– Israelerne har rett i at det er en dødelig trussel

Benny Morris var lenge en yndling blant Israels kritikere og motstandere. Oppmerksomheten han fikk, også i Norge, skyldtes grundig graving i militære og andre arkiver som viste at den israelske fortellingen om palestinsk flukt i 1948 haltet på viktige punkter. Allerede i 1988 brakte norske aviser store oppslag om funnene Morris gjorde – sammen med de andre forskerne i gruppa han selv hadde gitt navnet New Historians. 

Arkivene ga solid ammunisjon til dem som hevdet at den israelske skapelsesmyten ikke holdt vann når det gjaldt den palestinske flukten fra Israel i 1947 og 1948, de to årene da britene ga opp å styre Palestina, FN vedtok å dele området mellom jøder og arabere. De jødiske lederne godtok motvillig delingen og satte i gang med å opprette sin stat, mens palestinerne gjorde dels voldelig motstand, samtidig som de også ble trakassert, angrepet og jaget av jødiske væpnede grupper. 

De arabiske statene forkastet hele FNs delingsplan og gikk til angrep på den nye staten. De tapte kapitalt og flukten økte gjennom krigshandlingene. Siden har det vært gjenstand for mye polarisert strid om palestinerne rømte på oppfordring fra egne religiøse ledere og statsledere, eller ble jaget på flukt av sionistene. Begge deler forekom, men selv om det er vanskelig fastslå helt sikkert, peker nyhistorikernes og senere forskning i retning av at man med stor sikkerhet kan si at mange av dem som forlot hjemstedet sitt ble jaget eller skremt på flukt under Israels fødselsmåneder. De kan ha utgjort flertallet.

Og bidraget til å frembringe denne kunnskapen gjorde altså Morris til en populær historiker blant Israels kritikere: Her var en uavhengig akademiker som ikke danset etter noen propagandapipe.

Klokere svar på terror

Benny Morris tar imot Minerva hjemme i småbyen Srigim-Li On snaut fem mil fra Jerusalem, der han, kona Leah og hunden bor i en bungalow mellom halvhøye trær. Vi er like i nærheten av Elah-dalen der David ifølge Bibelen beseiret Goliat, men Srigim er mer kjent for økologisk landbruk og to årlige kunstmarkeder. Vi kommer tilbake til Israels første år, men må også spørre hva historikeren mener om den pågående Gaza-krigen.

– Kunne Israels regjering reagert annerledes og klokere på 7. oktober?

– Jeg tror ikke vi hadde noe valg. Spørsmålet lyder som om de kunne sagt «ok, vi avventer situasjonen». Men ingen israelsk regjering ville reagert annerledes. Ikke en venstreregjering, ikke en sentrumsregjering. Ingen amerikansk, norsk eller dansk regjering ville handlet annerledes hvis 1200 av innbyggerne deres, de fleste sivile, ble slaktet og 250 andre tatt som gisler av en terrorgruppe. 

– Etter 11. september 2001, da amerikanerne proporsjonalt mistet langt færre enn vi mistet nå, invaderte de to land og førte kriger i 20 år. De drepte relativt sett langt flere sivile der enn vi har drept i Gaza det siste halve året. Det ble sagt, om enn noe overdrevet, at ti tusen sivile døde i Mosul for hver drepte IS-soldat.

– De krigene var ingen stor suksess?

– Nei, men det er slik land reagerer på grusomheter som disse. Vi hadde ingen kloke valg. Vi kunne gjort som vi gjorde eller enda verre.

– Hva tror du ville skjedd om IDF ikke rykket inn i Gaza?

– Å, Hamas ville erklært at de vant krigen. Vestbredden ville antakelig reist seg i opprør, konsekvensene ville vært forferdelige. Hizbollahs mot hadde økt, de kunne startet en full krig med rakettangrep mot Tel Aviv. De ville sagt «jødene er så svake» og hva som helst kunne skjedd. Vi var nødt til å svare på Hamas' angrep.

Krigens logikk

– Etter innrykningen i Gaza har vi også fått raketter over grensene i nord og til slutt det store iranske rakettangrepet. Slike sirkler av gjengjeldelser er vel normen her?

– I Midtøsten, og det gjelder kanskje resten av verden også, må du ikke framstå som svak. Hvis du gjør det, blir du angrepet. Derfor må Israel angripe Iran nå [Minerva møtte Morris noen timer før Israel besvarte det iranske angrepet, journ.anm.].

