For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Når despoten er borte og våpnene stilner – består regimet?
Ali Khamenei er drept, Iran er i krig og mange håper på et politisk jordskjelv i Teheran – men det er langt fra gitt at bombene som feller despoten, også feller regimet han etterlater seg. Men forhandlingene etter krigen kan gi håp.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Irans øverste leder gjennom 36 år ble drept i åpningsminuttene av krigen. Det er all grunn til å feire at den aldrende despoten er ryddet av veien, men vanskelig å si hvor betydningsfullt det er. Ifølge Irans grunnlov skal den øverste lederen ha høy geistlig rang, selv om kvalifikasjonskravene ble senket før daværende president Khamenei kunne overta etter ayatollah Khomeini sommeren 1989. Lederen utpekes av den geistlige «Ekspertforsamlingen», som formelt er folkevalgt. Forsamlingens demokratiske legitimitet er likevel høyst tvilsom.
Hvis Khamenei skal erstattes i tråd med prosedyren i grunnloven (§ 111), må Ekspertforsamlingen møtes. Det er risikabelt mens krigen pågår, selv om den formelt skal møtes «så raskt som mulig» etter en leders død. Bygningen der møtene holdes er for øvrig blitt jevnet med jorden, men det er uklart om det betyr noe for valgprosessen. Grunnloven åpner for at et midlertidig lederskapsråd fungerer i mellomperioden. I rådet sitter president Masoud Pezeshkian, lederen for rettsvesenet Gholam-Hossein Mohseni-Ejei og den religiøse lederen ayatollah Alireza Arafi (fra Vokterrådet). De to sistnevnte figurerer også på lister over aktuelle kandidater til å overta som øverste leder, særlig ayatollah Arafi. Det faktum at begge har hvit turban kan imidlertid være et minus.
Irans politiske system er komplisert. Det finnes et folkevalgt parlament, en folkevalgt president og en regjering med statsråder som må godkjennes av parlamentet. Likevel fungerer ikke institusjonene demokratisk: Vokterrådet kontrollerer hvem som får stille til valg, og kan stoppe lovgivning. Rådet består av medlemmer som er utpekt direkte eller indirekte av den øverste lederen – halvparten skriftlærde og halvparten jurister. Hvem som er de reelle lederne nå, kan vanskelig bli annet enn gjetninger. Hvis man tar ferske uttalelser fra utenriksminister Abbas Araghchi for god fisk (noe man kanskje ikke bør), har krefter innen Revolusjonsgarden handlet uten politisk autorisasjon ved å angripe arabiske nabostater med missiler og droner. Det kan antyde at regimet begynner å knake i sammenføyningene.
Før det vellykkede attentatet mot Khamenei tydet velinformerte rapporter på at Ali Larijani, sekretær for det nasjonale sikkerhetsrådet, var delegert de fleste oppgavene til den øverste lederen. Han ble også langt mer synlig. Om Larijani beholder en like sentral posisjon etter Khameneis fall er uklart, men det virker sannsynlig. Han er del av den pågående maktkampen, men kan ikke bli øverste leder.
Larijani har bakgrunn fra Revolusjonsgarden, men er først og fremst å regne som politiker. Han har vært parlamentspresident, men hans forsøk på å bli president strandet fordi kandidaturet ikke ble godkjent av Vokterrådet – og Khamenei selv. Det skjedde to ganger. Likevel regnes Larijani som en hardliner, men ikke av de mest uforsonlige.
Larijani var åpenbart ikke med på møtet i Khameneis kompleks i Teheran hvor rundt 40 topper innen forsvars- og sikkerhetsapparatet mistet livet. Lederen for Revolusjonsgarden (IRGC) ble drept, og sjefen for de regulære væpnede styrkene. Ny IRGC-leder er Ahmed Vahidi. Gitt maktapparatet han kontrollerer er han utvilsomt blant de aller mektigste i dagens Iran. Vahidi sluttet seg til IRGC kort tid etter revolusjonen i 1979 og tilhører det opprinnelige kjernemiljøet. Han var en av de tidlige lederne for Quds-styrken, IRGCs gren i utlandet. Han regnes som ekstrem hardliner, er ettersøkt av Interpol for terrorisme i forbindelse med attentatet mot det jødiske senteret i Buenos Aires i 1994, og står på sanksjonslister i USA og EU.
