Nødvendigheten av å leve autentisk

Jorden har rotert mange ganger siden Jordan Peterson var på alles lepper i 2018.

Nå som en ekte krig raser i Europa, virker nordamerikanske kulturkriger mildt sagt uvesentlige og idet jeg ankommer den regntunge byen Fresno i California, der den canadiske psykologiprofessoren skal svinge innom storstua William Saroyan Theatre på sin nye foredragsturne, må jeg spørre meg selv hva jeg gjør her.

Russofilen Peterson, som i intervjuer om kjønnspronomenbruk gjerne poserer foran oljemalerier med slagmarkmotiver fra Ivan den grusommes tidsalder, framstår nå som en relikvie fra både en fjern og nær fortid, da vi manglet ytre fiender og slåss internt om småtterier. Hvem skusler vel nå vekk tankekraft på Bill C-16? Eller det skandinaviske likestillingsparadokset? Ja, hva har det vel å si hva Jordan Peterson sier i 2022?

Det beste svaret jeg kan gi er at det har noe å si fordi mange lytter. Selv her, i en økonomisk deprivert småby i California, er 2200 billetter revet vekk. Kulturkritikken hans, så vel om utgreiingene om Jung og femfaktormodellen er ikke intellektuell ferskvare, men de selger som ferskt hvetebrød.

I den lange køen rundt bygningen scanner jeg publikum, og det er lett å typecaste karakterer til en lettsindig harselas over Petersons gjennomharselerte fanskare. Der framme står en unggutt med dress. Jeg ser for meg transformasjonen guttemannen har gått gjennom og spoler seks måneder tilbake: Der sitter han tiltaksløs inne på promperommet, innhyllet i en tåkeheim av marijuanarøyk. Men så, etter å ha ramlet over Petersons motivasjonsprekener på YouTube, stumper han jointen og rydder rommet. Går ut, skaffer seg jobb på Walmart og stiger i gradene. Og nå, etter å ha jobbet der i seks måneder og flyttet inn i egen leilighet, har han jaggu meg kjæreste også. Good for you!

Like bak meg står en kvinne i pastellgrønn kjole. På spekulativt vis kunne jeg gjort henne til en representant for den myteomspunnede – men svært begrensede, mistenker jeg – trad life-subkulturen, som i likhet med alt-right og incelfenomenet klistres til Peterson. For alt jeg vet er hun også en reaksjonær trad wife, som melker kuer for hånd og lager eplepai hver søndag, men det ville vært feil å gjøre henne, eller den dresskledde spirrevippen, til representanter for Peterson-fansen. Når sant skal sies, ser jeg flere posete unisexjeans enn 50-tallskostymer. Her er det Gen-Z-jenter og menn i 60-årene. Øyevippextensions og bakhodevalker. Det ser simpelthen ut som USA. Riktignok er det ikke mange afroamerikanere og asiatere i køen, men det speiler demografien i området, som er overveiende hvit og hispanic.

Når lyset senere senker seg i salen, stiger Petersons kone, Tammy Peterson, opp på scenen. Hun ønsker velkommen og forteller om familiedynastiets siste framstøt på verdensveven. Foruten om at et nytt nettuniversitet i regi av The Petersons er på trappene, har sønnen Justin laget app, som skal veilede unge under skrivingen av skoleessay. Datteren Mikhaila har også flere ting på gang, men ingen ser ut til å bry seg og fru Peterson kjenner sin besøkelsestid.

– I dag blir det ikke foredrag. Vi vier all tiden til spørsmål fra salen, sier hun og salen responderer med en rungende applaus, som fortsetter til sjefen sjøl, Jordan Peterson, har besteget scenen og satt seg på stolen overfor kona.

