DEBATT

Sahra Wagenknecht med ektemannen Oskar Lafontaine.
Sahra Wagenknecht med ektemannen Oskar Lafontaine.

En varslet politisk hestesko

DEBATT: Med etableringen av et nytt og radikalt parti, kaster Sahra Wagenknecht en rødbrun hestesko inn i Tysklands politiske maskineri.

Publisert

Mandag 23. oktober slo en lenge ventet politisk spådom til. Tysk politikks fremste femme fatale Sahra Wagenknecht kunngjorde etableringen av et nytt parti. Foreløpig under den snirklete arbeidstittelen BSW – Für Vernunft und Gerechtigkeit e.V. Løst oversatt blir dette noe sånt som Forbundet Sahra Wagenknecht – for fornuft og rettferdighet. Arbeidstittelen kan fremstå lite appellerende, men vil innen få måneder resultere i etableringen av et nytt parti med potensiale til å endre tysk politikk radikalt.

Wagenknecht er ingen hvem som helst i Tyskland. Ikke bare har hun gjennom mange år vært blant det venstreradikale partiet Die Linkes mest synlige og kontroversielle profiler. Hun har også vært partileder (i lederduo med den noe mer moderate Dietmar Bartsch), parlamentarisk leder, og ellers bekledd en rekke verv i partiet gjennom mange år. Annonseringen av Sahra Wagenknechts parti «for fornuft og rettferdighet» skjedde samme dag som hun og en rekke partikollegaer etter lang tids åpen uenighet sa takk for seg i Die Linke. Dette har ikke bare skapt full splid på ytre venstreside, men også resultert i ett stykk hvitt håndklekast inn i den parlamentariske ringen. I midten av november kunngjorde Die Linke oppløsningen av partiets gruppe i forbundsdagen, da partiet ikke lenger innfrir minstekravet om 37 representanter. Heller ikke i Tyskland er det hverdagskost at en partigruppe i parlamentet oppløses midt i en valgperiode, for å si det mildt.

Avstanden mellom Wagenknecht og Die Linke har gradvis økt de siste årene, og kulminerte til slutt i full splid. Særlig etter Wagenknechts etablering av Aufstehen i 2018, et slags grasrotinitiativ der hensikten angivelig var å motvirke AfDs oppslutning ved å stjele velgerne deres gjennom en potent miks av omfordelingspolitikk og restriktiv innvandringspolitikk. Mange så dette som en forsmak på en kommende partidannelse, og ingen med et halvt øye på tysk politikk ble altså særlig overrasket mandag 23. oktober. Uteblivelse av shock & awe til tross, har dette nye partiet allerede potensiale til å utgjøre mye mer enn bare en ny partifarge i Forbundsdagen. I verste fall kan det rokke ved den langsiktige stabiliteten i tysk politikk.

Fraksjonering på en helt vanlig mandag

For å forstå mer om bakgrunnen for Wagenknechts manøver, er det nødvendig å ta tre steg tilbake og få et overblikk. Det svært venstreradikale partiet Die Linke regnes litt forenklet som etterfølgeren til det sosialistiske enhetspartiet i DDR, SED. Uten å bruke for mye plass på å beskrive Die Linkes politiske profil, er partiet såpass ytterliggående at det satt på spissen kan få partiet Rødt til å fremstå som Nidaros sosialdemokratiske forum. Wagenknecht var selv aktivt medlem av SED i DDR-tiden, og har aldri lagt skjul på sine ytterliggående standpunkter. Tvert imot har hun systematisk bygget sin politiske oppslutning på hardtslående budskap. Eller forenklede og polariserende budskap som mange av kritikerne helt rettmessig vil hevde. Uansett hva man personlig måtte mene om Wagenknecht, er det ingen som helst tvil om at hun har kjeftamentet i orden. Det er ikke unaturlig å regne henne blant de sterkeste debattantene i tysk politikk. Die Linke målbærer stadig svært ytterliggående politikk, og har heller ikke moderert seg nevneverdig i det siste. Partiets uttalelser om krigen i Ukraina er tidvis så ytterliggående at de får Rødts uttalelser til å fremstå nesten moderate. For å sammenligne litt, har flere av Rødts viktigste profiler på Stortinget tatt til orde for at Norge bør sende såkalt defensive våpen til Ukraina. Dette er et begrep alle med et snev av innsikt i krig og forsvarspolitikk himler med øynene av, da det knapt finnes noe som heter offensive eller defensive våpen. Man snakker heller om offensiv eller defensiv bruk av ulike våpensystemer. En sammenrullet utgave av siste Minerva-nummer kan fint fungere som et offensivt våpen bare viljen er til stede. (Beklager denne avsporingen. Vi har alle våre kjepphester).

