KOMMENTAR

I deler av verden, blant annet i India, finnes en blanding av folketro, bruk av skolemedisin og direktesalg av medisiner over disk, uten krav til resepter, ofte til kunder som ikke kan lese.

Dødelige praksiser

Globalt skaper folketro og sjamanisme store problemer. Trollmenn manet mot ebola, og trollmenn maner mot rabies. I Norden lever troen i beste velgående på grasrotnivå, mens sjarlataner regjerer i media. Svært få har møtt en ekte sjaman.

Publisert Sist oppdatert

Verdens Helseorganisasjon (WHO) sloss under ebola-utbruddene ikke bare mot smitten, men mot trollmenn. Trollmenn stod og manet for hele landsbyer, mens hjelpearbeiderne stod utenfor og filmet. Filmene ble vist meg på en mobiltelefon under et seminar hos Folkehelseinstituttet av en hjelpearbeider som sa han hadde filmet dette selv. Filmene viste også mennesker som flyktet innover i jungelen når legene kom.

Folk oppfattet sykehusene som fangehull basert på tidlige faser av utbruddet der syke ble sperret inne. De som overlevde, fortalte om forferdelige forhold og folk nektet å la seg legge inn. Mange satte heller sin lit til folketroen. Folketro var kjent. Medisiner var ukjent. Mennesker i landsbyene døde av ebola, mens trollmenn manet, slik folk dør av rabies etter å ha besøkt trollmenn i India.

WHO arbeider globalt for å utrydde rabies. En av utfordringene de står overfor, er trollmenn og sjamaner. Et av landene der mange dør, er India.

På et feltarbeid som veterinær i 2009 traff jeg trollmenn i landsbyene en times villmannskjøring nord for Hyderabad i Andhra Pradesh. Hyderabad omtales også som Cyberabad, men til tross for at dette er en by med mange selskaper innenfor tech og vitenskap solgte apotekene medisiner som var gått ut på dato for flere måneder siden. Ærverdige, gamle menn fra de høyere kastene ga de hvite kuene medisiner de ikke visste hva virket mot, da de ikke kunne lese.

Medisiner ble tillagt egenskaper de ikke hadde, basert på tro. I samfunn der overtro står sterkt, er dette ikke uvanlig.

Og her, i disse samfunnene der bøfler fremdeles dro vogner, kastesystemet hindret kasteløse dalits å gå inn i husene og grisen var et urent dyr få kunne innrømme at de holdt, var trollmenn en del av livet.

En fikk ikke se dem utføre ritualene, uten å selv være syk. Dermed utga jeg meg for å være bitt av en hund. Trollmannen tok imot meg hjemme. Vi gikk ut på en åpen plass. Her tok han meg i hånden, leste besvergelser og blåste oppover i luften med jevne mellomrom.

Mantra mot rabies

«Dette mantraet varer i ett år, sammenlignet med vaksinen som bare varer en liten stund», sa Krishna, og fortalte at han leste rundt hundre mantraer hver dag. «Folk kommer med alle slags bitt: slanger, kaniner, insekt, aper, skorpioner, hunder og rotter. Tretti prosent av de som kommer er bitt av hunder.»

Mantra mot rabies

De kom fra fjern og nær, i busser og biler, og han tok ikke betaling. Tok han betalt, mistet mantraet sin helende kraft. Han var lært opp av sin bestefar.

Hvor mange som døde, fordi de oppsøkte denne karen, ikke en lege, vet jeg ikke. Vi vet bare at uten skolemedisinsk behandling, er rabies hundre prosent dødelig. Med behandling overlever de fleste, dersom de da kommer til behandling i tide, før viruset har kommet seg for langt. I tide, betyr raskt, ikke via flere forsøk hos sjamaner, homøopater og andre kvakksalvere. Å hale ut tiden med uvirksomme behandlinger, kan koste mennesker livet. Dette gjelder også kreft.

Globalt dør et sted mellom 40 000 og 50 000 mennesker av rabies per år. Ingen sikre tall finnes, da sykdommen ofte eksisterer i områder med mye fattigdom, uten skikkelig helsestell, men ofte med tilgang til en sjaman. Hvor mange som dør av kreft, fordi de har brukt alternativ medisin, eller sjamanisme – dette er to sider av samme sak: overtro fra en tid uten skolemedisin – kan vi nok bare spekulere i.

**

Senere traff jeg flere ganger på overtroen i praksis som veterinær i Sverige, for folketroen lever, sammen med sjamanene, slik den har levd i Norden i hundrevis av år. Magisk arv snor seg gjennom generasjonene, akkurat som annen sosial arv. På grasrotnivå er den bare helt, helt annerledes enn den vi ser i offentlige underholdningsshow. Svarte bikkjer går gjennom husene, magiske stålstrenger er i bruk, sammen med leting etter vann. Bråkete nisser jages ut av stallene der de forstyrrer og kaster ting omkring. Det kommuniseres med ånder, og trommes etter bjørn, alt sosialt arvet ned.

