Havari fra Antirasistisk Senter

Antirasistisk Senter (ARS) delte forrige uke Magdi Abdelmaguids kronikk, der han kritiserer Det mosaiske trossamfund. Abdelmaguid er opptatt å skille mellom de tre termene jøde, israeler og sionist: Han vil gjerne være positiv til jøder, men skriver blant annet: «Når ledelsen i Det Mosaiske Trossamfund derimot sier at de er sionister, støtter Israel og benekter at det skjer bevisste brudd på krigens folkerett, må vi si ifra.» I sin delingstekst på Facebook skriver ARS: «Takk, Magdi. Vi stiller oss bak dine ord.»

Men må vi «si ifra» når norske jøder sier at de er sionister?

Motstand mot sionisme er i kjernen av Hamas

«Sionist» er «bevegelse som først arbeidet for å etablere en jødisk (nasjonal)stat og senere for å opprettholde og styrke staten Israel» som en jødisk stat. Det kan kontrasteres med «antisionisme», som betyr at man er «imot den israelske statens rett til å eksistere i et geografisk område, Palestina». Dette er det ordene betyr, og Abdelmaguid kan ikke velge at de skal bety noe annet.

Og disse ordene reflekterer en åpenbar kjerne i den historiske konflikten mellom Israel, araberstatene og ulike palestinske organisasjoner, nemlig spørsmålet om det finnes noen legitim jødisk stat i Midtøsten. Som alle vet, var det arabiske svaret et unisont nei i 1947 og i 1948, og slik forble det frem til Egypt anerkjente Israel i 1979. PLO anerkjente Israel i 1988 og deretter fulgte Jordan i 1994.

Men land som Iran, Pakistan og Saudi-Arabia har fortsatt ikke anerkjent Israels eksistens. De siste årene har det likevel vært en viss bevegelse: I 2020 underskrev Bahrain, De forente arabiske emirater, Marokko og Sudan de såkalte Abraham-avtalene, som innebar at de anerkjente Israel. En viktig motivasjon for Hamas-angrepet 7. oktober i fjor var trolig nettopp å forpurre en lignende prosess med nettopp Saudi-Arabia. 

Sionisme – spørsmålet om Israels eksistensberettigelse – er dermed i høyeste grad fortsatt en levende del av konflikten mellom Hamas og Israel. For Hamas har som kjent heller ikke anerkjent eksistensen av noen som helst israelsk stat, og har kommet med gjentatte uttalelser de siste månedene om at målet om å fjerne staten Israel fra jordens overflate står fast. For mange nordmenn kan det kanskje virke nær irrelevant at aktører som Hamas eller prestestyret i Iran uttaler seg på denne måten. Men Hamas håper på en tid etter et amerikansk globalt hegemoni, på nye regionale militære konstellasjoner, og de håper på demografiske trender i palestinsk favør. Fremtiden er et usikkert sted, og det er ikke overraskende at Israel tar disse intensjonene på alvor. 

Akseptabel og uakseptabel antisionisme

I Norge roper demonstranter «From the river to the sea, Palestine will be free», som mer enn alluderer til en tid der Israel ikke finnes. Det er mulig å diskutere nyanser i intensjonene til ulike brukere av slagordet; men det er ingen tvil om at en antisionisme som ønsker seg en palestinsk stat i hele området, altså er levende til stede også i norsk offentlighet i dag.

Aksepterer Abdelmaguid eksistensen av Israel som stat? Det er ikke så godt å si fra hans offentlige uttalelser de siste månedene. I en utveksling med VGs daværende politiske redaktør Hanne Skartveit kritiserte Abdelmaguid Skartveit for å skrive at FN godkjente opprettelsen av staten Israel i 1948, uten samtidig å nevne at «både palestinerne selv og alle de arabiske landene var helt uenige». Det er nærliggende å lese det slik at Abdelmaguid også er uenig i opprettelsen av Israel og negativ til den sionistiske bevegelsen den gang – uten at det dermed er klart hva slags løsning han ønsker seg i dag.

Det er for ordens skyld selvsagt forståelig at arabiske land ikke ønsket en slik stat i det britiske mandatområdet den gang. Opprettelsen av staten var dessuten kontroversiell også utenfor den arabiske verden. I de femti årene før statens opprettelse var det stor splid om sionismen blant både jøder og ikke-jøder i Europa og andre steder. Det er akseptabelt om Abdelmaguid mener at det dengang var uklokt å opprette en jødisk stat i Palestina.

Sionismen da må likevel settes i sin historiske kontekst som en av de mange nasjonale bevegelsene i både Europa og Midtøsten fra siste halvdel av 1800-tallet og fremover. Det var en tid som så de store imperiene i regionen gå i oppløsning – Det ottomanske riket, Det habsburgske riket, Det russiske imperiet – og som etterlot seg nye selvstendige stater som Romania og Bulgaria, Finland og Polen og, via britiske protektorater Egypt, Saudi-Arabia og Irak. Det var også en tid full av befolkningsutvekslinger: mellom Romania og Bulgaria, mellom Hellas og Tyrkia, mellom India og Pakistan i tidligere Britisk India, Ukraina og Polen. I tillegg ble 12 millioner tyskere fordrevet fra Øst-Europa etter andre verdenskrig.

Alle disse situasjonene er forskjellige, og det er åpenbart særegne trekk ved den jødiske migrasjonen til Palestina fra slutten av 1800-tallet. Ikke desto mindre danner denne større historien – sammen med utbredt antisemittisme i både Europa og Midtøsten og nazistenes Holocaust – en bakgrunn for å forstå både opprettelsen av staten Israel og fordrivelsen av både palestinere fra Israel og fordrivelsen av jøder fra de arabiske landene i årene som fulgte.