Die Linkes uttalelser om krigen er på sin side så ytterliggående at de får Rødts uttalelser om defensive våpen til å blekne. Gjennomgangsmelodien er at noe i retning at vestlige våpen eskalerer krigen og forlenger ukrainernes lidelser, og så videre. Deler av budskapet kunne fint vært hentet rett ut av Sergej Lavrovs flakmappe.

Med sitt siste Alea iacta est, er Wagenknecht uansett ferdig i sitt gamle parti. Mange vil på ren ryggmargsrefleks spørre seg om dette ikke bare er ytre venstreside som på sedvanlig måte fraksjonerte på en helt vanlig mandag. Det er ikke fritt for at de mer borgerlige innstilte fort kan finne på å trekke frem den rasende festlige Monty Python-sketsjen om People’s Front of Judea vs. Judean People’s Front. Jeg har selv lest Anthony Beevors glimrende bok Battle for Spain med borgerlige briller, og kunne ikke for harde livet begripe hvor mye tid og krefter anarko-syndikalister og anarkister brukte på å skyte på hverandre heller enn på falangistene, og hvordan Moskva-tro kommunister brukte store ressurser på å utrydde høyst imaginære trotskister mens Francos styrker stadig rykket frem. Veien til seier i den spanske borgerkrigen var som kjent ikke brolagt med fraksjonering, og det er den heller ikke hvis du vil vinne valg på 2020-tallet. Denne litt for enkle analysen om ytre venstreside og fraksjonering biter ikke på fenomenet Sahra Wagenknecht. Årsaken er sammensatt, men kan oppsummeres i en setning: Den politiske hesteskoens mulige gjennombrudd i Tyskland.

De siste årenes mange kriser har sendt de tyske styringspartiene på defensiven, og den sittende trafikklys-koalisjonen er både upopulær og preget av stor intern uenighet. Særlig om alt med overbygningen «det grønne skiftet». Det har vært nære på full regjeringskrise flere ganger. På en måling i slutten av oktober oppnådde regjeringspartiene en samlet oppslutning på bare 33,5 prosent, en helt uhørt lav oppslutning for et land der flertallsregjeringer er en integrert del av det politiske DNAet. Tyskerne er fortsatt smertelig klare over hva Weimar-æraens politiske kaos kostet dem. Mens dette skrives, er situasjonen utrolig nok blitt enda verre. Tyskland er kastet ut i en massiv budsjettkrise, som mildt sagt ikke kommer til å hjelpe på regjeringspartienes oppslutning. Forfatningsdomstolen underkjente for noe tid siden regjeringens budsjettforslag, fordi den har flyttet 60 mrd. euro fra korona-krisetiltak til et grønt klimafond tiltenkt en rekke investeringer i grønn infrastruktur, tiltak for energisparing, jernbaneprosjekter og lignende. En ifølge Wagenknecht historisk svak regjering har altså sendt et budsjett til behandling i Forbundsdagen som mangler inndekning for om lag 600 mrd. kroner (!), og kritikken hagler forståelig nok fra alle tenkelige kanter. Så langt som at opposisjonsleder Friedrich Merz nylig anklaget kansleren for å være direkte uegnet til å styre landet fra talerstolen i Forbundsdagen.

Ser vi hesteskoens gjennombrudd i Tyskland?

Krisetidene i Tyskland ser ut til å vedvare, og enkelte internasjonale kommentatorer har lansert begrepet slutten på Tyskland som moderne økonomi. I kjølvannet av det pågående politiske kaoset, viser målinger også i første del av desember at Wagenknechts oppslutning holder seg på over ti prosent. Wagenknecht har foreløpig altså alle forutsetninger for å kapitalisere på de dårlige tidene.

