Hvorfor reagerer vi annerledes på brenning av regnbueflagg enn på koranbrenning?

Møtet mellom norske muslimer og grunnlovens § 100 om ytringsfrihet har ikke alltid vært smertefritt. Fra demonstrasjonene mot Salman Rushdies Sataniske vers i 1989, via karikaturstriden i 2006 til debatter om SIANs rett til å demonstrere har det vært en bratt læringskurve som handler om at ytringsfriheten dekker ikke bare de fleste former for kritikk, harselas, latterliggjøring og respektløshet, men også de mest ufyselige meninger.

Det har vært nødvendig voksenopplæring, som ikke er blitt lettere av at visse former for ufyselige meninger ikke desto mindre er forbudt i de fleste vestlige land – fordi det defineres som hets eller hatprat. En del av disse forbudene er rett nok kontroversielle, men når Holocaust-benektelse er forbudt ikke bare i Tyskland, men også i blant annet Frankrike og Belgia, får vi sjelden debatter om at «ytringsfriheten er under press». Det er åpenbare historiske grunner til at slike helt spesifikke ytringsforbud eksisterer – men det illustrerer også at reguleringen av ytringer i Europa inngår i en kontekst av en rekke delte historiske erfaringer, og slett ikke følger automatisk av noen «ytringsfrihetsfundamentalisme».

I Norge har diskusjonene ofte handlet om straffelovens § 185 om hatefulle ytringer. Mye tid har de siste årene gått med til å forklare at SIANs demonstrasjoner og markeringer – inkludert brenning av koranen – har vært beskyttet av ytringsfriheten. Derfor er det ikke så overraskende at mange muslimer har reagert på at politiet forrige lørdag gikk ut og sa at de etterforsket brenningen av et regnbueflagg på Haugenstua som mulig hatkriminalitet. Hvorfor så kategorisk på at koranbrenning er lov, mens brenning av regnbueflagg umiddelbart må etterforskes?

Politiforvirring

Den siste uken har politiet gitt en rekke sprikende forklaringer på situasjonen.

Onsdag uttalte politiadvokat i Oslo Kai Spurkeland til Aftenposten at det er forskjell på koranbrenning og regnbueflaggbrenning, fordi «[r]egnbueflagget representerer skeive personer i større grad enn Koranen representerer muslimer». Og «[s]iden flagget i så stor grad er knyttet til personer, vil en krenkelse av det, til en viss grad, kunne tolkes som en krenkelse av personer vernet av paragrafen». For det er nettopp personer som kan vernes mot hatefulle ytringer, mens ideer og politiske retninger og religioner selvsagt ikke har noe slikt vern.

Men samme dag uttaler han til VG at det er en misforståelse at sakene etterforskes som hatkriminalitet, og at det bare handler om at det potensielt er snakk om tyveri og ødeleggelse av andres flagg. Dette synet gjentok han i går i en kronikk i Aftenposten, og ytterligere opprydningsforsøk ble gjort i Dagsnytt 18.

Mitt anliggende her er ikke å oppklare den forvirringen som synes å ha rådet i sakens anledning internt i Oslo politidistrikt. Det ser ut som om de har landet rett til slutt – og at saken ikke etterforskes som hatkriminalitet. Det interessante er i stedet uttalelsene til Spurkeland om forskjellen på koranbrenning og regnbueflaggbrenning – fordi det er egnet til å belyse et større tema, nemlig hvordan forståelse av kontekst er avgjørende for å oversette ytringsfrihetsprinsipper til praktisk jus.

Mennesker av kjøtt og blod

Representerer regnbueflagget skeive mer enn koranen representerer muslimer? Hva slags svar man gir, forteller noe om hvordan man forstår de sosiologiske, kulturelle, ideologiske og teologiske spørsmålene knyttet til de to gjenstandene.

Og spør du Oslo-politiet, svarer de altså «ja». Det kan tyde på at de ikke ser noe ideologisk eller politisk aspekt ved regnbueflagget, eller ikke tillegger det noen vekt. Kanskje man tenker at det ganske enkelt representerer kjærlighet, eller en upolitisk rett til å elske den man vil. Kanskje tenker man at etter terrorangrepet mot London Pub, betyr et angrep på regnbueflagget et angrep også på skeive nordmenn.

Det er ikke så rart om politiet tenker slik. Diskusjonen om hvorvidt Pride uttrykker en ideologi, ble gjenstand for mye debatt for noen uker siden, etter at lærer Anders Noreng ved Årvoll skole reagerte på et brev fra Utdanningsetaten, som inviterte alle elevene i Oslo-skolen til å feire Pride. Han mente skolen ikke skulle «pushe ideologier». Det var ulike svar på Norengs utspill: På den ene side hevdet mange at Pride ikke er en ideologi, men en feiring. Mange skeive reagerte også på å reduseres til en ideologi. Samtidig påpekte flere – deriblant Magnus Nordmo Eriksen i Minerva – at skolen nettopp ikke er verdinøytral, men har en formålsparagraf som fremmer noen klare verdier.

Men slike debatter blir fort ganske semantiske. For selvsagt er det mulig å forstå regnebueflagget ideologisk og politisk. Ethvert symbol som er en del av tidens debatter, vil også kunne fungere som et symbol på ideer som kan kritiseres. Og regnbueflagget har hatt nettopp en slik kobling til noen av årets betente debatter om transkjønn, og om hvilken plass kjønnsidentitet og biologisk kjønn skal ha i samfunnets forståelse og regulering av kjønn – diskusjoner som er nettopp politiske og ideologiske. Regnbueflagget er også et symbol på politiske og ideologiske endringer som for lengst er blitt mainstream i samfunnet, men som likevel støter på motstand hos et lite mindretall – som innføringen av likekjønnede ekteskap.