– Det skyldes ikke bare folkemeningen. Regjeringen forstår at hvis du ikke svarer, vil de fortsette. Når de finner en unnskyldning om tre måneder, sender de 500 raketter. Men hvis vi svarer og skader dem, vil de kanskje tenke seg om to ganger.

– Ser amerikanerne det annerledes?

– De har opplevd to fæle nederlag på 20 år i Midtøsten. Joe Biden vil ikke ha en krig til, selv om de vet at iranske kjernevåpen er en global fare. Noen må stanse det iranske atomprosjektet.

Et spørsmål er hvordan vi skal forstå volden og brutaliteten 7. oktober. Er det også bare nok et punkt i sirkelen av gjengjeldelse, eller ligger det andre ting under?

– I 1948 var de fleste som nådde Gaza flyktninger fordrevet av oss. I 1967 okkuperte vi dem, i tre år levde de under militær administrasjon, senere under en form for beleiring. De har grunner til å hate Israel og søke hevn, slik de ser det. 

Historikeren mener at når du legger indoktrinering av jødehat fra barnehagen av på toppen av harme over urett, kan du ende opp med det som skjedde i oktober. 

– Hør her, fanatisme kan føre til grusomt barbari. Ikke glem at islam har antisemittiske elementer. Jeg sier ikke at alle muslimer er jødehatere, hele Koranen ikke heller, men jødene framstilles som et lavtstående folkeslag som forsøkte å drepe Muhammed. Dette er viktig for Hamas. 

Morris legger til at araberne lenge har forbundet jødene med penger. I Palestina og andre deler av det osmanske rike fikk forestillingen medvind da jødiske bosettere begynte å kjøpe jord fra sine muslimske naboer. I en tidlig fase fortsatte de som eiendomsløse landarbeidere for de nye eierne, men gradvis ble mange erstattet av nye innvandrere fra Europa, en prosess som skildres i Morris' bok Righteous Victims fra 1999.

– Noen har spurt om Hamas virkelig instruerte angriperne til voldtekter og drap på sivile?

– Så vidt jeg kjenner til, tok vi dusinvis eller kanskje noen hundre av dem til fange 7. oktober og flere senere. Fra dem vet vi stort sett hvilke instrukser de hadde, ordre om å drepe så mange sivile Det [de har fortalt, journ.anm.] har gjort det mulig å slå fast at de hadde ordre om å drepe så mange sivile som mulig og ta flest mulig gisler. Jeg vet ikke om det er sant at de hadde ordre om å voldta kvinner, eller menn. Eller om det skjedde spontant.

Morris' nest siste bok The Thirty-Year Genocide, skrevet sammen med kollegaen Dror Ze'evi ved Ben Gurion University, kom i 2019. De bygger på bredt arkivarbeid for å kompensere en systematisk sletting av kildemateriale fra tyrkiske myndigheters side og mener å påvise at det pågikk et sammenhengende folkemord på landets ulike kristne grupper som reduserte dem fra 20 til 2 prosent av befolkningen fra 1892 til 1924. Minerva spør han mener arbeidet med Tyrkia kaster lys over dagens konflikter. 

– Ikke glem at arabiske, muslimske samfunn er undertrykkende. Folk tenker ofte på det som en nasjonal handling å voldta kvinner slik tyrkerne voldtok armenske kvinner. Men det er også et spørsmål om undertrykkelse. De er så undertrykt at når de ser en kvinne de kan voldta, voldtar de henne. Det var tilsynelatende slik de oppførte seg. Kanskje hadde de ordre, vi vet ikke.

– Hamas oppnådde uansett ikke så mye? 

 – Det vet vi i løpet av hundre år. Hvis Israel forsvinner, vil Sinwar [Yahya Sinwar, Hamas' leder i Gaza] bli husket som en slags Saladin og mannen som satte i gang Israels fall. Hvis landet fortsatt består, blir dette kanskje en episode som tolkes i to retninger. At den viste israelerne at «vi kan bekjempe dem», men kanskje også at det skadet palestinernes sak.

– I øyeblikket regner de det som en seier over jødene. Da spiller det ingen rolle at tusenvis av palestinere døde. 

Israel kan ryke

Hvis Israel forsvinner i løpet av hundre år? Setningen er egnet til å vekke oppsikt i Norge. Det er ikke slik vi er vant til å tenke på Israel, som er den ubestridte militære overmakten i området. 

