Hvordan snakker vi om dem som angrer?

«Hva du enn gjør, kom ikke til oss med din datter. Da kommer hun aldri herfra. Hun blir pasient for resten av livet.»

Dette kan høres ut som en uttalelse fra et kultmedlem med en trang til å bryte ut. Gitt til en blåøyd og nyfrelst søker etter sannhet som er på vei inn i samme kult. Men det er et råd hviskende gitt til en mor fra et medlem av den svenske offentlige helsetjenesten. 

Uttalelsen kommer i den nye boken Ånger. Den er skrevet av to journalister som har produsert flere dokumentarer om transspørsmålet i Sverige, som alle er kritiske til hvordan svensk helsevesen har behandlet unge med kjønnsdysfori. Dokumentarene har slått ned som bomber, og hatt direkte effekt på hvordan svenske helsemyndigheter har behandlet spørsmålet.

Datteren det er snakk om, er en ungdom som lider av slik kjønnsdysfori, altså å oppleve at ens kjønnsidentitet ikke stemmer overens med ens biologiske kjønn. Unge med kjønnsdysfori har økt sterkt i antall, spesielt etter 2015, av flere kalt «The Year of Trans Visibility». 

Økningen

To ting skjer under og etter dette året: antallet barn og unge som har eller hevder å ha kjønnsdysfori øker eksplosivt. Boken skildrer en periode hvor antallet tidobles over ti år. Det andre er at demografien til pasientene ender seg drastisk. Det som en gang hovedsakelig handlet om menn som har gjennomgått puberteten, handler nå mest av alt om jenter som står i starten av den. 

De senere årene har det vært konsensus at unge som lider av denne tilstanden skal få sine følelser bekreftet, og at de bør få behandling deretter så fort som mulig. Dette starter ofte med å gi dem hormoner som blokkerer videre utvikling av pubertet, med mulig oppfølging av kjønnsbekreftende kirurgi.

Det er spesielt behandlingen med pubertetsblokkere både programmene og denne boken er kritisk til. Og det har vært hverken enkelt eller populært.

En god illustrasjon på hvordan skepsis til behandlingen har vært undertrykket, kommer i form av påstander om selvmordsraten til unge med kjønnsdysfori: Det påstås ofte at svært mange av dem tar sitt eget liv, og at dette skyldes at de ikke får lov til å leve ut det kjønnet de egentlig er. I denne boken vises det til en offentlig rapport som påstår at 40 prosent av unge med denne tilstanden har forsøkt å ta sitt eget liv. 

Forsøker man å hindre behandling, bidrar man altså til selvmord. Foreldre over hele Vesten har fått et ultimatum fra politiske aktivister: vil du ha en levende sønn, eller en død datter?

40 prosent er et hårreisende tall, og forfatterne går helt til kilden for å finne grunnlaget for den. Men der finner de … ingenting. Ingen av dem som har skrevet rapporten hvor påstanden settes, vet hvor den kommer fra. Den virker å være tatt ut av løse luften, og er absolutt ikke i samsvar med diverse faktiske undersøkelser på temaet. 

De usynlige

De personlige historiene som preger boken, er fra folk som enten angrer eller har avsluttet sin behandling. Disse har fått veldig liten oppmerksomhet så langt i denne litt merkelige perioden. Det er større fokus på å få bekreftet at den behandlingen som er gitt, er den riktige. 

Et eksempel kommer mens jeg skriver på denne teksten: En stor undersøkelse gjøres i USA. Den skal sjekke om folk som har vært gjennom kjønnsskifte, er fornøyd med sin behandling. Man spør folk som fremdeles identifiserer seg som trans.

Men gruppen som fremdeles identifiserer seg som trans, inkluderer per definisjon ikke folk som har angret eller avsluttet behandling. Som altså er de som ikke er fornøyd. Uavhengig av hvor langt i en slik behandling man er kommet. Og det inkluderer ikke folk som hoppet av før behandling startet.

Det inneholder altså per definisjon ikke folk som Hellen, Leo og Love, som er viktige figurer i denne boken. De tre er personer som har angret sin behandling. Hvor mange av dem som finnes der ute, forblir uvisst. Ingen vestlige land har oversikt over hvor mange av dem som finnes, og liten idé om hvor mange av dem som kommer til å dukke opp.

Men i boken intervjues flere behandlere som er redde for at de får sine pasienter tilbake om ti år. Som tittelen på boken tilsier, handler boken om akkurat slike pasienter og den behandlingen de har fått.

Ti stille med deg

En av grunnene til at vi ikke vet så mye om dem som angrer, er at de kvier seg for å komme offentlig ut med det. Et langt sitat fra en slik person er verdt å bruke plass på her:

«Når du kommer ut som trans, da er du modig. Du hylles av transsamfunnet, du får tusenvis av likes og kommentarer på innleggene dine. Kanskje må du kjempe med en eller annen uforstående slektning, men i det store og hele: å komme ut som trans er et gledesrush. Du bader i kjærlighet og bekreftelse. 