Andre kunne også trekkes frem. Den fremste «sivile» lederen er president Pezeshkian, som gjennom de siste månedene ble mer og mer marginalisert av Khamenei. Han er ikke blant de viktigste i dag. Til tross for at han politisk heller mot reformistleiren, ble han tilsynelatende forsøkt drept i krigens åpningsminutter. Skulle han bli drept, må det gjennomføres nytt presidentvalg.
Mye taler for at krigen ikke blir særlig langvarig, selv om det kan skje mye uforutsett som forlenger den. Det avgjørende er når Trump – ikke Netanyahu – mener det er mulig å konvertere militær fremgang i politiske gevinster – «make a deal». Det vil trolig skje før det oppstår reell risiko for ukontrollert kollaps av regimet.
Når gjenværende atomanlegg er lagt i grus, og trusselen fra langtrekkende missiler anses tilstrekkelig redusert, blir spørsmålet om det kan finnes en midlertidig leder innenfor regimet som USA kan inngå våpenhvile og en ny, bred atomavtale med. Det er grunn til å anta at spørsmålet om en slik overgangsfigur står sentralt når USA vurderer hvem de vil forsøke å eliminere de neste dagene. Finnes det noen som kan spille en rolle tilsvarende Venezuelas visepresident og midlertidige leder Delcy Rodríguez, kjent som lojalt innsatt maktfigur i Maduros regime?
Dersom krigen fører til en ytterligere svekkelse av det islamske regimet – noe som er høyst sannsynlig – kan man, som ved avslutningen av Iran–Irak-krigen, få en situasjon der den som måtte bli overgangsleder tvinges til å inngå smertelige kompromisser med fienden. Det kan bli nødvendig å «drikke fra giftbegeret».
Uttrykket ble brukt av ayatollah Khomeini selv ved avslutningen av Iran-Irak krigen. I juli 1988 kunngjorde ayatollah Khomeini at han aksepterte nederlaget, og gikk med på sikkerhetsrådsresolusjon 598 om våpenhvile selv om han mente at det «er mer dødelig enn å drikke fra et giftbeger». Khomeini hadde lenge sagt at den islamske republikken ville kjempe til siste dråpe blod, men måtte bøye av for å berge regimet. Det kan legges til at etterspillet internt i Iran ble særdeles brutalt, med massehenrettelser av politiske fanger og opprettelse av krigsdomstoler som straffet offiserer og andre som fikk skylden for nederlaget. Det kan skje igjen.
La oss likevel avslutte med å spekulere litt videre. I prinsippet kan man tenke seg at en ny avtale etter en våpenhvile ikke bare omfatter atomprogrammet, langtrekkende missiler og iransk-støttede militser, men også forhold knyttet direkte til regimet. Regimeendring synes jo å være et av målene med krigen, selv om det ikke er formulert helt klart og utvetydig. Etter krigen vil avvikling av sanksjoner være helt avgjørende for å få Iran på fote igjen, og dermed er de et uhyre kraftig pressmiddel i forhandlingene.
Det mest nærliggende institusjonelle punktet å trekke inn i slike forhandlinger ville være posisjonen som øverste leder, som i skrivende stund står tom. Kan en få til en folkeavstemning om å beholde denne posisjonen, enten den er blitt fylt eller ikke? Dette er en type folkeavstemning som enkelte opposisjonsmiljøer lenge har ivret for. Faller posisjonen som øverste leder, er det all grunn til å tro at også resten av republikkens islamistiske overbygning faller. En folkeavstemning vil selvsagt være ren gift for regimet, og i praksis en form for kapitulasjon som det er vanskelig å se for seg. Men det er enda vanskeligere å se for seg at luftangrep alene skal føre til demokratisering. Det fremste håpet for å få til en utvikling som indirekte kan åpne for en overgang i retning av et mer representativt styresett, ligger i forhandlingene med det som forhåpentligvis er et kraftig svekket regime i etterkant av krigen. Et regime som må ha sanksjonslette for å overleve på sikt.