Da jeg leste Righteous Victims, slo det meg at boka i uvanlig grad presenterte faktaopplysninger som ga støtte for standpunktene til begge de ganske uforsonlige sidene i debatten om Israel og Palestina. I historikerens distanserte blikk kan man til og med ane små streif av håp om løsninger, men det vil vise seg at det er en optimisme Morris slett ikke deler. Han er tvert imot usikker på om Israel vil overleve de neste 50 årene.

– Det er mange grunner til det, sier han.

– En av dem er at Israel er veldig lite og svakt. Det lever sju–åtte millioner jøder her. Palestinerne er flere om vi tar med dem som bor i andre land. Araberne er 10 eller 20 ganger flere. Og av muslimer finnes det 100 ganger så mange som oss.

Morris kaller det jødiske samfunnet i Midtøsten en liten enklave i et stort hav arabere som allerede er politisk og økonomisk mektige og etter hvert vil bli militært sterkere enn israelerne. I tillegg kommer Irans ønske om å viske Israel av kartet. 

Den svake part

Det dunker i bakken ved siden av oss der vi sitter på plattingen utenfor stua. Han ser jeg reagerer, og forklarer at det er sitroner som slipper greina. Før jeg forlater Srigim har han tilbudt meg så mange jeg vil ha, jeg nøyer meg med tre.

– Vi er virkelig den svake part i denne striden. Selv om vi er sterkere enn palestinerne og dominerer dem for øyeblikket, er vi strategisk svakere enn dem. Samtidig blir det stadig lenger siden Holocaust. Ettersom årene går, svekkes sympatien vi har i Vesten.

For det tredje mener 75-åringen at det jødiske Israel er i elendig forfatning. Da tenker han først og fremst på den skjeve befolkningsutviklingen i de religiøse og de sekulære gruppene. De ultra-ortodokse utgjør nå like under 15 prosent, de er fritatt for militærtjeneste og yter knapt samfunnsnyttig arbeid.

– De fleste mennene arbeider overhodet ikke, men staten bærer dem på ryggen. De forsvarer ikke landet, men får seks til åtte barn per familie. Om 20 år vil de utgjøre 30 prosent og om 40 år antakelig flertallet. Hvis det fortsetter sånn, har staten ingen framtid.

Man skulle kanskje vente at Morris ville omfavne en tostatsløsning som strategi for hjemlandets overlevelse. På et vis gjør han det: Han bedyrer gang på gang at han ønsker det og støtter det. Samtidig er han en dyster realist på dette området: Han tror ikke det finnes noe flertall for den løsningen. Den muligheten gikk kanskje tapt allerede for 76 år siden.

– Fordi palestinerne og nabostatene grep til våpen mot FNs vedtak?

– Vi ville hatt Israel og en palestinsk stat på de 40–45 prosent av territoriet FN tilbød dem om de ikke var gått til krig. Hvordan de to statene hadde levd som naboer, kan vi ikke vite, men de ville hatt sin egen stat.

– Når jeg ser på den katastrofen som heter 2024, var 1948 antakelig øyeblikket da fred mellom de to folkene var mulig.

Nektet å tjenestegjøre i hæren

Selv om Morris altså ser den israelske strategiske situasjonen som alvorlig og dyster, og svaret mot Hamas som nødvendig, er han ikke alltid positiv til israelske militære aksjoner. Han nektet for eksempel selv å trekke i uniform da den første palestinske intifada brøt ut i desember 1987 og sonet 19 døgn i militærfengsel. Han mente oppstanden var en genuin protest mot militærmyndighetenes undertrykkelse i de okkuperte områdene.

– Jeg forsto kravene deres. De ville riste Israel av ryggen, eller støvelen av nakken om du vil, i Gaza og på Vestbredden. Opprøret var i hovedsak ikke dødelig, med steinkasting og boikott. 

Samtidig mener han forskjellen på den første og den andre intifadaen viser hvordan fred er blitt vanskeligere og hvordan utviklingen har gått i galt retning over mange år.

– Men den andre intifadaen fra 2000, handlet slik jeg ser det mindre om å bli kvitt okkupasjonen enn om å bli kvitt Israel. Det var bomber i restauranter og busser, tusen israelere ble drept.