De ser begge sunne og friske ut, det skal de ha, men siden sist verdensturne har mye skjedd. I innledningen av Mer enn bare orden – 12 nye regler for livet, som jeg lyttet til på veien ned til Fresno, fortalte han om den livstruende kreftdiagnosen hennes, som også forsterket angsten hans og utløste et heftig pillemisbruk. Flere ganger mens han utbroderte den påfølgende avrusningen, brukte han ordet «hell» med en slik styrke og intensitet at jeg tenkte på Daniel Day-Lewis karakter i There Will Be Blood. Jeg var i helvete, sa han. Jeg ville ut av helvete. Helvete, helvete, helvete. Stemmen var bristeferdig, et knepp unna gråten og jeg merket den traff noe i meg, selv om jeg sa til meg selv at dette var plumpt og pompøst. Godt voksne menn som kjemper med tårene, gjør spesielt inntrykk på meg, det må jeg bare innrømme, særlig når jeg opplever at de virkelig stritter imot den emosjonelle forløsningen. Hvis jeg skal være ærlig, må jeg også innrømme at jeg har hatt den samme opplevelsen med Peterson før. Da jeg først kom over ham på YouTube, opplevde jeg enkelte av enetalene hans som fengslende, ja tidvis rørende. De ble en guilty pleasure, som jeg på toppen av det hele var flau over å være flau over. Hvorfor skulle vel ikke jeg vedkjenne meg Peterson? Var jeg en værhane? Ja, dessverre, litt. Beskyldningene om at han er en transfobisk og misogyn, har vært for absurde til at jeg har brydd meg, men jeg har nok latt meg påvirke av at pop-professoren har blitt stemplet som de dummes smarting. Jordan Peterson er – i beste fall – den intellektuelle scenens U2. Ikke favoritten til de innvidde.

Det første spørsmålet han får fra salen, er fra en ung brite immatrikulert ved et universitet i California. Briten sier at han opplever sosial utfrysning fordi han under klassediskusjoner stiller spørsmål ved status quo på den amerikanske venstresiden.

– Jeg er vant til å snakke nokså fritt, men nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, for jeg paralyserer alle rundt meg. Alle ser vekk og er stille, sier han.

– Har du kommet i trøbbel, eller er det bare det at du opplever en form for gruppepress? spør Peterson.

– Det er for det meste sosialt press, svarer briten.

– Vel, vanligvis når folk er sinte på deg, er det deg det noe galt med deg, sier Peterson og høster kveldens første latter. – Men noen ganger er det flertallet som det er noe galt med. Det er sjeldent, men det skjer. Og mye er galt med universitetene i USA, særlig i California.

Peterson aker seg fram i stolen, lener seg mot mikrofonen og beveger fingrene, som om han knar på en usynlig rubiks kube. Han snakker om de intellektuelle tradisjonene i California. Mangfoldskrav. Meritokratiet og marxisme. Stemmebåndet hans er følelsesladd som en tynnslitt fiolinstreng og det er nettopp her, i dette øyeblikket, at jeg øyner det jeg mener å identifisere som Petersons karisma. Nærværet hans rommer et sjeldent samspill av følsomhet og fandenivoldskhet.

Foruten om muligens Knausgård, kan jeg ikke tenke på mange med en lignende likeframhet. Andre straightalkere, kanskje særlig av det konservative slaget, er gjerne ovenpå og hovne i møte med andre, men her er det ikke noen kjepphøye hakevipp eller hånflir, i verste fall en indignasjon over at folk ikke vil forstå hva han egentlig sier. Peterson er sårbar, men også hensynsløst ærlig. Uten at jeg skal dra Knausgård-Peterson-sammenligningen for langt – det ville også vært en forbrytelse mot førstnevntes litterære produksjon – tror jeg appellen begge har skyldes temparementsdualiteteten, som i sin indre dynamikk er selvforsterkende. Vi tror på det de sier, for de er villig til å si så mye annet som får dem i trøbbel. Og vi føler det, fordi vi ikke mistenker at de gjør seg til. Peterson vil også, som Bjarne Riiser Gundersen skrev i en glitrende bokanmeldelse om Knausgård for noen år siden, alltid inn der det brenner. Og så snart han har brent seg på fingrene, springer han av gårde, høyt opp på viddene, for å finne svar på jordnære spørsmål.

– Hva var spørsmålet ditt igjen? spør Peterson etter en nokså lang harang om venstresidedominansen av akademia.

Publikum ler, slik man gjør av en glemsom onkel.

