For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Et annet EU er mulig
EUs dårlige rykte på høyresiden er både selvforskyldt og velfortjent. Likevel har jeg snudd i synet, for et annet EU er mulig og befinner seg allerede i støpeskjeen. Europaparlamentet sitter med nøkkelen.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Til tross for tollmurer og geopolitiske stormkast fra øst og vest viser nok en meningsmåling fortsatt kompakt motstand mot norsk EU-medlemskap. 32 år etter folkeavstemningen er liket tilsynelatende ikke til å rikke.
EU-motstanderne på venstresiden får tale for seg selv. Hva gjelder EU-motstanderne på høyresiden, som jeg engang regnet meg blant, mener jeg å kjenne årsaken: Der andre ser et bolverk for liberale verdier, grønt skifte og regelbunden verdensorden, ser motstanderne ukontrollert masseinnvandring, industridød og geopolitisk svakhet. Fortsatt gir jeg skeptikerne rett i sin beskrivelse av tingenes tilstand – sågar mer enn noensinne. Likevel har jeg lenge ment at Frps beslutning i 2016 om å si nei til EU var feil. Gitt den enestående høyrebølgen Norge og hele Europa står i vil mine synspunkter kanskje være av interesse. For om ja-siden skal ha en sjanse, har den et sårt behov for å få nye krefter på laget. Med de tradisjonelle kjernetroppene i Rosa-Høyre, Lilla-Ap og Venstre står ikke slaget til å vinne.
Frosset i tid
Kjernen i problemet, slik jeg ser det, er det bredt forankrede inntrykket av at EU er evig og uforanderlig. Selve legemliggjøringen av det selverklærte «alternativløse alternativet», den «uansvarlige ansvarligheten» som nylig er blitt skildret i disse spalter, og som i forskjellige konstellasjoner har styrt i hele Vest-Europa siden Murens fall – med de konsekvensene vi ser i dag. Det er ikke rart at så mange både på ja- og nei-siden begår denne tankefeilen. Den norske Europabevegelsen synes knapt å ha oppdatert talepunktene siden 1994, Nei til EU likeså. Men verst er det at EU selv innbyr til det. Fordyper man seg i EUs bindsterke avtaleverk, oppdager man en underlig, hybrid skapning. På den ene siden finner man mange likhetstrekk med en statlig grunnlov, med ditto regler for beslutningsprosesser og maktfordeling. Men samtidig forblir EU en avtale mellom stater. Reglene er derfor ispedd politiske program- og prinsipperklæringer. Litt som om Norges grunnlov og Ap- regjeringens nye «plan for Norge» skulle vært ett og samme dokument. Problemet er at Lisboa-avtalen – altså Brussels grunnlov og «plan for Europa» er fra 2007. Setter man seg inn i den, oppdager man at EU forblir et ektefødt barn av 90- og 2000-tallet, båret til døpefonten av 68-generasjonens radikalere og oppfostret av 89-generasjonens universalister. Mange passasjer fra Lisboa-avtalen formelig oser av høystemt – og utidsmessig – idealisme.
Med et slikt utgangspunkt er det ikke rart EU sliter tungt med å overbevise om at den kan levere der borgerne i dag forventer det. Ifølge opinionsundersøkelsen Eurobarometer (høsten 2025) mener flest EU-borgere at unionen bør prioritere sikkerhet og forsvar (34 prosent), tett fulgt av irregulær migrasjon (32 prosent). På spørsmål om å velge tre av EUs viktigste styrker, får derimot «evnen til å håndtere irregulær migrasjon og integreringsspørsmål» desidert lavest oppslutning. Fattige 9 prosent av de forespurte mener EU evner dette. «Sikkerhet og forsvar» er heldigvis for EU ikke et svaralternativ i Eurobarometer, men om europeerne virkelig mener det er en av EUs viktigste styrker, så måtte de ha lidd av et omfattende kollektivt selvbedrag.
I korthet forventer europeerne at EU skal levere mest der unionen leverer minst, altså ved sine egne yttergrenser – med andre ord et EU som fører mindre EU-politikk og i stedet foretar en skarp høyredreining. Er det mulig, eller i det hele tatt tenkelig?
EU-parlamentets rolle En del av svaret på det spørsmålet kan ligge i Brussel og Strasbourg. Her ligger de to bygningene som EU-parlamentet flytter mellom hver måned. Tre uker i Brussel, én uke i Strasbourg. På tross av at det fikk sterkt utvidede fullmakter etter Lisboa-avtalen, har europeere flest likevel lite forhold til det. Det er ikke så rart.
