Man kan aldri skylde på at man bare lyder ordre eller utfører andres beslutninger.

Det har ikke engang gått 60 år siden rettssakene. Er historien i Sverige i dag ikke mer levende enn at vi allerede har glemt disse lærdommene? Alle har et eget valg og et personlig ansvar. Uansett om man er minister, generaldirektør, dommer eller helsepersonell.

Det var klart og tydelig hvilken morderisk tradisjon man tilhørte om man utviste et apatisk barn. Auschwitz var neste stopp. Men Martina og hennes familie ble altså sendt ut allikevel.

Martina hadde en 12 år gammel bror som snakket godt svensk. Direkte i studioet hos SVT står en overrumplet migrasjonsminister Holmberg mens den utviste gutten ringes opp på direkten fra hjemlandet. Han forteller at han er redd for at søsteren skal dø, ettersom hun ikke spiser. Selv bor han i en garasje, mens resten av familien sover «under en trailer» på en parkeringsplass. 

Kameraet svinger så over på Holmberg, som må forsvare sin onde oppførsel på direkten. Dette kan ikke kalles annet enn et medialt overfall. Og hvilken politiker eller lege vil utsettes for slikt? Det er tryggest å følge oppskriften.

Men saken om Martina viste seg også å være en løgn. Når to svenske journalister reiste uanmeldt ned for å snakke med familien, fant de ingen familie under en trailer (i motsetning til de som hadde reist ned dit etter avtale). De fant en familie boende i en stor og fin villa de selv eide. Og en Martina som kom dem løpende i møte på friske barneben når de ringte på døren.

Man skulle tro en slik opplysning ville endre bildet om Martinas sak noe. Men nei. I omtale av saken var det flere medier som valgte å ignorere disse opplysningene når de skrev om den. Blant dem var blant annet nettopp Gellert Tamas da han laget sin tredje reportasje for Uppdrag Granskning.

Det er for ordens skyld ikke bare jeg som diskrediterer disse programmene som usanne, ufullstendige og aktivistiske: SVT bestilte selv en granskning av programmene. Resultatet ble en hard slakt. I denne linken kan man lese årsaken, og rapporten finnes henvist til i bunnen av siden. Uppdrag Granskning fikk seg en skikkelig ripe i kredibilitetslakken.

Politikere reagerte selvfølgelig som politikere gjør. De lot sine argumenter og valgkamper styre av pressens narrativ, og av hva som var moralsk og velgermessig opportunt. Slik bidro flere av samfunnets institusjoner som egentlig har som oppdrag å opplyse, forsvare og helbrede sin befolkning, til massiv barnemishandling av over tusen barn gjennom 15 år.

Sprekken

Men i 2019 sprakk det hele med publiseringen av artikkelen «Uhørte rop» i magasinet Filter. Dette var grunnlagsartikkelen for boken til Sandstig. For første gang fikk man høre historiene fra to av barnas perspektiv. Anahit og Nermin er nå voksne, og kan fortelle hvordan deres foreldre tvang dem til å spille apatiske under trusler om og bruk av vold. Og at de begge kjenner mange flere som gikk gjennom det samme. (Når Anahit selv starter en diskusjon om dette med Geller Tamas på en av hans Facebook-tråder, blir hun raskt blokkert av Tamas. Linda Jerneck i Expressen kaller Uppdrag Gransknings programmer «famøse».)

Nermin forteller om besøkene fra helsepersonell: «Jeg ba til Gud om at noen skulle si til pappaen min: hva holder dere på med? Din unge er jo frisk? De var jo utdannede leger, de må ha forstått. Men ingen sa noe». Han fortalte at hans far fikk ideen fra en annen russiskspråklig pappa som hadde gjort det samme med sin sønn.

Nermin forsøkte på et tidspunkt å henge seg i strømkabelen til sin Playstation, og lengtet hver dag etter en utvisning slik at han kunne slutte å simulere. Til sammen måtte han spille apatisk i tre og et halvt år, inkludert seks måneder i Serbia etter utvisningen for å lure medlemmer i sin egen utvidede familie. Han er ikke den eneste av disse pasientene som har forsøkt selvmord.

Anahits historie forteller hun best selv. Du kan se den på TV4 i et meget sterkt intervju.