Men diskusjonen om hvorvidt man burde vært sionist i 1917, 1930 eller 1947 er likevel bare et bakteppe for diskusjonen om sionismen i dag: Staten Israel ble en realitet i 1948, og har eksistert i mer enn 75 år. Antisionisme betyr i dag – både etter sin ordboksdefinisjon og den operative forståelsen en gruppe som Hamas legger i det – å arbeide for å fjerne denne staten. Det ville innebære et blodbad som får krigen i Gaza til å blekne fullstendig. For å parafrasere Abdelmaguid: Vi må si fra når norske debattanter sier at de er antisionister.

Magdi og sionismen

Og her er Abdelmaguid uklar. Det fremstår som om han mener Israel ikke burde vært opprettet – og samtidig som han er svært negativ til sionismen i dag. Samtidig gir han en helt uklar beskrivelse av hva sionisme er i dag, når han skriver:

«Å ytre offentlig at omtrent alle jøder er sionister, vel vitende om at store deler av verden ser på sionisme som en rasistisk og kolonialistisk ideologi, er noe av det farligste utsagnet jeg har hørt fra en offentlig debattant på lenge. Uansett hvor rolig han sier det.»

Hadde jeg vært jøde, tror jeg nok at jeg i stedet hadde sett på nettopp dette utsagnet fra Abdelmaguid som et av de farligste fra en offentlig debattant på en stund. For jo: Det er riktig at mange i verden ser på sionisme som en rasistisk og kolonialistisk ideologi. Men dette synet har en rekke problematiske aspekter. For noen uttrykker det en reell motstand mot at Israel skal fortsette å eksistere. For andre kan det innebære en slags sammenblanding av spørsmålet om opprettelsen av Israel og om statens fortsatte eksistens. Og for en del slås motstanden mot faktisk sionisme sammen med motstand mot andre aspekter ved israelsk politikk – som bosettingspolitikken, palestinernes stilling i Israel, behandlingen av palestinere på Vestbredden, eller krigføringen i Gaza. Oftest forblir blandingen av de ulike aspektene uavklart.

Det Abdelmaguid gjør med sin uttalelse, er at han legitimerer dem som hevder at norske jøders sionisme – altså støtte til eksistensen av en jødisk stat i Midtøsten – som iboende rasistisk og kolonialistisk. Dermed skaper hans kronikk et etterlatt inntrykk av et skille mellom potensielt «gode jøder» – som da forutsettes å være antisionister, og som kan aksepteres – og «sionister». Dette er dypt problematisk. Og det skjer i en situasjon der negative holdninger til jøder allerede er svært utbredt blant mange av dem som er mest agitert i forbindelse med krigen i Gaza.

Antirasistisk kollaps

Jeg hadde trodd Abdelmaguid var i stand til å reflektere klokere om forskjellen på ordene «jøde» og «sionist» enn han viser. Men det gikk fra ille til verre da ARS delte Abdelmaguids kronikk, med påskriften «vi stiller oss bak dine ord».

Til Minerva sier leder i ARS, Hatem Ben Mansour, at Abdelmaguid på en «god måte» påpeker skillet «mellom sionisme, Israel og det å være jødisk». Han er opptatt av å unngå en sammenblanding som kan «stilne jødiske stemmer som ikke er sionister», og skriver at dette er særlig problematisk «når det jødiske samfunnet i Norge er så lite».

At en representant for organisert antirasisme får seg til å si noe så lite innsiktsfullt om jøder, er vanvittig. Nei, selvsagt er ikke alle jøder sionister. Det finnes små, perifere og religiøst motiverte sekter som Neturei Karta, som mener Israel ikke skal opprettes før Messias kommer tilbake. Og det finnes noen jøder som ikke bryr seg så mye om det, som ønsker en énstatsløsning eller som andre grunner ikke støtter eksistensen av en jødisk stat. Men disse gruppene utgjør også samlet et helt forsvinnende lite mindretall – som misbrukes nettopp av dem som vil lage et skille mellom «gode jøder» og «sionister».

Dette skillet er en oppskrift på utbredt jødehat.

Og om man skulle presisere dette skillet, at det er mulig å være jødisk uten å være sionist, og mulig å være sionist – slik de fleste av oss er – uten å være jødisk, gjør selvsagt Abdelmaguid dette på verst tenkelig vis, gjennom å presentere vage forståelser av sionismen, som hopper bukk over den reelt eksisterende motstanden mot eksistensen av en jødisk stat over hode, over hva antisionisme faktisk betyr i en slik situasjon, og i å gi en implisitt støtte til en karakteristikk av sionisme som «rasistisk og kolonialistisk».

Men nok en gang demonstrerer i stedet Antirasistisk Senter at de ikke har noen som helst forståelse for den jødiske minoriteten i Norge eller for hatet norske jøder møter. Og det er lett å forstå rabbiner Joav Melchior når han sier at Det mosaiske trossamfund ikke vil ha noe som helst å gjøre med ARS før organisasjonen eventuelt beklager.

Vi er kommet til et veikryss der ARS må velge om de vil være en motstander av eller medløper for antisemittisme. Det er vanvittig, utrolig og forstemmende, og det er ikke mulig å beskrive det som noe annet enn en moralsk og politisk kollaps for organisasjonen.

Les også:

Pluss

Pluss

– Vi kommer ikke til å ha noe som helst med Antirasistisk Senter å gjøre igjen før de beklager

Antirasistisk Senter mener Magdi Abdelmaguid på en «god måte» skiller mellom «jøde» og «sionist». For Det Mosaiske Trossamfund er dette svært problematisk.