Hvorfor innvandringsstopp er en dårlig idé

Denne sommeren har innvandring igjen vært på alles lepper etter at Unge Høyres leder Ola Svenneby i et intervju med Aftenposten foreslo innvandringsstopp til Norge. Konkret ønsker han å sette antall kvoteflyktninger til null, at Norge går bort fra dagens asylsystem og begrenser familiegjenforeningen. 

Forslaget har, heldigvis, møtt betydelig motstand og oppfattes som nokså ytterliggående i norsk politikk. Svenneby ser heller ikke ut til å få særlig gehør, hverken i Høyre eller Unge Høyre. Det betyr imidlertid ikke at debatten kan avfeies. 

Vi som ønsker en mer liberal innvandringspolitikk, gjør oss selv en bjørnetjeneste dersom vi imøtekommer slike utspill med moralisering og nedlatende karakteristikker– slik enkelte har gjort – fremfor med saklige motargumenter. 

Dessuten må vi erkjenne at Svenneby faktisk har noen poenger. Som at kultur, ikke bare levekår, er en avgjørende faktor i integreringen. Og at innvandring medfører betydelige utfordringer. Det bør egentlig være hevet over enhver tvil. Det skriver også Brochmann-utvalget, som så på de langsiktige konsekvensene av høy innvandring, og som påpeker at «vedvarende høy innvandring kan skape økt ulikhet når det gjelder inntekt, levekår og sysselsetting, og innebærer også en risiko for verdikonflikter og kulturelle motsetninger».

Integrering handler nemlig ikke bare om økonomi, men også om hva slags holdninger vi tolererer. Det er for eksempel et faktum at unge med innvandrerbakgrunn har lavere aksept for homofili. Det er et reelt problem, og ikke noe vi simpelthen kan avfeie som kulturrelativisme. 

Likevel kommer vi ikke unna at det faktisk tar både tid og penger å integrere mennesker som har opplevd krig, traumer og vold. Vi kan ikke forvente at flyktninger som hverken har utdanning eller erfaring med demokratiske styresett, skal klare å tilpasse seg det norske samfunnet over natten. Det er ikke naivt eller bortforklarende, men handler om å ha et realistisk og ærlig bilde av integrering.

For selv om vi har problemer, er det heldigvis flere piler som peker i riktig retning. Blant annet skriver Brochmann-utvalget;

«Velferdsmodellen er også en ressurs for å fremme langsiktig integrasjon. Dette reflekteres i sterk grad av at mange etterkommere av innvandrere gjør det svært bra på viktige samfunnsområder – både i utdanning og i arbeidsliv. I tillegg tyder undersøkelser på at etterkommere langt på vei tilpasser seg majoritetens normer og verdier. De sentrale institusjonene i det norske systemet later til å legge et godt grunnlag for integrasjon av både barn som ankommer tidlig, og innvandreres etterkommere.»

Poenget er dermed ikke at integreringen går knirkefritt, men at svartmalingen som Svenneby beskriver ikke stemmer overens med virkeligheten. Heller ikke majoriteten av den norske befolkningen mener at «samfunnet er i ferd med å falle fra hverandre». Tall fra SSB sin nyeste holdningsundersøkelse viser at det er stadig flere som mener at innvandrere flest gjør en nyttig innsats i arbeidslivet, og at færre gir uttrykk for at innvandrere flest misbruker sosiale velferdsordninger eller at de utgjør en kilde til utrygghet i samfunnet.

Det er heller ikke slik at høy innvandring truer oppslutningen om velferdsstaten, som blant annet blir fremmet av Svennebys partikollega Simen Sandelien. Bay, Hellevik og Hellevik skriver i Tidsskrift for samfunnsforskning at det ikke er noen årsakssammenheng mellom innvandrerandel i lokalmiljø og støtte til velferdsstaten. Det underbygges av SSB sin undersøkelse om hvordan nordmenns holdninger til innvandrere blir stadig mindre negative, jo mer de er i kontakt med dem. Den danske forskeren Jørgen Goul Andersen fremhever dessuten at påstanden ikke passer skandinaviske forhold. Eller som Aksel Hatland oppsummerer i kapittelet om innvandring i boken Den norske velferdsstaten; «Alt i alt er det lite som tyder på at den store innvandringen til Norge vil svekke oppslutningen om en omfattende velferdsstat». 