Reaksjonene på den eksplosive artikkelen er ofte fascinerende. Produsenten Tamas er adskillig mer opptatt av skribentens eventuelle knytninger til ytre høyre enn av skjebnen til barna. Organisasjonen til Hultcrantz og von Knorring er mest opptatt av å mene at tilfellene som er frembrakt er veldig få, og at man ikke skal «mistenkeliggjøre de apatiske barna». De bringer også på banen direkte uriktige opplysninger om at tilstanden også finnes i godt monn utenfor Sverige – hvilket den ikke gjør.

Men effektene av boblen nå har sprukket, lar seg ikke stoppe: avsløringene som presenteres i artikkelen og den påfølgende boken, kan ikke ignoreres, bortsett fra av de aller mest frelste. Og det førte til en durabelig oppvask, spesielt i mediene. En av de sterke reaksjonene på avsløringene kommer fra lederskribent Tove Lifvendahl i Svenska Dagbladet:

Massens svakhet er at den slutter å tenke. Den vil bare se det høyere målet, fastslå den ene, rene sannheten. Den som har tilsluttet seg det høylytte kollektivet får en sterkt egeninteresse av å forsvare sine meninger, hvilket Filters reportasje også viser. Da blir kritiske eller avvikende stemmer en trussel. Om motargumenter savnes, da gjenstår karakterdrap.

Boka og oppfølgingen

I boken som kom fra samme forfatter året etter – og som er mye brukt her – ramses det opp et stort antall tilfeller av simulering og tvang. Cirka 35 spesifikke tilfeller vises til. I tillegg kommer flere vitnemål fra helsepersonell som hver for seg vet om flere tilfeller som aldri dokumenteres eller avsløres. I en enkelt film fra et bryllup i Sundsvall kan man se fire «apatiske» jenter fra fire forskjellige familier som løper rundt og koser seg på festen. 

Familiene kjenner hverandre med andre ord, hvilket er beskrivende for hele epidemien.

Nå er epidemien over. Den forsiktige barnelegen Karl Sallin dukket opp i Life Overtakes Me. Der uttrykte han ingen tvil om sykdommens ekthet – skjønt det er også filmskaperens skyld: Sallin sa senere at han sa til journalistene at traumer var en utilstrekkelig forklaring på de apatiske barna, og har skrevet det samme faglig. Men noen ordentlig alarm slo han heller ikke. Nå er selvfølgelig tonen en helt annen. I en podcastepisode tatt opp i mars 2023 sier han at han kjenner til fem tilfeller som har vedvart inn i 2022. Mot over hundre per år under toppene noen få år tilbake.

I samme episode intervjues også Elisabeth Hultcrantz. Hun klarer fremdeles ikke å godta at historien om Nadja var en løgn. Eller det store bildet som har tvunget seg frem. Hun forteller gjennom gråt om andre barn hun jobber med. Det ene barnet har vært katatonisk i seks år nå. Men ikke helt katatonisk, altså. Hun går på skolen. Hun bare prater veldig lite. 

Man skal helst ikke fjerndiagnostisere, men Hultcrantz virker psykologisk avhengig av den lidelsen hun finner hos disse barna. 

Hvor mange?

Om det i det hele tatt finnes barn som faktisk var rammet av dette meget spesielle fenomenet, er uvisst. At mennesker kan gå ned i dyp depresjon med alvorlige følger, er jo selvsagt ikke ukjent. Og det kan godt hende at det har skjedd med noen barn, spesielt tatt i betraktning hva slags situasjon de befant seg i. Det kan til og med hende at det finnes spor av en ekte psykogen epidemi her, og ikke bare en falsk variant: Altså at noen barn virkelig opplevde tilstanden, og smittet andre med den gjennom kommunikasjon.

Men det er noen ankepunkter som aldri lar seg besvare: dette er et unikt svensk fenomen, trass i at barn utsettes for akkurat den samme søknadsprosessen i mange andre land. Mimoza Shahini jobber på et senter for barne- og ungdomspsykiatri i Kosovo, og hadde dette å si (igjen fra boken De apatiska barnen):

Vi har flyktninger fra Kosovo i mange land, så kanskje det er noe i Sverige som gjør at de utvikler dette symptomet bare der? Kanskje dere har en lov som støtter en slik sykdom? «Ja, om du er veldig syk, så kan du bli», så da bruker vi det som en løsning. Jeg høres kanskje sarkastisk ut, men jeg tror det er det dere opplever i Sverige.

Dette skjedde også kun med barn fra noen veldig begrensede områder, nemlig Balkan og tidligere sovjetstater. Ikke med barn fra andre steder i verden som har gått gjennom langt verre traumer. 

