Landet der ingen er inhabile

Norge er et lite land. Da må vi kanskje bruke de vi har?

Jens Stoltenberg blir altså sentralbanksjef. Han er tidligere statsminister, mangeårig leder av Arbeiderpartiet og venn av nåværende statsminister Jonas Gahr Støre. (Og, får vi legge til, lillebror av Camilla – de siste årene har vi lært at en direktør i Folkehelseinstituttet kan være mektigere enn både statsminister og sentralbanksjef.)

Slik folk flest forstår begrepet «habilitet», er det åpenbart noen problemstillinger her. Sentralbanksjefen skal være uavhengig. Derfor er da også skrevet og sagt mye om hva slags problemer Stoltenberg kan skape for Sentralbankens omdømme, både i Norge og i utlandet.

Sannsynligvis går det seg likevel til: Den norske sentralbanksjefens daglige virke kommer bare sjelden i berøring med områder der Stoltenbergs habilitetsproblemer vil være relevante; og der hvor de gjør det, vil beslutningene normalt være transparente. Det er heller ikke helt ukjent internasjonalt at det vi tenker på som uavhengige sentralbanksjefer, har politisk bakgrunn – for eksempel Christine Lagarde, president for Den europeiske sentralbanken og tidligere finansminister i Frankrike. Så lenge Stoltenberg skjøtter jobben sitt godt, er det sannsynlig at disse spørsmålene over tid vil tre i bakgrunnen.

Det betyr likevel ingenlunde at utnevnelsen er klok. At det sannsynligvis går seg til, er en lav terskel for en slik utnevnelse, og det er fullt mulig å tenke seg scenarier der det aldeles ikke går seg til. Og bare den uroen vi må forvente rundt utnevnelsen nå, trolig med høringer i Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget, vil være en belastning for Sentralbanken og for dens ansatte. Kanskje avdekker også disse prosessene ytterligere habilitetsproblemer knyttet til prosess eller andre forhold.

Blind for egne habilitetsspørsmål

La meg likevel fokusere på et annet spørsmål: Hvordan har det seg at Stoltenbergs kandidatur har overlevet – når en nær samlet opposisjon på Stortinget har uttrykt sin motstand?

To av de viktigste stemmene som har fremsnakket Stoltenberg i norsk offentlighet, er VGs Hanne Skartveit og Dagsavisens Hege Ulstein. De to har fremmet argumenter for hvorfor Norge trenger Jens som sentralbanksjef som ikke akkurat vitner om noen eminent innsikt i hva en sentralbanksjef gjør. Skartveit trekker for eksempel frem at Stoltenberg kan «holde Nicolai Tangen i ørene», uten at det overhodet er klart hvordan han skal gjøre det, hvorfor det trengs, eller hvorfor han er særskilt godt egnet.

De to mener begge at habilitetsproblemene knapt eksisterer. Men de viser også hver på sin parodiske måte at de selv er helt blinde for habilitetsproblemer om de så står og lyser og blinker rett foran dem.

Hege Ulstein jobber altså i Arbeiderpartiets gamle avis, som fortsatt har sterke bånd til partiet. Hun har skrevet bok om Arbeiderpartiets mangeårige partisekretær og stortingsrepresentant Martin Kolberg. Men hun gjør seg ingen refleksjoner om hvorfor aviser som står noe fjernere fra Arbeiderpartiet er mer kritiske til utnevnelsen av Stoltenberg.

Hanne Skartveit var så nær venninne av Jens Stoltenbergs søster Nini at hun holdt minneord i hennes begravelse. Heller ikke hun gjør seg noen refleksjoner om hvorfor hun har endt på en annen linje enn andre politiske redaktører.

Ulsteins entusiasme for Stoltenberg aktualiserer spørsmålet om hva politiske sympatier kan bety for uavhengighet. Skartveits engasjement setter søkelys på betydningen av personlige relasjoner. Begge to ville sikkert protestert heftig hvis noen hevdet de ikke var uavhengige: Dagsavisen er ikke lenger en partiavis! Ulstein har kritisert Stoltenberg politisk mange ganger! Eller: Kjennskap med en søster gjør vel ingen inhabil? Skartveit skrev dessuten lederartikkelen der VG krevde Stoltenbergs avgang etter Gjørv-rapporten i 2012 – hvordan kan man da snakke om lojalitetsbånd til familien Stoltenberg.