– Jo, spørsmålet ditt var om du skal stille spørsmål ved status quo, selv om det får deg i trøbbel, sier han i neste åndedrag. – Du må saumfare din egen samvittighet. Du må spørre deg selv om du liker å provosere eller om du faktisk søker sannheten. Du spiller et farlig spill, så hvis du er egoistisk og sensasjonsjagene, vil du bli revet i fillebiter. Hvis du skal reise deg og stille spørsmål som vil provosere folk, må du være sannhetssøkende. Så vær forsiktig. Ikke forårsak mer trøbbel enn du må. Men når jeg sier må, mener jeg samtidig at du må være ærlig. Du skal aldri si noe du ikke mener. Aldri skriv noe for å blidgjøre professoren din.

Å leve et autentisk liv, der valg sammenfaller med verdier, er i det hele tatt et omdreiningspunkt for Peterson, og han er i siget nå:

­– Mange professorer selvsensurer seg selv hele livet. De tenker at de skal holde kjeft til de får en fast stilling. Så sier de til seg selv at de skal tale med to tunger til de blir professorer. Og at de så, kanskje ti eller tjue år senere, skal begynne å leve autentisk. Men slik er det ikke. Å være ærlig er en livslang øvelse. Du kan ikke juge eller selvsensurere deg selv i årevis og tro at ditt ekte jeg en dag vil blomstre.

Peterson flekker opp en imaginær slakterkniv fra baklomma og svinger den rundt seg.

– Hvis du kutter deg selv opp i biter hele tiden for å passe inn, blir det ingenting igjen av deg. Tror du selvet ditt er løsrevet fra hva du gjør og sier? Tror du virkelig at oppførselen din ikke også skaper deg? Alt du gjør, og alt du sier, former deg! Du skal aldri juge! Men det vil ikke si at du skal si alt du tenker. Eller at du skal være slem. Men du skal ikke juge. Du stykker deg selv opp på den måten. Du forvirrer deg selv. Du gjør tilværelsen din mer kaotisk enn den bør være.

Til slutt setter han øynene i briten, som stilte spørsmålet:

– Hvis du sier det du føler du må si, og gjør det godt nok til at du slipper unna med det, så har du etter mitt skjønn fått deg en ekte utdanning.

Peterson er, slik jeg ser det, på sitt beste akkurat her: Når han bruker bakgrunnen sin som klinisk psykolog og gir enkle, tydelige råd til folk. Peterson babler ikke om «den ene siden» og «den andre siden», som for å fremvise intellektuelle rekkevidder, før han på ansvarsfraskrivende vis sier at de må finne sannheten selv. Nei, Peterson gir dem kart og kompass. Snart får han flere kulturkrigspørsmål og selv om han for så vidt fortsetter på samme vis, fremstår han brått fra det jeg opplever som hans verste side. Tydeligheten hans er nemlig aldri mer enn en hårsbredd unna skråsikkerhet og lettvint fordømmelse.

– Kulturmarxisme er en horribel hybridideologi, bjeffer han for eksempel på et tidspunkt.

Han utdyper ikke hva han legger i dette ulne begrepet, som tidligere har blitt brukt av blant andre ABB. Han blåser det bare ut, sånn i forbifarten. Og han høster jubel, litt mer enn jeg er komfortabel med, må jeg innrømme. Jeg mener ikke dermed å påstå at ordet kulturmarxisme i Peterson munn er en såkalt hundefløyte, altså at han nikker til den radikale høyresiden gjennom et kodespråk. Kall meg naiv, men jeg tror han oppriktig mener at «kulturmarxisme» er et fruktbart begrep, som favner et ellers vanskelig generaliserbart meningsfellesskap. Men hadde det ikke vært greit med litt nyanser her? For mange er ikke kulturmarxisme en sekkebetegnelse for alt fra Frankfurterskolen og fransk poststrukturalisme slik det nok er i Petersons hode, men til jødiske kabbalaer og vidtrekkende konspirasjonsteorier. Kanskje synes Peterson det er unødvendig å påpeke dette. Eller kanskje bryr han seg ikke om akademikerstanden får mer tyn enn de fortjener. Dessverre frykter jeg det siste.

Der han sitter på scenen, velter agget jevnlig opp i ham. Verbale kilevinker deles ut til høyre og venstre, men mest til venstre. Hvor ble det ble av den rolige Peterson, som satt saklig og tilbakelent i studio til Kathy Newman mens hun puttet ord i munnen hans? Kanskje var TV-opptredenen bare et blaff av stoisk ro, et unntak som bekreftet en regel. Han har nok alltid vært i følelsenes vold, men viljen til å forstå det den andre siden sier, virker å være langt mindre i dag enn hva den var da jeg først støtte på ham i 2017.

