For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
IDEER
Metafysikken er tilbake
Hundre år etter sin fødsel fremstår kristenplatonisten Egil Wyllers tenkning som et betydningsfullt såkorn i norsk litteratur og kultur.
Publisert
Dette er et essay. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Mai 1961 stod et filosofisk basketak på Universitetet i Oslo. Egil Wyller disputerte over sin avhandling om Platon, og ble grillet av Arne Næss i 6 timer. Spørsmålet handlet om metafysikk; tanken om at virkeligheten slik vi erfarer den er avhengig og delaktig i en virkelighet utenfor seg selv. Kan man som Platon, i det hele tatt tenke seg en gud som ikke lar seg gripe av vår fornuft?
Som agnostiker forsvarte Wyller Platons paradokser. Platons gud var for ham intellektuelt attraktiv nettopp fordi den ikke lot seg fange av menneskelig tanke. Den logiske positivismen Næss holdt seg til, mente på sin side at dette var irrasjonelt sprøyt.
Det ble ikke bedre da Wyller, noen år etter den intense formiddagen med Næss, ble en kristen. Wyller innså at det platonske gudsbegrep behøvde Jesus Kristus, den kristne kjærlighetstanken, for å gi mening. Gjennom faglige studier, essays, oversettelser, dikt og kommentarer identifiserte han åndshistorien til denne «tankeansats». For Wyller var metafysikken, læren om virkelighetens grunn, et oversett skattekammer for litteratur, kunst, filosofi, men fremfor alt den kristne tro.
For å forklare hvorfor han mente det måtte være slik, brukte Wyller gjerne begrepsparet Enhet og Annethet. Det ene, Platons gud, er ikke en ting blant andre ”ting”, men et nullpunkt alle andre ”ting” står i direkte relasjon til. Dette ene må derfor være annerledes enn annethet. Ingen ”ting” opprettholder seg selv, selv ikke fornuften. Den er opprettholdt av ”det ene”, Gud.
Få av kollegaene på Universitetet i Oslo anerkjente Wyllers filosofiske prosjekt. Mange mente det var grunnlagt på uvitenskapelige forutsetninger. Wyllers arbeid var regnet for utdatert og gammeldags. Kristen-platonisten på Blindern fikk noen disipler, men han forble en outsider både blant teologer og filosofer.
I år er det 100 år siden Wyller ble født, og hans ideer er mer aktuelle enn noensinne. Metafysikken er tilbake. Da Jon Fosse vant nobelprisen for Septologien – et verk om minne, bekjennelse og bønn som deltagelse i Gud – viser det at Wyllers filosofi, i norsk sammenheng, ikke var foreldet, men kanskje før tiden.
For noen måneder siden holdt Jean-Luc Marion Fosseforedrag på det kongelige slottet i Oslo. Rikskringkastingen sendte en utlegning av kirkefedrenes metafysikk i beste sendetid, med ministeren og kronprinsparet på første rad.
Marions vidunderlige og vanskelige forelesning i slottskapellet var helt og fullt i Wyllers ånd. Hovedtesen i Fosseforedraget var at skapelsen er et «ingenting» i seg selv. Hvert øyeblikk strømmer ut av Guds skapervilje som en gave. Og om Gud ikke selv ble menneske, ville det ikke være mulig for Gud å skape.
Marion alluderte til Augustins konklusjon i det siste kapittelet av Bekjennelser: Skapelsesfortellingen i første mosebok handler ikke om noe som skjedde for lenge siden. Den handler om hele virkeligheten som gave fra Gud, muliggjort gjennom Jesus død og oppstandelse. Vi som er lutheranere, kan høre en håndsrekning fra katolikken Marion i dette. Nåden alene. Det trenger ikke å være overraskende. Luther var dypt påvirket av noen av de samme kildene som Wyller, Fosse og Marion.
Likevel har interessen for kristen metafysikk ofte vært laber her i Norge. Den motstand Wyller møtte, stikker dypere enn spørsmålet om man tror på Gud eller ikke. Også i norsk kirkeliv finnes en dyp skepsis til metafysikk, både i den liberale teologien og i konservative miljøer.
Hvordan ble det slik? Den liberale teologien har tradisjonelt vært skeptisk til tradisjonell metafysikk fordi den har vært ansett som et hinder for å komme moderniteten i møte. Konservative har ofte på sin side fryktet at filosofien vil gjøre vold på skriftens ord. De første måler kristendommen utenfra, om den kan regnes for god, den andre innenifra, om den kan regnes som rett.
For eksempel er to av Norges viktigste offentlige teologer de siste årene, Åste Dokka, og Espen Ottosen, svært uenige i mange spørsmål. Men til felles har de at de begge skriver skarpe teologiske tekster (og bøker) som så langt jeg kan se i liten grad begrunner teologien i den type metafysikk Wyller skrev om På hvilken måte gir troen delaktighet i Gud?
Dermed blir det vanskelig å føre teologiske samtaler på tvers av polariseringen. Uten metafysikk blir teologi til kirkelig identitetspolitikk. Hvilket hensyn skal veie tyngst? Skriftbeviset, tradisjonen eller erfaringen? Den metafysikken Wyller fant hos Platon og kirkefedrene hevder at kristendommen ikke bare er rett eller god, den er først og fremst sann.
Selv om Wyller ble en outsider i sin egen sammenheng i det filosofiske miljøet på Blindern, og heller ikke var en del av den teologisk diskursen i sin tid, representerte han en internasjonal strømning som fortsetter å vokse i vår tid. På kontinentet vendte ressourcement –bevegelsen tilbake kirkefedrene for å fornye bibelteologi, liturgi og systematisk teologi. Denne bevegelsen la grunnlaget for la nouvelle théologie,” representert av teologer som Hendri de Lubac, Yves Congar og Hans urs Von Balthasar. I protestantiske miljøer ble lignende impulser videreført gjennom Radical Orthodoxy- bevegelsen, med navn som John Millbank og Cathrine Pickstock. Rowan Williams sitt arbeid er også nært beslektet med disse bevegelsene.
I dag er det disse teologene, ikke de tyske Hegelianerne som dominerte på Wyllers tid, som kanskje utøver størst innflytelse og har vist seg livskraftige. Felles for disse strømningene er at metafysikken ikke anses som et rent filosofisk tema, men et grunnlagsspørsmål som angår menneskesyn, gudstjenesteliv, frelsesforståelse, politisk teologi og synet på naturen.
Som Fosses litteratur har de tiltrekningskraft fordi de ikke gjør åndelighet til noe mindre en delaktighet i Gud selv. 100 år etter sin fødsel står kristenplatonisten Egil Wyller fra Nordstrand kirke frem som et filosofisk og teologisk såkorn som bør feires.
Metafysikken er tilbake.