Helt fra starten har parlamentet vært dominert av de to store partigruppene EPP (det europeiske folkepartiet – som samler Høyres søsterpartier) og S&Ds (Socialists and Democrats, som samler Aps søsterpartier). I 45 strake år, gjennom ni parlamentsperioder har de utgjort en slags permanent storkoalisjon etter tysk modell og vært en lojal garantist for hovedlinjene i EU-kommisjonens politikk. Mye av svaret på hvorfor EU fremstår evig og uforanderlig, ligger nettopp her. Men etter valget i 2024 skjedde det noe. For første gang har nemlig EPP hatt muligheten til å danne et alternativt flertall med partiene til høyre. Det er de to jevnstore gruppene ECR (European Conservatives and Reformists), som bl.a. samler Sverigedemokraterna, Melonis Italias Brødre eller det polske «Lov og rettferdighet» og PfE (Patriots for Europe, som blant annet samler det franske Nasjonal Samling, det tyske AfD, eller det østerrikske FPÖ). Første gang de sammen fikk gjennomslag, var under avstemningen om en symbolsk resolusjon som anerkjente Edmundo Gonzales som Venezuelas legitime president. Dermed var «Venezuela-koalisjonen» unnfanget. Senere har EPP funnet støtte til høyre for en rekke forslag: Strengere regler for oppsyn med NGO-ers bruk av EU-midler, utsettelse av det petimeteraktige avskogingsdirektivet og lettelser i de drakoniske kravene til bærekraftsrapportering er noen eksempler på fornuftige endringer vedtatt i fellesskap.
For all del, fortsatt stemmer det europeiske folkepartiet EPP med sosialistene i S&Ds og de sosialliberale i Renew i de aller fleste sammenhenger. Ursula von der Leyen ble gjenvalgt som kommisjonspresident med støtte fra de europeiske Grønne. Og i Brussel som i Berlin forblir tyskerne den europeiske ortodoksiens strengeste vokter. Parlamentspresident Manfred Weber fra tyske CDU forsikrer at de han omtaler som «populister og ekstremister» er EPPs hovedmotstandere, og at et «strukturert samarbeid» med disse kreftene er utelukket. Det forbeholdes «seriøse» partier, må vite. Det er kun EPPs egne forslag som stemmes igjennom. Ved tysk vesen skal som kjent verden helbredes. EPPs høyreavvik voktes dessuten med argusøyne av mylderet av velfinansierte progressive NGO-er i Brussel. En av disse organisasjonene – som tilsynelatende helt uironisk kaller seg «The Good Lobby» – har sågar utviklet en «EU far-right tracker», som lister opp alle de tilfellene der EPP har inngått en mefistolisk pakt med de mørke kreftene.
Det har ikke forhindret EU-parlamentet i å ta små skritt for å bli en læringsplattform for bredt samarbeid til høyre.
Et epokegjørende kompromiss? 10. februar stemte EU-parlamentet over to små, men viktige skritt på veien mot en strengere asyl- og innvandringspolitikk. Det første gjaldt innføring av en felles EU-liste over «sikre opprinnelsesland» som asylsøkere kan sendes tilbake til uten at en asylsøknad gir utvisningen oppsettende virkning. Det kan gjøre noe med den store tilstrømningen av åpenbart grunnløse asylsøkere fra land som Bangladesh, Egypt og Marokko. Det andre gjaldt etableringen av et konsept for såkalte «sikre tredjeland», som er et skritt på veien mot etableringen av retursentre i EU-regi, slik Storbritannia har forsøkt å etablere i Rwanda eller Italia i Albania. For å få gjennomslag for begge forslagene var EPP avhengig av støtte fra høyrepartiene ECR og PfE. Socialists and Democrats stemte mot begge forslagene, mens Renews representanter enten avsto eller stemte mot.
Et ytterligere lite skritt på veien og et ørlite steg i retning av en strengere innvandringspolitikk vil være det nye skjerpede returdirektivet. Om EPP ønsker at det skal vedtas i ønsket form, uten å mykes opp, blir de nødt til å lene seg på partiene til høyre. Sosialistiske medlemmer av Europaparlamentet mener det har skjedd et grunnleggende skifte. Ifølge den ledende maltesiske sosialisten Agius Saliba bruker EPP nå «støtte fra ytre høyre for å få gjennomslag for måten EU-politikk utformes» i stedet for å «jobbe for et kompromiss innenfor van der Leyens sentrumsplatform». Nettopp! er jeg fristet til å svare. For der sosialister himler med øynene, øyner jeg fremtidshåp og glimter konturene av et epokegjørende kompromiss.
For at bred samling på europeisk høyreside skal bli virkelighet, er det to tabuer som må overvinnes. Det første og mest kjente er styringspartienes historiske innvandringsliberalisme. Den er som kjent på vikende front. Selv om det er lang vei fra ord til handling, og motkreftene forblir sterke. Men her vil jeg ikke snakke om flisen i andres øyne uten å se bjelken i mitt eget.
Gryende EU-aksept på ytre høyre flanke
For i den leiren jeg selv tilhører, er det et vel så stort tabu som må overvinnes. Og her sikter jeg til ryggmargsrefleksen mot EU.