Men når du senere innser at det var en feil, at ingenting ble bedre av et kjønnsskifte, da er du en paria. Ingen vil hylle deg; du er en ubehagelig sannhet som ikke burde finnes. Helsevesenet vil ikke vite av deg, fordi du er et levende bevis på deres manglende profesjonalitet. 

Dine transvenner tar avstand, fordi din blotte eksistens er en trussel mot alt det de tror på. Og alle andre, som syntes det var litt kult med en transvenn som beviste hvor frisinnede og fordomsfrie de er, synes du er ubehagelig og vanskelig. Ingen vil vite av en angrer.»

Fra en klinikk nord i Sverige får vi et eksempel på hvordan nettet fungerer. En mamma og hennes transbarn kommer huiende inn på klinikken for sitt første møte. Flere kameraer er påslått. De forteller at de har en stor følgerskare på nett som heier dem frem, og at dette er en viktig dag de bare må få filmet. 

Historiene

Hvor merkelig det enn kan høres ut om en bok som handler om et helsevesen, så er den faktisk litt av en pageturner. Årsaken til dette er at den følger flere parallelle historier hvis slutt man blir genuint nysgjerrig på å finne ut av.

Den viktigste av disse er den om Leo. Denne historien er ikke bare en interessant og rørende personlig skildring. Den inneholder også mange av de viktigste stridspunktene i behandlingen av transbarn. 

Leo – som var ti år gammel da denne historien startet – sliter nemlig med mange av de samme problemene som en stor majoritet av disse barna sliter med. Og som gjør det så vanskelig å finne ut om akkurat denne behandlingen er den rette for dem.

De to forfatterne oppsummerer situasjonen for unge med kjønnsdysfori (som nå plutselig i noen aldergrupper består av 85 prosent jenter): 90 prosent har en annen psykiatrisk diagnose. 80 prosent har to eller fler. 20 prosent har en autismediagnose. 35 prosent har så tydelige autistiske trekk at en utredning vurderes. Nesten halvparten bedriver selvskading.

Men det er ikke godtatt å spørre hva som er høna og hva som er egget. Alt annet forklares med kjønnsdysforien.

Leo har nettopp flyttet, og sliter med å finne seg til rette. Hun er den første på skolen som får mensen og bryster, og liker ikke å stikke seg ut. Hun sliter med depresjon og ustabilt humør. Det er sosial tilbaketrekning, søvnløshet og sinne. Hun vil rett og slett ikke være seg selv lenger.

Leo forklarer sine foreldre at hun har lest mye på nett, og kommet i kontakt med andre transpersoner. Så en dag forteller hun – som vi fra nå av skal kalle han – at hun vil bli gutt. Det som tilbys ham er pubertetsblokkere. Og behandlende lege hos BUP er ikke i tvil om hvor flott det er:

«Det er helt ufarlig. Når behandlingen stanses, setter puberteten i gang igjen. Det er som å trykke på en knapp. Man stenger av puberteten, så er det bare å sette den på igjen». 

Men…

Vi vet nå at dette ikke stemmer. Flere ganger kommer boken også tilbake til offentlige institusjoner som bemerker at det er «lav evidens» og «svakt vitenskapelig grunnlag» for å hevde at behandlingene er riktig vei å gå. 

Men på store konferanser i 2015 settes tonen som gjengis i boken: «Transbehandling er den behandlingen som redder flest liv. Og jo tidligere transisjonen kan startes, jo bedre.»

Historien til Leo går i voldsomme svingninger etter at behandlingen påbegynnes. Fra ny lykke til enda nyere depresjon. Gjennom en haug av psykofarmaka og vingling i sitt syn på egen kjønnsidentitet. Er han jente, gutt eller ingen av delene? De som behandler ham, er adskillig sikrere på hva de mener om hans kjønnsidentitet enn det han selv er. Han snakker lite om det, og går frem og tilbake. Fra jente til gutt, fra maskulin til feminin.

Men først og fremst går han gjennom fire år med hormonmedisinering i form av pubertetsblokkere. Denne behandlingen fører til at han blir diagnostisert med osteoporose som 15-åring. Smertene gjør at han sliter med å gå selv korte turer, og skiver i ryggen er allerede deformert. Smerten er allestedsnærværende. 

De som har behandlet ham, er ikke med på å kalle det skader, ettersom det er en forventet effekt av pubertetsblokkerne. I et møte for profesjonelle blir Leos endokrinolog spurt om han kjenner til skadene som har oppstått. Da benekter han disse, selv om han selv har skrevet om dem. Han lyver altså om at det har oppstått skader på et barn han selv har behandlet. 

Samtalen

Mye av årsaken til slik oppførsel finnes i hvordan samtalen om behandlingen foregår. Den er trang og skummel for alle involverte. En av tingene som går igjen i boken, er at folk som behandler barn, ikke vil tilkjennegi sine meninger om den behandlingen de gir i offentligheten. 

