Høyresidens kanon er ingen gavepakke til venstresiden

«Nå har endelig venstresiden grunnlag for å putte Hayek og Friedman i bås med brunstripete krefter, med stempelet til høyresidens tankesmie og høyresidens dagsavis.»

Det skriver Bent Johan Mosfjell, som driver nettstedet Liberaleren om høyresidens kanon Minerva og Civita lanserte julaften. Den er nemlig, mener han, «en gavepakke til venstresiden». Mosfjell har senere publisert sin egen alternative liberale kanon. 

Så hva slags gavepakke snakker vi om her? Det «mest pinlige», skriver han, er «at nazisten Carl Schmitt er inkludert». Men han er også skuffet over at det er funnet plass til den franske forfatteren Michel Houellebecq. Begrunnelsen ligger i Wikipedia-beskrivelsen Mosfjell siterer: Houellebecq oppfattes nemlig som del av et nytt høyre hvor «motstanden mot islam, globalisering, frihandel, og ikke-vestlig innvandring» står sentralt. Dette, slår Mosfjell fast, «er ikke en liberal høyreside».

Høyresiden er ikke bare liberal

Det er ikke annet å gjøre enn å gi ham rett: Carl Schmitt og Michel Houellebecq er ingenlunde representanter for den liberale høyresiden. Begge står da også langt fra den tradisjonen en liberalkonservativ som meg føler meg hjemme i.

Det er likevel en merkelig kritikk av en kanon for høyresiden. Eller: Det er i hvert fall en kritikk som ikke forholder seg til hva denne kanonen har forsøkt å være. For i teksten som ledsaget listen på hundre verk, skrev Mathilde Fasting, Alexander Ibsen og jeg om nettopp hva en kanon kan være. Er det bøker som rent faktisk har vært viktige for høyresiden, eller er det bøker vi på høyresiden synes burde være viktige? Og hvilken høyreside – for det har eksistert ulike høyresider, både før og nå. Vi konkluderer slik: «Vår løsning forsøker å gjøre litt av begge deler, og prøver i noen grad å gjøre alle høyresider til lags, skjønt det vel er sikker tradisjon at det kan ingen lykkes med.»

Slik sett er det ingen overraskelse at vi ikke har gjort Bent Johan Mosfjell til lags – for vår kanon har altså ikke forsøkt å være en normativ, oppbyggelig samling bøker for en liberal eller liberalistisk høyreside. Den inneholder selvsagt mange bøker som de som har kommet med innspill, setter høyt. Likevel har et viktig formål vært å finne frem til bøker som har bidratt til å gjøre den reelt eksisterende høyresiden til hva den faktisk er, i sin til dels staursprikende mangfoldighet.

Den høyresiden er, rent faktisk, ikke bare liberal. Hvis vi tar utgangspunkt i de fire borgerlige partiene, består Fremskrittspartiet like mye av innvandringskritikere som av liberalister; KrF like mye av kristenkonservative som av kristendemokrater; Høyre like mye av tradisjonalister som av liberalkonservative; og Venstre like mye av progressive som av egentlig liberalere. En kanon for høyresiden bør derfor forsøke å vise frem noen av de mest interessante tekstene som har animert de ulike tradisjonene som finnes her.

I disse tradisjonene finnes også utvilsomt trøblete ideer og problematiske tenkere – som Carl Schmitt er et eksempel på. Men på samme måte som Klassekampens venstresidekanon inneholder åpenbart problematiske skikkelser som Marx, Lenin og Mao, bør en høyresidens kanon ikke redigere vekk tenkere med en virkningshistorie på høyresiden, selv om de er problematiske. Og vi på høyresiden har da også flere problematiske tenkere enn bare Schmitt! Mosfjell unnlater å nevne Joseph de Maistre, som ønsket en autoritær stat styrt av pave, keiser og bøddel. Og hva med en Aleksandr Solzjenitsyn, hvis motstand mot kommunismen bunnet vel så mye i lengselen etter et autoritært, nasjonalistisk og ortodoks tsarvelde som i noen genuin frihetstrang?

Både de Maistre og Solzjetnitsyn var dypt og prinsipielt autoritære. Men de Maistre kommer likevel med noen av de tidligste og skarpeste observasjonene som forklarer hvorfor liberale utopier så ofte forblir utopier. Og Solzjenitsyn har likevel vært viktig for mange på høyresiden fordi hans litterære beskrivelser av det sovjetiske samfunnet ga en inngang til å forstå kommunistisk umenneskelighet. Virkningshistorien ligger i tradisjonen, ikke tenkeren.

I bås med brunstripete krefter

For Mosfjell er likevel inkluderingen av illiberale tenkere i høyresidens kanon en gavepakke til venstresiden. Det er dette, mener han, som gir venstresiden grunnlag «for å putte Hayek og Friedman i bås med brunstripete krefter». Og videre: «Det virker som om man ikke skjønner hvor viktig det er å unngå å havne i samme sumpen som fascismen.»

Men frykten er feilslått – og på flere måter. Mosfjells valg av Friedrich Hayek som den liberale husgud illustrerer poenget:

Ikke bare vil mange på venstresiden helt av seg selv stille kritiske spørsmål om hvor politisk liberal han egentlig var. For i sin kritikk av demokratiets eksesser mente Hayek ikke bare at demokratier var forenlige med totalitært styre, men også at liberalisme, slik han forstod det, i prinsippet var forenlig med et autoritært styre. Og om han kan ha poenger det er verdt å reflektere over her, kan det for liberale demokrater også ligge en forståelig kritikk av Hayek her.

