For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Mellom det iranske folket og regimet, hvor står den norske regjeringen?
Gitt Norges mangeårige engasjement for menneskerettigheter og en regelbasert verdensorden er det skuffende at Støre-regjeringen ikke er tydeligere på å fordømme Den islamske republikkens massevold mot egne borgere.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Når statsminister Jonas Gahr Støre i et intervju med NRK uttalte at USAs og Israels angrep mot Den islamske republikkens posisjoner ikke er i tråd med folkeretten, leverte han ikke bare en juridisk vurdering. Han plasserte samtidig Arbeiderpartiet politisk i et av vår tids mest sensitive utenrikspolitiske øyeblikk.
Spørsmålet er nå: Hvor står den norske regjeringen i denne konflikten – ved siden av det iranske frihetsorienterte folket, hvor mange krever militær intervensjon for å bli kvitt diktaturet, eller ved siden av Den islamske republikken?
Omfanget av massedrapene 8. og 9. januar var rystende sett fra et humanitært perspektiv. Anslagene viser at mellom 30 000 og 40 000 ble drept i løpet av disse to dagene. Iran International har rapportert om rundt 36 500 drepte. The Washington Times anslo tallet til nærmere 40 000.
Selektiv tolkning av folkeretten
Etter folkemordene i Rwanda og Bosnia-Hercegovina konkluderte det internasjonale samfunnet med at prinsippet om statlig suverenitet ikke kan fungere som et skjold for forbrytelser mot menneskeheten. Resultatet ble vedtakelsen av prinsippet om «Responsibility to Protect» (R2P) under FNs verdenstoppmøte i 2005. Innenfor dette rammeverket har hver stat ansvar for å beskytte sin befolkning mot folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Dersom en stat selv begår slike forbrytelser eller ikke evner å beskytte sine borgere, inntrer det internasjonale samfunnets ansvar.
Etter hendelsene i Iran i januar vedtok FNs menneskerettighetsråd en formell uttalelse som kraftig fordømte massedrapene. En slik fordømmelse innebærer en internasjonal anerkjennelse av omfattende og systematiske menneskerettighetsbrudd. Når et offisielt FN-organ fordømmer vold mot sivile, kan krisen ikke lenger reduseres til et «internt anliggende».
R2P-rammeverket presiserer at kollektiv militær handling skal gå gjennom FNs sikkerhetsråd. Samtidig er folkeretten et produkt av historiske erfaringer med svikt i å forhindre humanitære katastrofer. Når diplomatiske virkemidler mislykkes og politisk vilje til avgjørende handling i internasjonale organer uteblir, oppstår det en reell debatt om det internasjonale samfunnets praktiske ansvar. Erfaringene fra Balkan på 1990-tallet viste at forsinket reaksjon kan koste titusenvis av liv.
Nøytralitet eller valg?
Det som reiser spørsmål, er rekkefølgen i reaksjonene. Da rapportene om omfattende massedrap ble kjent, begrenset Støre-regjeringens offisielle respons seg til å innkalle Irans ambassadør og uttrykke bekymring – en mildt sagt svært forsiktig reaksjon. Nå omtaler den samme regjeringen militær intervensjon – som har vært et direkte krav fra en betydelig del av iranere – som et «brudd på folkeretten», samtidig som norske myndigheters hovedfokus fortsatt ikke ligger på massedrapene i Iran, men på den militære handlingen rettet mot regimet som er anklaget for dem.
Denne forskyvningen i prioriteringer er ikke bare et spørsmål om juridisk tolkning; det er et politisk valg. Motstand mot krig kan være en etisk posisjon. Men dersom den praktiske konsekvensen er å svekke det internasjonale presset mot et regime som er anklaget for omfattende massedrap, kan det vanskelig beskrives som nøytralitet.
Også andre venstreorienterte partier har den siste måneden inntatt lignende standpunkter. De som forholdt seg tause under den blodige undertrykkelsen, hever nå stemmen i «krigsmotstandens» navn. Men motstand mot krig, dersom den ledsages av taushet overfor omfattende massedrap, er ikke nøytralitet. Det kan i verste fall oppfattes som et valg om å stille seg ved siden av Den islamske republikken, eller i beste fall som at man er villig til å ignorere at et regime slakter ned titusener av egne borgere som krever frihet og rettferdighet. I Norges tilfelle er det liten grunn til å tro at regjeringen eller partiene som nå uttaler seg svært kritisk, aktivt støtter ayatollahene, men det er likevel grunn til å spørre hvorfor regimets voldsomme brutalitet og manglende forankring i befolkningen ikke påpekes i større grad.
Norge har i en årrekke fremstilt seg som en forkjemper for menneskerettigheter og en regelbasert internasjonal orden. Troverdigheten i en slik posisjon måles i krevende øyeblikk. Når et folk står under massivt voldspress og internasjonale organer fordømmer systematiske menneskerettighetsbrudd, er det ikke tilstrekkelig å vise til ett prinsipp uten å ta hensyn til den humanitære konteksten.
Spørsmålet står fortsatt igjen: Når historien feller sin dom, på hvilken side vil Arbeiderpartiets regjering ha stått?
