Fortryllende Mozart

Hver uke fra jeg var 9 til jeg var 19 år, troppet jeg opp for pianotimer på kulturskolen i Gjerdum. Det til tross for et talent for pianospill som, dessverre, var heller begrenset. Piano er et vanskelig instrument, føler jeg for å si til mitt forsvar, men det er også uendelig vakkert og morsomt, og derfor fortsatte jeg altså spillingen til tross for at det var som en evig oppoverbakke. Men som med Mary Bennett i Stolthet og fordom måtte noe sitte igjen av alle disse timene, og jeg ble i det minste ganske god til å lese noter og flytte fingrene mine deretter. Og til dette passet særlig én av historiens komponister svært godt, han som tidlig ble min favoritt: Wolfgang Amadeus Mozart. 

Mozarts stykker er teoretiske og tydelige, nesten matematiske i sin logikk. Denne logikken gir også en harmoni som er uovertruffen; enkel og kompleks på én gang. Kompleks fordi det kan være krevende å få tilstrekkelig følelse i anslaget, å bevege matematikken på et vis. Å bare spille Mozart er ikke så krevende, men å gjøre det godt, å oppfylle potensialet som ligger i musikken, er derimot svært vanskelig. Mozart er skoleeksempel i musikkteori, på hvordan det hele er bygget opp og henger sammen. Du kan alltid være sikker på at Mozart tar deg hjem. Uansett hva som har skjedd gjennom stykket (og det kan være mye rart, det er derfor det er så morsomt), så kommer du til slutt hjem igjen.

Alle liker Mozart