At det også her har skjedd en reell endring, har fått langt mindre oppmerksomhet. Italias Brødre og Georgia Meloni, som forsøker å endre EU fra innsiden, er selvsagt veivisende. Koalisjonspartner Matteo Salvini, som står for en mer tradisjonell euroskeptisk linje, og som har stilt i T-skjorte med Vladimir Putin på både under et besøk i Russland i 2014 og i EU-parlamentet, er stilt helt i skyggen. Den italienske statsministeren er spydspissen i en bredere, mer langvarig trend. I EU kan hun snart få tunge forsterkninger. Her tenker jeg ikke minst på det franske Nasjonal Samling, som meningsmålingene viser står ved maktens porter. Da er det vel verdt å vite at partiet for lengst har oppgitt ideen om Frexit. Partiets tidligere kronprins, Florian Philippot, som var toneangivende Frexit-ideolog, er nå henvist til en marginal politisk eksistens som leder av et mikroparti som utmerker seg med offentlig brenning av europaflagg. Partiets unge nestleder Jordan Bardella, som muligens blir Frankrikes neste president, og som leder PfE-fraksjonen i Europaparlamentet, står for en helt annen linje. Et av de heteste navnene i hans krets er hans nærmeste rådgiver Pierre-Romain Thionnet, også europaparlamentariker. Hardere på innvandring, slankere stat, forsvar for Europa og utvetydig fordømmelse av Putins Russland er noen av hovedlinjene. I mer hjemlige trakter må det bemerkes at Sverigedemokratene, som lenge holdt døren på gløtt for en Swexit, nå definitivt har lukket den. Partiets toppmann i EU, Charlie Weimers, forklarer tvert om uten omsvøp at «I det här läget behövs EU».
For all del, det gjenstår fortsatt en vei å gå. Mitt håp er at flere vil innse at det «Europa av suverene nasjoner» som gruppen Patriots for Europe fortsatt skriver på sine faner, bare er en annen betegnelse på det Europa av maktesløse stater som vi ser altfor tydelig i dag. Og at den «Eurorealisme», som ECR-gruppen offisielt sverger til, ikke er annet enn en europapessimisme som vi har mer enn nok av.
Om de seneste årenes geopolitiske jordskjelv har lært oss noe, er det at de færreste tror på epokegjørende endringer før de inntreffer.
Også EU kan endres innenfra og vil endre seg etter hvert som den største høyrebølgen i EUs historie skyller inn over Brussel. Vi har bare sett begynnelsen: I 2029 skal medlemslandene enes om en ny EU-kommisjon. Da kan Nasjonal Samling være ved makten i Frankrike, mens Vox, Dansk folkeparti og FPÖ er i koalisjon i henholdsvis Spania, Danmark og Østerrike – for å nevne noen land. Den kommisjonen som jeg tør spå vil se ganske annerledes ut enn dagens von der Leyen-kommisjon, skal deretter godkjennes av et nytt EU-parlament, der høyresiden også vil være ytterligere kraftig styrket. I parlamentet er det et enormt uforløst velgerpotensial, for høyresiden har tradisjonelt ikke vært flinke til å mobilisere til disse valgene. 2024 viste at denne tendensen er snudd, og i takt med at høyrepartiene innser verdien av et EU de selv kan styre, tør jeg spå at trenden vil akselerere.
Mer Frp-politikk?
Hva ville et norsk EU-medlemskap i et slikt EU medført?
Det ville hatt vidtrekkende implikasjoner de færreste har tenkt riktig over. Vissheter ville stått for fall, og ubekvemmelighetene ville stått i kø.
Ubekvemt ville det blitt for ja-sidens kjernetropper, som hadde måttet gi slipp på drømmen om det evige og uforanderlige EU, det «alternativløse alternativet» som de holder fast ved. Ubekvemt ville det blitt for Frp, som hadde måttet ut av sin europapolitiske «splendid isolation» og måtte tvinges til å ta stilling til og formalisere sitt samarbeid med andre europeiske partier. For hadde Norge vært med i EU, er det ingen tvil om at Frps eneste naturlige tilholdssted ville vært i ECR-gruppen, i selskap med blant andre Sverigedemokraterna og Melonis parti Italias brødre. Vel så ubehagelig ville det ha blitt for Høyre. Vi husker hvordan Erna Solberg i sin regjeringstid aldri gikk lei av å forklare EU at hun samarbeidet med et annet høyreparti som – gud forby – overhodet ikke hadde noe til felles med noen andre partier i hele Europa. Den nye Høyre-ledelsen hadde måttet tatt stilling til samarbeid med et Frp med tydelig forankring i den nye europeiske høyresiden. Mon tro om ikke det ville gitt oppdrift til de kreftene i partiet – Svenneby, Frølich og andre – som ble avspist med trøstepremie i sammensetningen av den nye ledertrioen? I all enkelhet ville et norsk EU-medlemskap medført en europeisering av norsk politikk. I årene som kommer, kan det bare bety en høyredreining. Hva om et norsk EU-medlemskap rett og slett ville banet veien for mer Frp-politikk?