Et eksempel er en finsk lege som sier under en konferanse at hun mistenker sosial spredning av tilstanden. At pasientene påvirker hverandre på nettet. Hun har flere fakta som underbygger denne mistanken. Men hun blir møtt med beklemt stillhet og senkede øyne. Dette lukter det transfobi av.

Tilfeller som med den finske legen fører til en tysthetskultur. 

Leos mor får oppleve noe av det samme. Av andre transforeldre blir hun fortalt at hun inngår i en revolusjon. Dette er kjønnsrevolusjonen, hvor ingen skal måtte leve med faste kjønnsroller. Når hun ymter frempå om at kjønnet jo også er biologisk, blir hun biskt avspist med at det høres transfobisk ut.

På en av de største mottagelsene i Sverige sitter sjefen og funderer på om årsaken til økningen i pasienter er sosiale medier. Men han er anonym i boken, og holder stort sett munnen sin lukket når han snakker med kollegaer han ikke stoler 100 prosent på. Vi kan ikke si sånt høyt: «Vi ville blitt sett på som transfobiske.»

Takk i det stille

«Det er bra at dere lager disse dokumentarene. Jeg kan ikke snakke åpent om hva jeg mener.» Dette er sentimentet som kommer igjen og igjen fra leger, psykologer og foreldre. Dette kommer fra behandlere som forteller at de lever under stort etisk stress. At de selv er «satt i baksetet», og at aktivister og pasienter presser dem til å kjøre på, når det de selv egentlig vil er å ta et skritt tilbake og tenke.

Så forteller også de to forfatterne at de aldri før gjennom sine år med gravejournalistikk har «møtt så mye motild, hat og offentlige protester…. Det var som om vi rørte ved noe forbudt».

Det er vanskelig å se noen fornuftig grunn til dette. Gjennom hele boken balanserer både forfatterne og mange av dem som blir intervjuet respektfullt på de vanlige knivseggene: transpersoner finnes, og flere har kommet frem ettersom det har blitt sosialt mer akseptert. De skal ha den samme respekt og de samme rettigheter som alle andre. Inkludert helsehjelp.

Lidelseshistoriene deres som forvirrede barn og fortvilte foreldre gjengis med sympati og åpenhet. Det gjøres ingen forsøk på å bagatellisere eller relativisere deres situasjon. 

Det underkommuniserte

Men boken er først og fremst en slags «keiserens nye klær»-tekst. Den tar opp det den gjør fordi materialet er sterkt underkommunisert. Den offentlige samtalen har vært dominert av aktivister og helsemedarbeidere som pusher på for raskere og mer behandling. Samt av politikere uten særlig kunnskap som har tatt disses budskap for god fisk. 

Samtidig er det liten tvil om at det forekommer et betydelig, men ukjent antall feilbehandlinger, og at et ukjent antall unge som vil skifte kjønn, egentlig sliter med andre problemer. De to forfatterne mislykkes dog oftest med å få dem til å stå frem offentlig, av frykt for sosiale represalier fra de samme aktivistmiljøene de en gang var en del av.

Hva skal man gjøre?

Boken er en historie uten en slutt. Nei, det er flere historier uten slutt. Og som i det meste som har med dette teamet å gjøre, mangler en god konklusjon og en ro som tilsier at vi nå har funnet ut hva som har skjedd og hva som kommer til å skje. 

Den er en slags cliffhanger i så måte. Vi får bare spekulere i hva fremtiden bringer. Det som virker sikkert, er at antallet angrere fra kjønnskorrigerende behandling som nå er på vei opp, kommer til å fortsette å øke. Og at det politiske og ideologiske bakteppet kommer til å fortsette å være hardt og å hindre god kunnskapsinnsamling. 

Spørsmålene gjenstår: Hvem skal ha behandlingen, og hvorfor? Hvordan? Når? Og hvor mye av den? Uten en åpen samtale er det umulig å finne svarene. Og det er på dette området det virkelig skorter.

Om behandlingen av Leo har vært riktig eller ikke, det finnes det foreløpig ingen konklusjon på. Når boken kommer ut, er hormonbehandlingen hans stanset for å forhindre mer skade på skjelettet. Han medisineres for osteoporose. Det er ikke åpenbart at Leo selv vet akkurat hva han vil eller hvem han er.

Allikevel får moren til Leo telefon fra dem som har påført ham denne skaden. De vil ha ham tilbake i behandling, og anerkjenner fremdeles ikke at det som har skjedd med skjelettet hans er «skader», ettersom effekten var forventet. De håper han vil fortsette behandlingen når han blir myndig.

Bøker av denne typen har det kommet flere av de siste årene. De har åpnet opp landskapet rundt det vanskelige transspørsmålet, og forsøker å nyansere et tema som har vært sterkt polarisert. Hvor de forskjellige sidene har vært på grensen til det absolutte. Det er å håpe at de vil ha den effekten forfatterne søker å oppnå.