Men Mosfjells frykt for at Hayek skal settes i bås med nazisten Schmitt, treffer enda skjevere: For Hayek selv manglet denne berøringsangsten, og han leste og lot seg inspirere av Schmitt, spesielt i forståelsen av interessegrupper i samfunnet. Dette skjedde samtidig som hans frykt for «totalitære demokratier» indirekte – via den jødiske historikeren Jacob Leib Talmon – er en avvisning av andre deler av Schmitts tenkning.

For slik er det med tenkere: De er til for å brukes – ikke for å følges blindt. Og både Carl Schmitt og Michel Houellebecq er de facto blitt lest av mennesker på den norske høyresiden med interesse. Og ikke bare på den norske høyresiden: en av Norges fremste liberale venstreintellektuelle, Rune Slagstad, har skrevet interessant om Schmitt og hans liberalismekritikk. Schmitt er på mange måter en viktig tenker, fordi han har et skarpt øye for det liberale demokratiets mange fallgruver – og å forstå dem er viktig ikke minst for alle som vil unngå å falle ned i dem. Det kan sågar være viktig for dem som vil unngå at samfunnet havner i samme sumpen som fascismen.

Også Houellebecq er blitt lest på tvers av det politiske spektrum, fordi han har gitt språklig form til en viss type avmakt knyttet til kulturelle endringer i moderne samfunn. Det språket finner gjenklang på begge sider av det politiske spektrum. På høyresiden kan det gi impulser til konstruktiv politisk tenkning – selv om bøkene hans også kan omfavnes av muslimfiendtlige eller reaksjonære lesere.

Man skal selvsagt aldri utelukke at det finnes folk på venstresiden som vil bruke vår kanon til å trekke en linje fra Mosfjell til Hitler via Milton Friedman og Carl Schmitt. Den utrettelige Wegard Harsvik, nå statssekretær ved SMK, har gjennom årene slått seg opp på den type båssetting. Men slik båssetting er vissvass – og derfor unnlot da også stort sett høyresiden å klistre norske sosialdemokrater til gulag selv om venstresidens dagsavis inkluderte Marx og Lenin i sin kanon.

Masse liberalisme!

Når det er sagt, er det også viktig å understreke at det liberale elementet i vår kanon selvsagt er betydelig: John Locke og Adam Smith, Thomas Paine og John Stuart Mill, Karl Popper og Isaiah Berlin, John Rawls og Johan Nordberg og mange andre tenkere som en del mer konservative ville rynke på nesen av.

Og selvsagt: Mosfjells helter Friedrich Hayek og Milton Friedman er også inkludert. Vi har til og med objektivisten Ayn Rand, som fra mitt private liberalkonservative utsynspunkt er vel så langt ute på viddene som mange andre problematiske tenkere, men som unektelig likevel til ulike tider – ofte kjent som tenårene – har vært en inspirasjon for elementer av den norske høyresiden.

Men så er det også slik at den norske høyresiden i all hovedsak ikke er voldsomt liberalistisk. Derfor vil en kanon for høyresiden med en for stor slagside den veien være misvisende. Når Mosfjell i sin alternative liberale kanon har med tidligere konkurransedirektør Egil Bakke, som gikk bort i fjor, er det selvsagt helt i orden – men det kan samtidig bemerkes at den formen for liberalisme Bakke sto for, hadde ganske beskjedent politisk gjennomslag i norsk politikk.

Vår kanon kunne nok like slik sett like gjerne angripes for å være for liberal. Hvor er alle de mer konservative religiøse tenkerne, for eksempel? Noen er det funnet plass til, men både Martin Luther, T. S. Eliot, Leo Strauss og Alasdair MacIntyre glimrer med sitt fravær. Det er mange man gjerne skulle hatt plass til, men en liste på hundre verk, som skal favne mange ulike tradisjoner, kan ikke ha med alt.

Det er også en forklaring på Mosfjells neste innvending: «De har også klart det kunststykket å kun inkludere ett verk fra hver forfatter. Det finnes faktisk viktige tenkere som har skrevet flere gode bøker», skriver han – og har selvsagt rett i det, men for å vise en større bredde har vi tenkt at lesere som først har funnet veien til Hayeks Constitution of Liberty, saktens klarer å navigere seg frem til Road to Serfdom på egenhånd.

Viktig debatt

Til sist kritiserer Mosfjell oss for at vi blant (bare) fem norske bidrag fra de siste hundre år, har tatt med Grete Brochmann. «Ikke rart om venstresiden vinner hvis dette er høyresiden», skriver han. Men saken er den at vi bevisst har utelatt alle nålevende norske tenkere og forfattere.

Dette er delvis et utslag av en slags forsøksvis beskjedenhet – for ganske mange av dem som potensielt kunne vært tatt med, ville hatt en eller annen tilknytning til Minerva og Civita. Dessuten kan det være greit å være ryddig på habilitetsspørsmålene. Brochmann er et unntak her, og er tatt med ikke bare fordi utvalgets rapport om innvandring og integrering – som altså er det verket som er inkludert – var svært viktig for en debatt som har stått sentralt på den norske høyresiden de siste tyve årene, men fordi det nettopp er en offentlig utredning med mange forfattere.

Men delvis er denne avgrensningen også gjort fordi vi som er nålevende i dag, ikke er en del av en kanon; vi er aktører i debatten om den, og skal fortsette å være det. Det innebærer også å krangle om hvem som er med og hvem som ikke er med. Og om jeg mener Mosfjells kritikk er misforstått, er hans reaksjon på vår kanon som utilstrekkelig liberal likevel høyst velkommen!

Den fullstendige listen over høyresidens kanon finner du her:

Høyresidens kanon

Civita og Minerva presenterer høyresidens kanon: En liste over 100 bøker som har bidratt til å forme høyresidens tanker og politikk.