Fra før av sitter to protestpartier godt representert i Forbundsdagen, AfD og nettopp Die Linke. Ingen av dem er hva man i tysk politisk kontekst pleier å kalle koalitionsfähig. Egnet for regjeringskoalisjon på norsk. Wagenknechts popularitet, koblet med en for tiden svært presset regjering og en buffet av aktuelle konfliktsaker som ikke har tenkt å stenge med det første, kan ytterligere svekke de moderate styringspartiene mulighet til å danne flertallsregjering. Når dette igjen kobles med en viss utstråling og rappkjeftethet i debatt, blir miksen fort ganske potent.

Utenriks- og sikkerhetspolitisk preges Wagenknechts syn bortimot av ren myndighetsforakt. Hun har gjentatte ganger uttalt at NATO bør oppløses, og etter Russlands invasjon i fjor gått knallhardt til angrep på den tyske regjeringen om at den «erklærer økonomisk krig mot vår viktigste energiforsyning». Altså Russland. Talen der akkurat denne frasen ble fremført, ble illustrerende nok hyllet både av AfDere og Die Linke-profiler. Det er likevel en helt avgjørende viktig skillelinje mellom Wagenknecht og resten av venstresiden i Tyskland: Hennes grunnleggende restriktive syn på innvandring. Det er her sprengkraften i partietableringen hennes virkelig ligger, i et Tyskland som mer enn på lenge er polarisert og preget av dyrtid og økende misnøye, og der mange ikke helt urettmessig assosierer de høye utgiftene til flyktninger med mindre til overs til dem selv. Tyskland er som kjent ingen nordisk velferdsstat, og minstelønna utgjør for tiden 1584 euro i måneden. Da jeg flyttet til Tyskland for første gang for 12 år siden, var ein-euro-jobs helt vanlig for mottakere av sosialhjelp. Altså å bli pålagt å jobbe for én eneste euro i timen mens man mottok trygdeytelsen Harz IV på 449 euro i måneden. Strukturell fattigdom, som man ville kalt det i Norge. Plikten til å ta ein-euro-jobs bortfalt 1. januar i år, da Harz IV av ideologiske årsaker ble erstattet av en borgerlønnsordning med en ikke voldsomt mye rausere utbetaling på 502 euro i måneden.

De dårlige tidene ga til og med Wagenknecht medvind allerede før partiet hennes offisielt var annonsert. I en måling i Bild 22. oktober fikk det nye partiet en oppslutning på hele 12 prosent. Samtidig falt AfD hele fem prosentpoeng. AfD har lenge fløyet høyt på målingene som den klart tydeligste kritikeren av den sittende tyske regjeringen så vel som hele det politiske etablissementet, enten det gjelder galopperende priser, russlandspolitikken eller energipolitikken og det grønne skiftet. I samme måling falt samtlige andre partier i Forbundsdagen mellom 1,5 og 0,5 prosentpoeng hver, og partiene i kategorien «andre» falt tre prosentpoeng. Det er nesten umulig å ikke avlede to mulige utviklingstrekk av denne målingen. For det første at en politisk hestesko har potensiale i dagens politiske klima, fordi Wagenknecht stjeler så mange velgere fra AfD. For det andre at regjeringens manglende evne til å løse folks utfordringer har resultert i svært mange protestvelgere. Hele 34 prosent hvis man setter likhetstegn mellom protestvelgere og de tre nevnte protestpartienes oppslutning. Mye tyder også på at protestpartiene vil kunne vokse ytterligere fremover. I en måling publisert 6. desember er AfD største parti i Øst-Tyskland med en oppslutning på 32 prosent, og dette skjer samtidig som Wagenknechts parti når om lag samme oppslutning som de Grønne nasjonalt. Die Linke er i kraftig tilbakegang, men oppnår på en nasjonal måling 5. desember stadig 4 prosents oppslutning, og kan foreløpig ikke fullt ut avskrives.