Ingen tilfeller av alvorlig muskelatrofi er altså funnet, selv om antallet tilfeller ligger på rundt ett tusen. En medisinsk umulighet, rett og slett. Alle barn som er blitt friske, er blitt det etter utvisning, innvilgning eller etter å ha blitt skilt fra de foreldrene som er i stand til å regissere en slik forestilling. Det ble også gjort mange funn av neddopende medisiner som Stesolid, Rohypnol, Imovane og Stilnoct i leiligheter hvor barna bodde.

Min egen konklusjon er at antallet «ekte» tilfeller er forsvinnende lite. Virkelig forsvinnende. Barnepsykiateren Henrik Pelling, som har vært involvert i det hele i flere år, går enda lenger: «Det har aldri funnets noen apatiske barn. … Det handler om fortvilte foreldre, fortvilte barn og fortvilt helsepersonell ….». Han er en av de som har tilstått at han tidligere ikke turte å flagge sine meninger i offentligheten.

Sykepleieren Gunnel Tholén er enig (sitert i De apatiska barnen):

Min personlige oppfatning er at de apatiske barna var og er utsatt for en form av lengevarende barnemishandling. En spesiell variant av Münchhausen by proxy (eller factitious disorder by proxy), som eksisterer takket være det svenske asylsystemet. I samhandling med velmenende leger som drives altfor mye av ukritisk ideologi.

Hva kan læres?

Hadde rådende eksperter i Sverige ikke latt seg forstumme av den aggressive moralske panikken som «forsvarte» denne sykdommen, ville den kunne stoppes adskillig raskere. Dette er tydelig når man ser hvordan barn ble «friske». De frisket til i stort antall når sykdommen ikke lenger hadde nytteverdi. Og flere tilfeller dukker ikke opp nå som den ikke lenger har noen funksjon. 

I dette tilfellet ble det fastslått at epidemien ikke var reell fordi den var simulert. Når det ble fastslått, gikk den over. I andre tilfeller viser det seg at epidemier ikke er «reelle» fordi de ikke har noen fysisk forklaring. Det er også høyst sannsynlig at de vil stanses når det fastslås. Det hele kommer an på hvordan samfunnet reagerer på ofres egne beskrivelser av virkelighet.

Var folk slemme? Nei, ikke de fleste. Noen aggressive aktører som brukte dette som selvpromotering, og et ideologisk balltre var det. Gellert Tamas kan nevnes. Men de fleste var snille.

En gruppe snille mennesker var lettlurte og inkompetente. Både i media, blant politikere og i helsevesenet. Noen av disse igjen var så overbevist om sin egen snillhet og kompetanse at de ble aggressive mot meningsmotstandere. Andre snille mente at prisen barna måtte betale, var verdt prisen: oppholdstillatelse.

Det som plager meg mest, er den tredje gruppen snille. Nemlig de som så dette helt fra starten, men ikke turte si noe av frykt for andre «snille». Det er her nøkkelen ligger. En slik gruppeinndeling høres kanskje banal og infantil ut. Men den er viktig. Den dukker opp igjen og igjen. Slik fikk en falsk massepsykose herje i 15 år.

Man kan altså si at det var snillhet som gjorde at «epidemien» fikk fortsette. Den samme konklusjonen kan trekkes om flere av de ekte psykogene epidemiene vi tar for oss i denne serien. 

Men, vent: Det var kanskje en form for massepsykose allikevel? Mange av behandlerne har samme opplevelse som Hultcrantz. De nekter å godta nye beviser. De holder fast på sitt tidligere narrativ. Barnelegen Henry Ascher ble spurt i 2019 om han aksepterte noen form for ansvar for hva som skjedde med barna. Svaret er klart og tydelig: Nei.

Dette var kanskje likevel Den svenske massepsykosen, og den spredde seg kanskje sosialt blant folk som ikke var syke. Ikke blant flyktningbarn – men blant folk som skulle diagnostisere, behandle og beskrive den. Vi vet jo at i slike epidemier er det ikke bare sykdommer som sprer seg, men også oppførsel.

*

(Boken De apatiska barnen er som et eventyr. En science fiction-roman om dystopiske institusjoner og om hvordan en uærlig og hensynsløs «snillhet» kan føre til lidelser og en ødelagt ytringsflate. Den anbefales på det varmeste, men kun til folk med blodtrykket under kontroll.)