Uansvarlig og uklokt ikke å ta imot kvoteflyktninger

Det er imidlertid ikke bare premisset i Svennebys argument som kan betviles, men også selve konklusjonen. Han mener vi ikke skal ta imot kvoteflyktninger, men heller hjelpe folk i nærområdene. Ved første øyekast kan det virke intuitivt og klokt. Det er ingen tvil om at det er mer kostbart å ta imot kvoteflyktninger, og at vi kan hjelpe langt flere for samme sum i nærområdene. 

Likevel er det et faktum at ikke alle kan hjelpes i nærområdet. Hele poenget med kvoteflyktninger er jo nettopp at de ikke kan få beskyttelse der de befinner seg, eller returneres til hjemlandet, og derfor må overføres til et trygt tredjeland. Det er med andre ord ikke alltid mulig å «hjelpe folk der de er», slik Frps gamle mantra lyder. 

I tillegg er nærområdene allerede overbelastet. Blant annet huser Libanon opp mot 2 millioner flyktninger i dag. Det er et land på størrelse med Rogaland, og tilsvarer en fjerdedel av hele befolkningen deres. Da gir det lite mening at de, eller andre utviklingsland som ikke bare mangler penger, men også ressurser og kompetanse, skal huse langt flere flyktninger.

Dessuten er kvoteflyktningsordningen en av få mulige, lovlige og trygge veier for flyktninger å komme til Europa og Norge. Da blir spørsmålet hvem som skal bidra til denne ansvarsfordelingen. FNs høykommissær for flyktninger ber Norge om å ta imot 5000 kvoteflyktninger. Det bør egentlig være et minstemål. 

FNs høykommissær for flyktninger påpeker også at dersom Europa lukker døren for flyktninger, vil vi miste all legitimitet i nærområdene. Med andre ord kan vi rett og slett ikke bare betale oss ut av problemet. 

Et kjent motargument er at det i det store bildet spiller en liten rolle hvor mange flyktninger Norge tar imot. 0, 2000 eller 10 000 er fremdeles en forsvinnende liten andel av de 108 millionene som i dag er på flukt. Og ja, Norges ansvar gjør kanskje ikke den store forskjellen. Ei gjør heller klimapolitikken vår. Men dersom alle land skulle gjort som Norge – å be noen andre ta ansvaret – ville vi faktisk ikke fått til særlig mye. Vi lever tross alt i en felles verden hvor alle land må ta litt ansvar – enten det gjelder klima, miljø eller migrasjon. Også når det koster oss noe selv. 

Å ta imot kvoteflyktninger handler derfor ikke om dydsposering. Det er derimot et fornuftig tiltak som det er bred enighet om i norsk politikk. Det er tross alt ingen motsetning mellom å hjelpe flere i nærområdene, og samtidig ta imot mennesker med beskyttelsesbehov. 

Omvendt integreringstiltak å stramme inn på familiegjenforeningen

Det er også paradoksalt at Svenneby vil stramme ytterligere inn på familiegjenforeningen. Det er nemlig vanskelig å se for seg en vellykket integrering dersom man blir nektet å bli forent med familien sin, og konstant savner og bekymrer seg for barn og ektefelle.

Dessuten blir Norges praksis allerede kritisert av FN for å bryte med menneskerettighetene. Når Svenneby ønsker en ytterligere innstramming av familiegjenforeningen – og samtidig gå bort ifra dagens asylsystem som vi har forpliktet oss til gjennom FNs flyktningkonvensjon – viser det en velvilje til å vrake menneskerettighetene når det passer vårt eget nasjonale anliggende. Det setter oss i bås med land vi ikke akkurat liker å sammenligne oss selv med. 

Ingen skal i hvert fall anklage Svenneby for å være populistisk. SSB sin nyeste undersøkelse viser nemlig at kun 9 prosent mener det bør bli vanskeligere å få oppholdstillatelse i Norge. Det er en drastisk nedgang fra 2014, da 28 prosent mente det samme. Samtidig har andelen som ønsker en mer liberal innvandringspolitikk økt.

Det betyr ikke at høy innvandring er uproblematisk, men at forslaget om innvandringsstopp representerer en radikal annerledes retning enn den politikken vi i dag fører. På samme måte som innvandringsliberalere må erkjenne utfordringer ved integreringen, må de som ønsker en strengere innvandringspolitikk basere seg på faktisk forhold, og ikke svartmale virkeligheten slik at den passer deres eget narrativ.