Så skal det nevnes at Peterson den gangen var en dissident, en youtuber som titulerte seg «professor imot politisk korrekthet» samtidig som han var fakultetsmedlem ved Toronto University, altså forbundet med folkene han fordømte. Nylig sa han opp stillingen og han er etter sigende i ferd med å starte sitt eget universitet. Løsrivelsen har sikkert gjort ham friere, men også mer distansert fra meningsmotstanderne og følgelig hakket mer endimensjonal i sine analyser av dem, slikt som fort skjer når man betrakter noe fra avstand.

Heldigvis er han en bedre versjon av seg selv i bokform. Med en tittel som Mer enn bare orden, skulle man kanskje tro utgivelsen var en slags klagesang fra kaoset jammerdal, en oppfølger som med enda større rigiditet profeterer viktigheten av at rommet er ryddet og at man finner orden i livets kaos. Og slik er det også, for så vidt, men bare på en måte.

Mer enn bare orden er rett nok tro mot forgjengeren og starter også med et postkort fra helvete, etter at pilleinntaket har sklidd ut, men man skal ikke langt inn i boka for å skjønne at han nå er like opptatt av kaosets nødvendighet som dets fallgruver. Han refererer til politisk psykologi, som viser at kreative folk ofte lever kaotiske liv, mens ordensmennesker tenderer mot vanetenking og tradisjonalisme, på bekostning av nytenkning og innovasjon. Samfunnet trenger derfor både oppfinnere og ordensmennesker. Og inni oss trenger vi også både kaos og orden.

Det er altså en gammel lekse om den gylne middelvei dette her. Yin og Yang. Utsett deg selv for utfordringer, så du utvikler deg, men ikke lev så hardt at du lander i grøfta eller på en avrusningsklinikk i Putins rike.

I boka, som i levende live, er det også mye prat om bibelen, trøttende mye, vil jeg si.

– Kain og Abel er en veldig dyp historie, sier han en knapp time ut i spørsmålsrunden. – Det er helt utrolig. Historien er bare noen linjer lang, men den rommer så uhorvelig mye. Den handler om brorskap. Sjalusi. Den risser opp motsetningen mellom det bofaste og omflakkende livet. Den handler om så mye som skjer i verden den dag i dag, sier Peterson.

Vær så snill, tenker jeg.

Helt fra Peterson dukket opp, har mange, med god grunn, hevdet at fansen hans gir en god faen i Gud og judeokristne analogier, ja at bibelutlegningene hans i beste fall fungerer som et forspill til de hardtslående refrengene. At Petersons kontraster er en del av hans appell – hvem synes vel ikke det er befriende å se en dresskledd mann i 50-årene dælje løs på samfunnstabuene? – er jeg, som nevnt, ikke i tvil om, men jeg opplever til min forbauselse at salen faktisk lytter når han snakker om Kain & co. Flere av spørsmålene han får, er også av religiøs art.

– Finnes Gud? spør blant annet en kvinne.

– Jeg vil si at det er svært usannsynlig, men samtidig korrekt, svarer Peterson.

Jeg har ikke med meg en desibelmåler, men hvis jeg hadde hatt det, tror jeg denne kommentaren hadde notert seg for en av toppunktene hva angår applaus.

Det slår meg senere at mange i denne salen nok ikke tror på Gud, men tilhører den litt udefinerbare gruppen av folk som tror på å tro. Eller, for å si det med Petersons ord, de mener «det er hensiktsmessig å leve som om Gud finnes». Kanskje er også respekten han viser for religioner – eller judeokristne tradisjoner som han ynder å si – viktigere enn hva mange har anerkjent

De siste årene har jeg reist mye rundt i USA og sett hvordan kirkene sliter. Sekulariseringen i USA har blitt nokså lite debattert i media, men har vært enorm siden Bush den yngre var president og vi ble opplyst om at USA var like religiøst som Norge var på 50-tallet. I dag er USA ifølge omtrent like religiøst, som Norge var i år 2000. Andelen amerikanere som er medlem av et trossamfunn stupte for eksempel fra 70 prosent til 47 prosent mellom 2000 og 2020. Hvorvidt dette er en god eller dårlig ting, kan diskuteres. Lykkeforskningen på religion er for eksempel paradoksal – kort oppsummert: religiøse folk er lykkeligere, men i land med høy grad av religiøsitet, er folk mindre lykkelige.