En gang stakk jeg ved et uhell hull i en stor blodåre på en dyrepasient. Det var ikke alvorlig. Det så derimot alvorlig ut, da blodårer på store dyr er mye større enn hos oss. Det var som å åpne en kran.

Blod klasket i gulvet. Det sprutet. Jeg satte på en pjang, en klype, som stoppet blødningen straks, men eier var usikker på om dette var nok. Eier ringte opp en kjenning.

Jeg stod på ene siden i grønn frakk med stetoskop. På den andre stod kjenningen med blikket festet på dyret og konsentrerte seg.

«Blødningen har stanset», sa jeg. «Den stanset da jeg satte pjangen på.»

«Blødningen har stanset nå», sa kjenningen. «Jeg kan føle det.»

Dette var en blodstemmer, en som kan stanse blødninger. Å stoppe blod praktiseres globalt. Menneskekroppen har nå en gang samme egenskaper over alt. Den skadde blodåren tilkaller hjelp, via kjemiske signal. Blodplater og andre celler strømmer til for å reparere blodåreveggen og stanse blødningen. Vi får placeboeffekt. Folk tror blodstemmerne utøver en kraft.

Anne Viken avhorner kalv. Foto: Privat

Jeg spurte hvor lærdommen stammet fra. Svaret var at evnene gikk i familien og ble arvet ned. Slik hadde det vært i generasjoner. Oppgaven var å hjelpe. Betaling kunne de ikke ta.

I folketroen skal ritualene være for alle, ikke bare for de som kan cashe ut. Alle kunne få oppleve følelsen av at noen kanskje kunne hjelpe dem. I håp eksisterer også trøst og placebo.

Så har vi alle sidene som er mindre bra, som er altfor mange.

Folk har oppsøkt trollmenn før. Det hjalp, mener de, slik eier som ringte kjenningen hadde opplevd at dette hadde stoppet blødninger før. De har opplevd placebo, men tror det var den magiske behandlingen som hadde effekt. Deretter overføres behandlingene til dødelige lidelser, som kreft, eller rabies. Mens viruset vandrer fra bittsted, langs nervebanene, mot hjernen, søker folk etter hjelp på steder der hjelp ikke finnes. Til slutt er behandling for sent. Virus har nådd sitt mål. Symptomer slår ut.

Overtro kombineres med skolemedisin, for sikkerhetsskyld, som på gården, eller skolemedisin tas inn i overtro og tillegges magiske, eller innbilte evner, som hos de gamle indiske mennene som ga medisiner de ikke visste hva var, da de ikke kunne lese, til kuer, for å styrke dem.

Alt henger sammen med alt, som i naturreligionen sjamanisme stammer fra. Men der naturen skal være livgivende, ender overtro ofte opp i unødvendig lidelse og død. Dyr blir ikke friske. De dør. Dør fe, sulter folk. Syke mennesker får ikke behandling som virker. De blir hjemme fra jobb. De taper en inntekt. Deretter slutter ungene på skolen, for å ta seg av foreldrene. Fattigdom opprettholdes, generasjon etter generasjon. Fenomenet er globalt.

Barn kastes ut av familiene, fordi de er født som hekser. Epilepsi kan blant annet komme av en parasitt fra gris som kapsler seg inn i hjernen. Pasientene dømmes ut som besatt av djevelen og kastes på gata. Dette er sjamanisme. Det er trolldom. Det er overtro. Sett det ordet du vil. Valg av ord har lite å si. De praktiske konsekvensene av troen er de samme.

Her i Vesten sier vi ofte sjaman. Det høres kulest ut, innenfor nyreligiøsitet. Å stoppe blod er byttet ut med å rense vaginaen. I dag har vi jo plaster, men lever i Tinder-daternes tid. Alle kjenner en rundbrenner eller tre. Dette kan vi relatere oss til. Overtro er motepreget og går i bølger. De nymotens sjamanene tilpasser seg, som motehus, til hva som er siste fashion nå.

Dette gjør ikke de som praktiserer den opprinnelige folketroen. Det holdt ikke for sjamanen i India å lese formler. Han måtte også faste en dag hver gang noen i landsbyen døde for å sikre at den dødes sjel kom seg videre. Det er ikke et yrke å være sjaman. Det er en skjebne med stort ansvar, ofte lagt på små, utpekte unger. Det finnes også en form for «HMS for sjamaner», en HMS som ikke praktiseres innenfor nyreligiøsitet. Det følger like mye ansvar med å utsette folk for sjamanritualer, som det følger med SM-sex.