Når de som uttaler seg på vegne av politiet, likevel har en forståelse av regnbueflagget som mindre ideologisk enn koranen, avslører det derfor kanskje noe om hvordan de forstår noen av disse spørsmålene: som spørsmål som ikke er ideologiske, men handler om menneskers kjærlighet og verdighet, om hvem de er.

De fleste av oss har mange skeive venner. Og når vi tenker på et brennende regnbueflagg, er ikke det første vi tenker på en diskusjon om regler for transpersoners deltagelse i kvinneidrett. Vi tenker på mennesker av kjøtt og blod, og vi kjenner fysisk ubehag. Kan det være lov, spør vi nesten uvegerlig.

En politisk bok

Men hvordan ser vi da på koranen?

Jeg tror veldig mange ikke-muslimer umiddelbart forbinder en rekke politiske og ideologiske spørsmål med koranen: Forbud mot gudsbespottelse og frafall fra religionen! Forbud mot homofili! Underordningen av kvinnen og underordning av ikke-troende! Selv de som er positivt innstilt til religionen, har slike konnotasjoner, fordi de har vært så intenst til stede i det offentlige ordskiftet de siste tyve årene.

Og religioner med slike politiske og ideologiske budskap må da kunne spottes og latterliggjøres, og deres symboler må også kunne brennes i protest!

Ja, selvsagt. Religioner er ideologi, og koranen er utvilsomt en politisk bok. Likevel er det ikke alle som forstår det slik. For mange troende muslimer er koranen Guds uforanderlige ord, ikke politikk. Der majoritetssamfunnet forbinder boken med forbud og påbud med stor samfunnsrelevans, ser mange muslimer på koranen som et uttrykk for Guds fullkomne kjærlighet til mennesket, hevet over omskiftelige tiders debatter. Koranen er de troendes hjerte, og representerer derfor både den enkelte troende muslim og fellesskapet av troende.

Og den forståelsen ligger kanskje til grunn for mange muslimer, når de ser en brennende koran: Her brennes de troendes hjerte og symbolet på Guds fullkomne kjærlighet. Da blir det «knyttet til personer», for å bruke Spurkelands ord.

Men for de fleste majoritetsnordmenn er det ikke slik. Jeg tror de færreste av dem kjenner mange dypt religiøse muslimer, eller de kjenner ikke og forstår ikke denne religiøse siden ved dem. Når vi ser en brennende koran, blir vi kanskje opprørte fordi vi tenker at SIAN er muslimhatere som bare vil lage bråk. Men jeg tror likevel ikke vi opplever det på samme måte det brennende regnbueflagget. Vi ser ingen mennesker av kjøtt og blod i flammene.

Muslimtesten

Det er ikke lenge siden samfunnet tenkte annerledes om både flagg og hellige skrifter. Både blasfemi og flaggskjending (rett nok bare av fremmede staters flagg) var forbudt i Norge frem til 2015, som rester av en eldre forståelse av både ytringsfrihet, flagg og religioner. Men kritikken av både religioner, nasjonsbegrepet og andre forhold som skjuler seg bak et flagg, har gjort det umulig ikke å erkjenne at det ligger mye ideologi her.

Jeg skriver ikke dette for å argumentere for at den ikke-ideologiske forståelsen av koranen bør ligge til i grunn i spørsmål som angår straffelovens paragraf om hatefulle ytringer. Det bør den ikke. Men regnbueflagget og koranen viser hvordan våre egen erfaringsbakgrunn påvirker vår forståelse av ytringer og deres kontekst. I en viss forstand er det også både uunngåelig og ønskelig, for ytringer er ingenting uten kontekst. Men det betyr også at det kan være lett for majoriteten å bli blind for minoriteters kontekstforståelse. Kanskje bør vi derfor bruke en slags omvendt «muslim-test» når vi vurderer om ytringer er lovlige: Hvis vi mener at muslimer bør tåle en type ytring, bør vi i utgangspunktet mene at andre bør tåle det samme. Hvis vi ikke er tydelige på det, vil norske muslimer få en opplevelse av at ytringsfriheten først og fremst skal være grenseløs der hvor den angriper dem.

Så kan det kanskje finnes kontekster der det er rimelig å tenke at flaggbrenning er en hatytring rettet mot personer. Ikke alle som brenner regnbueflagg er opptatt av ideologi – kanskje nærer de i stedet en intens motvilje mot skeive mennesker. Og kanskje går flaggbrenningen hånd i hånd med et voldelig hat – selv om terskelen for å kriminalisere ytringen likevel må være høy. Det er forståelig om politiet i kjølvannet av terrorangrepet ville undersøke om det var tilfellet med flagget på Haugenstua. Men det samme vil ofte kunne gjelde koranen, for koranbrennere er gjerne også muslimhatere, og det er ganske sjelden at brenningen har et spesifikt politisk formål – slik vi for eksempel så da demonstranter i USA spilte fotball med en bibel etter at høyesterett opphevet Roe v. Wade-dommen som sikret adgang til abort i USA.

Fordi kontekster kan være forskjellige, må vi ha forståelse for at både påtalemyndighet og domstoler kan komme til ulike konklusjoner i ulike saker

Men for at flest mulig skal ha tillit til at loven anvendes upartisk, må påtalemyndigheten også uttale seg på en måte som innbyr til en slik tillit. Det skjedde dessverre ikke denne gangen.