Woke fortsetter å dø på Harvard

«Claudine Gays avgang er et varsel om at 2024 blir et annerledes år», skrev jeg 2. januar i år. Den direkte bakgrunnen for avgangen var at rektoren ved Harvard gikk av etter granskning om forskningsplagiat. Men konteksten var at hun over tid fikk omfattende kritikk for ikke å ha tatt avstand fra oppfordringer om folkemord mot jøder fra Palestina-demonstranter på campus. Tausheten var ekstra påfallende for en rektor som stod nær de gruppene ved universitet som har ønsket seg «safe spaces» og proaktiv beskyttelse mot alt som kan minne om «hate speech».

Den siste problematikken satte i gang en stor diskusjon omkring politiseringen av studentmiljøene. Eliteuniversitetene i USA har over lengre tid ført en aktiv politikk for å innfri nye mangfoldskriterier. Personer med ulike typer minoritetsbakgrunn er blitt kvotert inn, både blant studenter og ansatte. Navn og statuer har blitt fjernet og omdøpt. Ingen steder ble slik praksis forfulgt med større iver enn ved Harvard, ledet an av Claudine Gay og hennes visjon om å etablere et «mangfoldsimperium», som City Journal omtalte det. 

Kritikken for manglende ytringsfrihet ved eliteuniversitetene hadde pågått en stund, både innenfra og utenfra. Som tidligere omtalt i Minerva, rangerte The Foundation of Individual Rights and Expression (FIRE) i fjor Harvard på sisteplass i sin oversikt over ytringsfrihet ved universitetene. Det Chicago-baserte advokatkontoret Edelson opplyste at de ikke lenger vil rekruttere jurister blant Harvard-studenter. Sammen med 70 andre professorer dannet Steven A. Pinker et Council on Academic Freedom at Harvard.