For noen år siden snakket jeg med Timothy Carney, som da hadde skrevet boka Alienated America. Han hevdet at kirkene i USA fylte en uerstattelig funksjon i mange amerikanske samfunn, blant annet fordi det sosiale sikkerhetsnettet i utgangspunktet er mer grovmasket enn i Europa. Ifølge Carney er kirkene ikke bare gudshus og sosiale møteplasser, men også et arbeidskontor og omsorgstjenester. Carney hevdet videre at det ikke var tilfeldig at Trump under primærvalgene vant fylkene der kirkedeltagelsen var lav, mens han slet der folk fortsatt gikk i kirka. Han mente folkene i de kristne delene av USA ikke kjente seg igjen i Trumps virkelighetsfortelling om den amerikanske drømmen som hadde blitt et mareritt.

Mye kan sies om dette, men grunnen til at jeg bringer det opp, er at jeg tror mange amerikanere dypest sett er enige med Carney, selv om de nok ikke går med denne samfunnsanalysen ferdigartikulert i frontallappen. De observerer med en stor grad av realisme at ingen samfunnsoppbyggelige institusjoner rykker inn og tar kirkenes plass, når de legges ned. Og de frykter, som Petersons favorittforfatter Dostojevskij en gang filosoferte over, at sekularisering vil etterfølges av nihilisme, all den tid man ikke lenger har en moralsk grunnfortelling.

– Neste blir siste, sier Tammy Peterson og leser opp spørsmålet som har kommet inn digitalt: – Hva skal vi gjøre med fallende fødselsrater?

– Det finnes ikke noen god løsning, sier Peterson. – Immigrasjon utsetter bare problemet, slik jeg ser det. En ting man imidlertid bør gjøre, er å slutte å devaluere kjernefamiliens verdi.

Peterson sier han har arbeidet side om side med kvinner gjennom yrkeskarrieren. I sin kliniske praksis har han også hatt mange kvinner, blant annet fra noen av de mest suksessrike advokatfirmaene i Canada og han har lagt merke til at flertallet av dem finner seg selv i en krisetilstand når de tipper 30, hvis de fortsatt ikke har en plan for hvordan de skal stifte familie.

Videre anfører Peterson at storsamfunnet har gått fra å oppmuntre kvinner til å stifte familie, til å prøve å få dem til å tro at karriere er det viktigste i livet.

– Hvis du begynner å planlegge familie først når du er 30, er sjansen din for å få familie langt mindre. Det er vanskeligere å få barn når du er 35 enn 25. Det er bare et faktum og mange mislykkes, sier Peterson.

Han rykker frem i stolen og gjør samtidig et nytt sprang i argumentasjonsrekkefølgen.

– Nå skal dere få høre en ting som dere kanskje liker eller misliker. Men for å være ærlig gir jeg blaffen. Korrelasjonskoeffisienten mellom menns sosioøkonomiske suksess og deres seksuelle suksess er 0.8. Det er en veldig sterk sammenheng. Vet, du hva sammenhengen er for kvinners økonomiske og seksuelle sammenheng? 0! Null!

Peterson slutter brått å kna på den usynlige rubiks kuben og løfter en pekefinger.

­– Menn er tiltet mot å være hyperproduktive og karrierefokuserte, fordi det har stor seksuell avkastning. Dere kvinner kan mislike det så mye dere vil, men mye av grunnen til at menn er sånn, er at dere har selektert oss til å bli det.

Når Peterson kommer til Oslo Spektrum i juni, vil nok enkelte bli sjokkert av uttalelser som dette. Andre vil si at dette er gammelt nytt. I Norge beskrev for eksempel Preben Z. Møller samme dynamikk i boka Pen søker trygg i 2007.

Peterson er uansett ikke lenger the man of the hour, men i fansen øyne er han en formidler av evigvarende sannheter. Jeg er ikke lenger en av dem. Men hvis jeg hadde vært det, hadde jeg nok heller ikke innrømt det.