Han peker på at den palestinske filosofiprofessoren Sari Nusseibeh spilte en sentral rolle i det første opprøret, mens det andre var sterkt preget av sheik Ahmed Yassin, Hamas' rullestolavhengige lederskikkelse som ble likvidert i Gaza av israelerne i 2004.

Les Minervas intervju med Nusseibeh her:

Pluss

Pluss

– Vi får vente på at historien kverner videre

Israelerne har trukket seg inn i seg selv etter 7. oktober. Men Sari Nusseibeh, palestinsk professor i filosofi ved Al-Quds-universitetet, som har jobbet for tostatsløsning i førti år gir ikke opp av den grunn.

– Hva skyldtes denne dramatiske endringen?

– Jeg er ikke ekspert på det palestinske samfunnet og vet ikke sikkert. Hamas ble sterkere da vi klarte å knuse den første intifadaen og den ikke ga noen resultater, selv om det var forhandlinger. De ville ha selvstendighet og tapte. Palestinerne mente jødene lurte dem inn i en fredsprosess som ikke førte noe sted og sa nei da daværende statsminister Ehud Barak tilbød dem en stat under Camp David-forhandlingene i 1999–2000. I stedet bestemte de seg for å drepe jødene og startet det andre opprøret på slutten av året.

Han ler hest: 

– Vel, det er situasjonen. I det hele ganske fryktelig.

Fortidens blikk

– Du har vært mye sitert i europeiske og kanskje ikke minst skandinaviske medier og ofte framstilt som en av de «gode» israelerne, om enn ikke like mye i det siste. Hva vil du si overrasket deg mest da du gransket det palestinerne kaller «Nakba».

– Jeg tror ikke jeg ble så overrasket, annet enn av å finne visse dokumenter. Selve historien om hva som skjedde var allerede ganske klar. De nye historikerne ga kanskje fakta en ny vri, jeg vil si en mer balansert og sannferdig vri. Ellers har hovednarrativet vært ganske likt i årevis.

– Hele veien fra Theodor Herzl til i dag?

– Ja, jeg tror det. Hovedbildet er at jødene ønsket sin egen stat for å unnslippe antisemittisme og pogromer, og de ville at den skulle skapes i deres historiske hjem. Araberne likte dem ikke særlig, gradvis reiste de motstand og jødene overkom motstanden, selv om de etter hvert godtok et kompromiss der landet ble delt. Araberne var ikke enige, vi fikk krigen i 1948 og flere kriger siden.

– Men israelske narrativer har kanskje underspilt at de første generasjonene sionister så ned på araberne, og dessuten at ambisjonen om en jødisk statsdannelse var klarere enn man ga uttrykk for underveis?

– Vel, sionistene holdt kortene tett til brystet. Hvis de hadde sagt høyt at de ville danne en uavhengig stat, ville ikke tyrkerne i Det osmanske imperiet latt dem komme hit. De ville bekjempet sionismen og stanset innvandrerne.

– Og da britene fikk styringen over området etter første verdenskrig, ville jødene unngå å sette dem i forlegenhet eller komme på kant med araberne, så de fortsatte å si at målet var «et nasjonalt hjem». Først senere, mot slutten av 1930-tallet, sa de klarere at en stat var målet. Til syvende og sist forsto likevel alle – araberne, og Balfour da han formulerte sin erklæring, at jødene ville danne en ny stat. Alle skjønte det.

Deling og etnisk rensing

Den israelske beretningen siden 1947 har vært at sionistene aksepterte FNs delingsplan selv om de ikke var helt fornøyd med den. Arbeidet de nye historikerne la ned for et kvart århundre siden, gjorde det tydeligere at utgangspunktet var et ønske om å danne den jødiske staten i hele mandatområdet. Og da de palestinske araberne etablerte seg som politisk nasjonalisme fra 1920-tallet, var deres mål også hele Palestina. 

– Og det ønsker de fortsatt. Palestinerne, Hamas, Fatah, PLO, alle vil ha hele området. De mener det er deres og at jødene har stjålet det. Spør hvilken som helst araber hva han egentlig mener. Ikke spør om løsningen, men hva han selv mener. Alle vil si det samme.

Morris mener sionistbevegelsen aksepterte deling av landet da Peel-kommisjonen la fram sin rapport i 1937 på grunn av truslene som tårnet seg opp over Europas jøder. Shoah, det hebraiske ordet for Holocaust, ble brukt i jødiske aviser alt i 1933.