Krisene jobber i favør av Wagenknecht

En svært potent miks av langvarige politiske problemer kommer antakelig til å understøtte Wagenknechts prosjekt i lang tid fremover. På den ene siden ser vi en tiltakende flyktningkrise, og en polarisering omkring flyktningspørsmålet som har sementert seg i kjølvannet av Merkel-regjeringens håndtering av flyktningkrisen i 2015-16. Flyktningkrisen ga det høyreradikale og i stadig større grad høyreekstreme partiet AfD sitt nasjonale gjennombrudd. Dette gjennombruddet kunne ikke skjedd uten den daværende storkoalisjonens politiske retningsvalg, og knuste fullstendig en av tysk politikks jernlover om at det ikke skulle kunne eksistere noe seriøst politisk alternativ til høyre for CDU/CSU. Som følge av flyktningkrisen fikk AfD 12,6 prosent og 94 seter i forbundsdagsvalget i 2017, og tok innen få år etter dette sete i samtlige 16 delstatsparlamenter. Selv om AfD i valget i 2021 falt til 10,3 prosent nasjonalt, er partiet for lengst sementert som en politisk maktfaktor som flyr skyhøyt på målingene, selv om partiet løpende etterforskes av tyske sikkerhetsmyndigheter for å fremme grunnlovsstridige verdier. Et avgjørende spørsmål er om vi nå ser det samme fenomenet gjenta seg på ytre venstreside. I tyske nyheter har man i lang tid nå diskutert grensekontroll, i en tiltakende flyktningkrise som begynte lenge før den pågående krigen i Midtøsten, som bare i mindre grad har fått dekning i norsk presse. I Tyskland, og særlig i Øst-Tyskland, er flyktningkrise jevngodt med økt oppslutning for alle ytterliggående partier, da dette forsterker underliggende konfliktlinjer som vel så mye handler om bitterhet etter gjenforeningen av Tyskland, og østtyske oppfatninger om mindreverdighet. Andelen på trygd og minstelønn er høyere i øst, og overraskende mange mener oppriktig at Tysklands gjenforening har kostet mer enn den har smakt.

På den andre siden ser vi en vedvarende og svært komplisert krise der svak økonomisk utvikling, Energiewende, utfasingen av russisk gass og kostnadene ved det grønne skiftet går opp i en større enhet. For mange CDUere gjør det nok vondt å måtte innrømme at store deler av den politiske arven etter Angela Merkel har fått en såpass emmen ettersmak. Valget om å stenge ned tilnærmet utslippsfri kjernekraft mange år før man stenger ned den svært forurensende kullindustrien, er et veivalg ganske mange tyskere stiller spørsmålstegn ved i en tid preget av energimangel og høye strømregninger. Enda flere stiller spørsmålstegn ved beslutningen om å gjøre seg avhengig av russisk gass.

Disse to svært komplekse krisene kommer ikke til å gå over på en stund. Begge har dessuten medført problemer som de etablerte partiene, og særlig regjeringspartiene, sliter med å håndtere og gi gode svar på. For eksempel vedvarende høye energipriser, høy inflasjon, tiltakende problemer i kritisk viktig industri og generelt svake økonomiske utsikter. Tyskland er ifølge det internasjonale pengefondet den eneste av de store økonomiene i verden som antas å krympe i år, med en anslått nedgang på en halv prosent. Dette etterfølger flere år med svak utvikling, både under og etter covid-krisen. En økende andel vanlige tyskere så vel som det tunge næringslivet ser mørkt på fremtiden. Vedvarende svak økonomisk utvikling vil særlig kunne støtte opp under protestpartienes enkle løsninger for å få fart på økonomien igjen, for eksempel å gjenåpnegasskranene til Russland som om ingenting har hendt. Akkurat slik Wagenknecht vil. Jo lengre nedgangstidene vedvarer, jo mer utgjør de en stige for Wagenknecht å klatre på. Det er ikke premie for å gjette at Russlands hemmelige tjenester akkurat nå planlegger å påvirke det tyske valget i 2025 til sin fordel, og det er heller ikke premie for å gjette at de antakelig følger særlig nøye med på Wagenknechts parti, som vil oppheve sanksjonene og gjenoppta forbindelsene. Wagenknechts nye parti «for fornuft og rettferdighet» fikk en oppslutning på 12 prosent over natten, og bør tjene som en advarsel til alle styringspartier om hvor mye som står på spill når det ikke gis gode politiske svar i krisetider.

 

NB: Flere med svært god kjennskap til Tyskland og tysk politikk, blant annet den Berlin-baserte journalisten Asbjørn Svarstad, har også vist til at Wagenknechts manøver også kan tolkes som et verdipolitisk oppgjør internt i Die Linke, der mange nok lener mot å mene at deler av partiet har blitt for urbant og verdipolitisk (les: woke). For øvrig anbefales Jan Arild Snoens utmerkede artikkel om Wagenknecht forleden, som også vektlegger den iboende anti-amerikanismen i hennes politiske prosjekt.

Powered by Labrador CMS