Kamp om konservatismens sjel — i rødt, hvitt og blått
I USA foregår det en kamp om selve konservatismens sjel. Mellom neokonservative og konservative. Hva er egentlig neokonservatisme? Er det liberalisme ikledd konservative klær? Hvordan skiller den seg fra klassisk konservatisme? Gir den noen innsikt også i norske problemstillinger? Har vi noe å lære i Norge?
Korrupsjonsanklager. Nominasjon til Høyesterett. Krigen i Irak. Underskudd. Orkan. Opprør. Det Republikanske partiet knaker. Karakteristikker og skjellsord flyr veggimellom. I bunn og grunn skyldes ikke kampen President George W. Bush synkende popularitet, men en strid om selve konservatismens sjel. Som Fred Barnes, redaktør i de neokonservatives ukentlige Bibel ”The Weekly Standard”, skriver:
”(...) a revolt was inevitable, sooner or later, simply because Bush is not a conventional conservative. He deviates on the role of the federal government, on domestic spending, on education, on the Medicare prescription-drug benefit, and on immigration. Given this kindling, it took only the spark of the Miers nomination (Bush sin nominasjon til Høyesterett) to ignite a conservative backlash.”
George W. Bush er den første neokonservative presidenten i amerikansk historie. Fortellingen om hans periode kan ende opp som fortellingen om konservatismens største oppgjør siden Barry Goldwater og senere Reagan gradvis vant hegemoniet på høyresiden i en kamp som startet for alvor i 1964.
Ideologiske merkelapper
Hva er egentlig neokonservatisme? Er det liberalisme ikledd konservative klær? Hvordan skiller den seg fra klassisk konservatisme? Gir den noen innsikt også i norske problemstillinger?
Få begreper — og tankeretninger — er like misforstått i europeisk debatt som nettopp neokonservatisme. Som jeg skal argumentere for i denne artikkelen, er grunnen sannsynligvis at tankeretningen er støpt i USAs politiske virkelighet, og dermed vanskelig kan oversettes direkte til europeisk politisk virkelighet. I en av de enkleste innføringene i tankesettet, samlingen ”The neocon reader”, skriver da også de europeiske bidragsyterne at neokonservatismen neppe vil gjøre sitt inntog i europeisk politikk med det første. Ideologiske merkelapper er alltid vanskelige, fordi teori og virkelighet, ideer og praksis, hele tiden vil gripe inn og påvirke hverandre. Økonomi, familiemønstre og kulturelle strømninger samfunnet, og påvirker de ideologiske begrepenes innhold. Det er ikke snakk om basis som påvirker overbygning i marxistisk forstand, men snarere det enkle faktum at ideologiske bevegelser består av mennesker som lever i en konkret kontekst. Det kan argumenteres for at dette gjelder konservatismen i større grad enn andre tankesett, nettopp på grunn av den iboende skepsis mot fastlagte og eviggyldige dogmer, og forsvaret for verdier og institusjoner i det bestående samfunn.
Et konservativt parti utgått fra en privilegert overklasse vil sannsynligvis ha et annerledes uttrykk enn en konservatisme med sin basis i den brede middelklassen. Konservatismen må nødvendigvis ha forskjellige uttrykk i forskjellige land, også en liberal konservatisme som vil bekjenne seg til et relativt fastsatt system av overordnede verdier og ideer. Konservatismen, mer enn andre tankesett, får sin karakter også fra et lands konkrete historie og utvikling. Slik får den norske konservatismen først sin fulle og hele meningen innenfor en konkret norsk sammenheng og historie, slik den amerikanske konservatismen også gjør det.
Hva er neokonservatisme?
Selv om både Ronald Reagan og Margareth Thatcher fikk stempelet ”neokonservative” på 70- og 80-tallet, snakker vi i denne sammenhengen om en intellektuell bevegelse med helt andre røtter. Der Reagan kunne spore sin arv tilbake til en libertariansk inspirert vestkyst-konservatisme, og Thatcher stod godt plantet i Toryenes middelklassekonservatisme (se E. H. H. Green ”The Ideologies of Conservatism"), er dagens neokonservative omvendte liberale intellektuelle, som allikevel bringer nye og interessante perspektiver inn i amerikansk konservativ debatt.
Før vi kan svare på hva neokonservatisme er må vi en tur innom hva som kjennetegner amerikansk konservatisme. Mens vi i Norge visstnok har en embetsmannsfløy og en næringslivsfløy, hvor den første representerer en slags patriarkalsk forvaltertradisjon, og den andre en økonomistisk, liberalistisk (og verdiliberal?) fløy, er det vanlig å dele det republikanske partiet inn i to store grupper: Den kristen-konservative fløyen, og næringslivsfløyen. Denne inndelingen gjenspeiler en ganske vesentlig forskjell mellom den amerikanske og den europeiske konservatismen. Der den europeiske konservatismen har hatt sitt utgangspunkt i en eller flere av samfunnets privilegerte klasser som kirken, jordeierne eller statsapparatet, har USA aldri hatt tradisjon for et slikt hierarki i europeisk forstand. Amerikansk konservatisme har — grovt sett — gått gjennom to faser. Først som et overklasse-basert salongfenomen for liberale borgere på Østkysten, så som en kulturell reaksjon med base i Sørstatene.Det er også interessant å merke seg en vesensforskjell mellom amerikansk og europeisk politikk. Mens partiene i europeisk politikk stort sett plasserer seg langs en økonomisk høyre/venstre-akse, er sosiale verdispørsmål som abort og homofili langt viktigere i USA. Den konservative næringslivsfløyen har da også et langt mer avslappet holdning til slike verdispørsmål enn de kristne miljøene.
Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-
Bestill her
Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-
Bestill her
Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