Men hva så med utkastelsen av palestinere? Her nærmer vi oss noen av de mest kontroversielle uttalelsene Morris har kommet med de senere årene:

– Det som overrasket meg mest mens jeg leste meg opp til intervjuet, var at du tilsynelatende aksepterer tvungen forflytning av palestinske arabere.

– Jeg sa det aldri slik. Det dreide seg om 1948 og den eksistensielle krigen jødene ble påtvunget gjennom palestinernes opprør og deretter araberstatenes angrep. I en situasjon der du har ryggen mot veggen og er i ferd med å drepes, har du full rett til å kaste ut dem som gjør dette mot deg så lenge de representerer livsfare.

Dette resonnementet har fått Morris til å si at Israels første leder, David Ben-Gurion, kan ha gjort en feil da han «ikke fullførte jobben i 1948». Da sikter han til en etnisk fordrivelse av de fleste palestinere til Jordans side av elven, der de ville hatt sin egen stat. Jeg spør om ikke det ville vært et direkte brudd på FNs delingsplan. Morris ler biskt.

– Et grovt brudd på delingsplanen var palestinernes angrep på jødene 30. november 1947 og det panarabiske angrepet 15. mai 1948. Mange sier vi ikke skulle fordrevet dem. De var i full sving med å drepe oss. Hvis de to folkene var blitt delt i 1948, ville Midtøsten kunne gitt en lysere framtid for begge parter. 

Morris uttalelser kan synes dramatiske for en nordmann i 2024 – og den historiske kjernen i disse handlingene og holdningene er også en levende del av konflikten. Samtidig er det verdt å reflektere over at slike tanker i samtiden var langt mindre eksepsjonelle. To år før FNs delingsplan ble vedtatt holdt for eksempel den tsjekkoslovakiske statsministeren Edvard Beneš en tale i Brno, der han lovet å kaste ut alle tyskere – fra en by som i uminnelige tider hadde vært majoritetstysk. Konteksten var selvsagt at svært mange av disse tyskerne hadde stått på nazistenes side under krigen.

Fordrivelser av befolkninger skjedde i det hele tatt ganske hyppig i epoken før staten Israel ble opprettet. Noen ganger var det som en del av befolkningsutvekslingsavtaler, der to stater ble enige, om enn over hodet på menneskene som faktisk måtte flytte. Det gjaldt for eksempel delingen av India og Pakistan, der rundt 15 millioner mennesker flyttet eller ble fordrevet, og kanskje så mange som en million døde i prosessen. Og det gjaldt mellom Hellas og Tyrkia etter første verdenskrig. Andre ganger var det snakk om unilaterale utkastelser – det vi i dag kanskje ville kalt etnisk rensing. Det var i stor grad situasjonen for etniske tyskere i Øst-Europa etter krigen – som eksempelet fra Brno viser. 

Tanken var at når det først var blitt så stort fiendskap mellom befolkninger, var det å skille befolkningene fra hverandre den eneste farbare veien. Mot dette kan man innvende at man også kan se for seg at om Israel i mindre grad hadde fordrevet palestinere i 1947 og senere, ville kanskje motsetningene mellom gruppene vært mindre i dag?

Settlerne

Men både palestinsk og arabisk aksept av Israel i 1947–1948 og en annen og mildere israelsk respons forblir kontrafaktisk historie. Morris er tydelig på at helt siden Peel-kommisjonen har i hvert fall sionismens sentrum- og venstrefløy akseptert nettopp delingsprinsippet. Ikke høyresiden, men den var «liten og meningsløs» fram til Likuds første valgseier i 1977. Høyre overtok, men sentrum og venstre holdt fast ved standpunktet sitt.

– Og araberne godtok heller ikke deling. De avviste Peel, forkastet FNs deling, avslo Baraks og Clintons forslag i 2000 og Olmerts i 2008. Hamas tok aldri ordet i sin munn. PLO og Fatah lot som de aksepterte tanken, men sa aldri ja når et forslag kom på bordet.

– Men den stadige økningen i jødiske bosettinger på okkupert land ble tolket som eksapansjonistisk?

– Ja, der var det en motsetning. Mellom 1967 og 1977, mens venstresiden fortsatt dominerte, godkjente de stadig flere bosettinger.

– Venstresiden?

– Det samme skjedde under Ehud Barak i 1999 og 2000. Han støttet en deling, men lot bosetterne ekspandere. 