I tillegg til alt annet som er galt med nyreligiøs sjamanisme, tramper den på kulturene den engang kom fra. På alternativmesse selges trommer og drømmefangere i kassevis. Moderne sjamaner selger trommereiser, som om det var happenings.

Snakker en med sjamaner i Norden, får en blant annet høre om hvor farlige runebommene, trommene deres, er. En jeg traff, pakket trommer fra andre sjamaner inn i poser. Det som bodde i trommen, måtte stenges inne så det ikke forpestet huset. Denne personen var trent som sjaman fra barnsben i ødemarken. Jeg ble fortalt at en trommereiser kan påføre folk store traumer, traumer som sitter igjen i mange år. En skal ikke bare selge en runebomme. En skal vite hvem som har laget den, og hva den er laget til. Troen på at onde krefter kan sitte fast i fysiske gjenstander, har de til felles med deler av kristne miljøer. Frykten for de magiske gjenstandene er like sterk begge steder, basert på tro på åndelighet. Både sjamankulturer og kristne kan frykte bommene.

Restene av kirkebyen i Jokkmokk der samene måtte bo mens de var i kirken.

Jeg ble med en kunsthåndverker for å se på trommene og spise boller. Trommen var ny, dekket av håndmalte symboler. Å lage en tromme, krever kunnskaper. Det er kunsthåndverk, men de ekte trommene er også magiske. De kan brukes for å finne reinsdyr eller for eksempel en bjørn. En kan tromme hjemme på sitt eget kjøkken, for seg selv, eller i bilen.

Historier om bjørnejakt ble fortalt rundt bordene. Fisk ble servert på vedfyrte jernovnene langt ute i ødemarken. Det kan trommes etter bjørn, elg og rein, slik det har blitt trommet i hundrevis av år. Slik kristne ber til Gud, trommes det på bommene. Den ene bruker en magisk ting. Den andre folder hendene. Ritualene der trommene nå og da brukes, foregår ikke dansende rundt bål.

Det er jo ikke så mye bjørn å finne i dag. Påkalles de, biter de sikkert også. Sikrere å tromme frem en indianerhøvding. En kan spørre seg hvorfor det ikke trommes frem en ekte nordisk sjaman. Årsaken er antagelig at indianerne hadde tøffere hodepynt.

Stuene i Arvidsjaur hvor samene måtte bo under de obligatoriske kirkevistelsene.

På 1700-tallet ble trommene samlet inn i Sverige, og brent. Folketroen skulle bort. Kirkesteder, og innsamlingspunkter for innsamling av skatt fra folket i nord ble anlagt på steder som Arvidsjaur og Jokkmokk. Her ble også kirkebyer, eller kirkestader, bygget nær kirkene. Byene består av rader av små tømmerhus, godt bevart i Arvidsjaur. Her måtte samene bo under de obligatoriske kirkevistelsene, fastsatt til visse antall dager, per år. Mange sjamaner gjemte trommene sine, mange konverterte til kristendom, men den dag i dag kan det finnes gamle trommer i fjellene.

Mange er også samlet på Ájtte-museet i Jokkmokk. Her ligger de i glassmontere, på rekke og rad. I museet finnes også bilder av store hauger med pinner, småting og penger på hellige steder. Bildene er fra vår tid. Folk som går forbi, har kastet fra seg gaver. Og haugene vokser seg store, slik hauger som dette har vokst seg store gjennom hundrevis av år, også i andre deler av Norden.

Vi ønsker jo så sterkt å tro at noen hjelper oss.

Sjamanisme var det vi metaforisk kan kalle for «den tids antibiotika», i den tid det ikke fantes medisin. Kunnskap om ritualer og praksiser var forbeholdt visse personer som var utpekt og opplært i bruk. Men yrkestittelen er ikke lenger beskyttet. Det er fri flyt. Men å selge ritualer, trommer eller drømmefangere, er like uansvarlig sjamanpraksis som det er for en lege å dumpe ut antibiotika. I tillegg har vi slagsider som at folk ikke oppsøker helsevesenet.

Durek bedriver altså kvakksalveri på to nivåer: uvirksomme metoder, men også uvirksom sjamanisme. Den stansede boken er jo ikke engang sakprosa for sjamaner. Det eneste kravet Cappelen Damm stiller til sakprosa kan oppsummeres i én setning: Forfatter har klart å innbille seg selv at det han skriver er sant. En bok som i sjamanenes tid hadde gått for sjarlatanisme, går altså for sakprosa i vår tid. For definisjonen på en sjarlatan, den har ikke endret seg.

Powered by Labrador CMS