Uavhengighet er komplisert

Men slike protester overser at vi ikke alltid har oversikt over hvordan våre sympatier og antipatier former oss. Spesielt hvis man med «uavhengig» ønsker seg noe mer enn «ikke teknisk inhabil» er dette viktig. For også om vi demonstrativt viser frem vår uavhengighet i enkelttilfeller, finnes det tusen små måter den likevel kan undermineres på fra dag til dag. I tillegg kommer selvsagt det helt reelle problemet at omverden ikke lett kan vite hva som er hva – blant annet fordi man kanskje ikke alltid vet det selv.

I Norge skaper dette særegne utfordringer, for det er sant at vi er et lite land – og i særdeleshet er den politiske eliten så liten at de fleste kjenner de fleste. Tanken om den ensomme og venneløse sannhetssøkende journalist er i stort bare mulig å opprettholde for den som er ganske introvert, og som dessuten har kolleger som kan få kilder i tale. Men det virker som mange trekker en omvendt lærdom av dette: Når alle kjenner alle, er ingen inhabile. Jeg tenker motsatt: Når så mange kjenner hverandre, er det desto større grunn til å trå varsomt og til å være mest mulig åpen om alle potensielle bindinger.

Ville Stoltenberg blitt utnevnt til sentralbanksjef uten sin heiagjeng i VG og i Dagsavisen? Jeg er tilbøyelig til å svare ja – men vi får aldri vite sikkert. Sikkert er det derimot at det ble lettere for regjeringen å utnevne ham når både Norges største avis og Norges tradisjonelt sosialdemokratiske avis har gitt så god støtte. Det har gjort det mulig å fremstille det som at det er de andre som politiserer, eller som at det bare er en normal uenighet rundt en ansettelse.

De to kan altså ha bidratt til at Stoltenberg faktisk ble utnevnt, gjennom å avvise at habilitetsspørsmålet er relevant for ham. Men måten de gjør det på, demonstrerer samtidig en dårlig forståelse av hva uavhengighet er, hvordan det håndteres og av hvilke konsekvenser det kan få.

Ikke en veldig lovende start

Forhåpentligvis vil Stoltenberg ivareta sin uavhengighet på en ryddigere måte enn Skartveit og Ulstein. Men en liten snublestein ble lagt ut allerede i dag, da Stoltenberg bekreftet at han vil beholde medlemskapet i Arbeiderpartiet. For min egen del har jeg sympati for begrunnelsen: Ingen vil tro at Stoltenberg slutter å være sosialdemokrat selv om han melder seg ut. Av lignende årsaker har jeg latt være å melde meg ut av Høyre, selv om det er blitt kutyme blant avisredaktører å demonstrere sin uavhengighet på denne måten. Men jeg må da også dessverre erkjenne at Stoltenbergs bånd til Arbeiderpartiet har vært av litt mer omfattende karakter enn mine bånd til Høyre, at det er en viss forskjell på å være redaktør i Minerva og å være sentralbanksjef, og at de to jobbene stiller ulike krav til hva slags politisk uavhengighet som er påkrevet og hvordan man best demonstrerer den.

Stoltenberg kunne heller sett til to profilerte politikere som Snorre Valen og (tidligere Minerva-redaktør) Torbjørn Røe Isaksen, som begge meldte seg ut av sine partier for å understøtte sin egen uavhengighet. Like viktig som at de gjorde dette bruddet, var det kanskje at de viste for både lesere og tidligere partikolleger at de var i stand til å gjøre dette bruddet. For det er nettopp det at mange politikere som har levd sitt liv i et parti, nærmest vil føle det illojalt å melde seg ut, og nettopp det at selve utmeldingen vil svekke deres muligheter til et comeback, som gjør utsagn om at lojaliteten nå ligger et annet sted, mer troverdige. Og det gjelder selv om alle forstår at Røe Isaksen fortsatt er konservativ og Valen fortsatt sosialist.

Litt paradoksalt kan man kanskje si at dersom Stoltenberg lett kunne kastet Ap-medlemskapet på båten, ville det ikke vært nødvendig. Men hvis det faktisk er så vanskelig for ham som det kan se ut, kan det være desto mer problematisk at han beholder det.

Hanne Skartveit skriver i dag om finansminister Trygve Slagsvold Vedums kontroversielle utnevnelse at den var et «klokt og modig valg». Når Stoltenberg tiltrer stillingen i høst, bør han snarest begynne å tenke på hvordan han kan gjøre noen kloke og modige valg som demonstrerer for flere enn Skartveit og Ulstein at han håndterer de reelle spørsmålene som finnes rundt hans uavhengighet.