Morris viser til historien om Gush Etzion, en klynge jødiske bosettinger som ble reist i 1943 på de fraflyttede restene av en landsby jøder fra Jemen etablerte i 1927. Etzion lå på jordansk side av FNs delingslinje og ble erobret av Den arabiske liga i krigen fem år senere og så gjenerobret av Israel i seksdagerskrigen i 1967.

I den første erobringen drepte palestinerne ifølge Morris rundt 120 av bosettingens 133 forsvarere etter at de hadde kapitulert og førte de få overlevende mennene til et års krigsfangenskap i Jordan. Historikeren regner dette som starten på bosetterbevegelsen.

– Det begynte ikke med skjeggete rabbier og messianister. Det startet med barna til bosettere fra 40-årene som ville tilbake til «farsarven», landsbyene jordanerne ødela i 1948. Dette er den tynne glipen som åpner døra før messianistene vokser fram og i dag dominerer holdningene på høyresiden.

– Venstresiden åpnet døra?

– Det kan du si. Bosetterbevegelsen vokste mens venstre hadde makten mellom 1967 og 77. Den undergrov gradvis alle muligheter for en tostatsløsning, hvis en slik mulighet virkelig eksisterte.

Morris mener den knapt fantes siden motparten aldri oppga tanken om et Stor-Palestina.

Kolonialisme?

Begrepet over opptrer hyppig i den polariserte samtalen om Israel og Palestina i Vesten. Morris mener det er historisk meningsløst.

– Et kolonialistisk prosjekt er når et land sender sine sønner for å erobre et land de ikke har noen forbindelse til, som britene i Kenya og India. De er ute etter råvarer og utbytting av lokal arbeidskraft. Det skjedde ikke her fordi den sionistiske bevegelsen var jødisk. Den tjente ikke et kolonialistisk imperium. 

– Sionistene var kolonister. Det betyr at de ville slå seg ned et sted, og det er hva de gjorde.

– Og de ville etablere en stat. Hvis de kunne få hjelp fra en stormakt, tok de den og utnyttet den. Men de tjente ikke stormaktens interesser. Det fikk britene erfare da jødene her gjorde opprør mot dem i 1944 og 1948. Selv under krigen i 48, drepte israelske soldater britiske under krigen mot araberne. Høyregruppene regnet dem som imperialistiske undertrykkere. Hele ideen om sionismen som kolonialistisk er tåpelig. Inntil 1967.

Han innrømmer at fra de første bosettingene blir etablert på Vestbredden, representerer de en form for kolonialistisk virksomhet. 

– Et fedreland sender sine sønner for å skaffe seg økt territorium og kanskje til og med utbytte lokalbefolkningen som billig arbeidskraft, det skjedde jo. 

– Hvem bygde alle bosettingene? Arabere. I en omvendt situasjon ville jødene aldri bygd bosettinger for palestinere. I lokal forstand kan det regnes som en form for kolonialisme.

– I et intervju du ga Haaretz i 2019 innrømmer du en slags høyredreining?

– Jeg dreide aldri til høyre. Jeg har vært samme sted hele tiden.

Morris forteller at han ble kalt venstrevridd og en støttespiller for PLO. Senere en som støtter Netanyahu. 

– Jeg har alltid vært imot bosettingene og regner dem som skadelige. Det er å stjele andres land, selv om det var vårt for 2000 år siden. De lever der og har rett til selvbestemmelse. Det har begge folk.

En løsning med to stater er det eneste fornuftige, mener han. 

– Bortsett fra at det aldri vil gå, for ingen av partene ønsker det. 

De fleste av jødene regner ifølge historikeren med at en palestinsk stat raskt vil bli kontrollert av Hamas, som ifølge målinger har en oppslutning på rundt 70 prosent på Vestbredden og i Gaza.

– De får kontroll om ikke israelske bajonetter hindrer dem på Vestbredden. Israelerne har rett i at det er en dødelig trussel. Gaza sendte raketter mot oss. Med en stat på Vestbredden blir det enda verre. Derfor tror jeg de fleste israelere er mot en tostatsløsning. De stoler ikke på araberne som alltid har sagt nei til en slik løsning. I hjertene regner de fleste oss som illegitime og vil skjære strupen over på oss når de får sjansen. 

– Ikke alle, men mange nok til at det blir uholdbart fra et jødisk ståsted.