For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Slutt å søle til regnbueflagget
Det er vanskelig å forstå hvorfor enkelte fortsatt velger å karikere hva regnbueflagget faktisk representerer.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Joel Ystebø, KrFs førstekandidat i Hordaland, skrev 16. mai at regnbueflagget «kan ha en ekskluderende effekt, blant annet ved at det brukes som et symbol på kontroversielle politiske standpunkt om for eksempel tredje kjønn, surrogati og polygami».
Hvis flagget oppleves som ekskluderende, er det fordi Ystebø og andre med lignende syn aktivt bidrar til å forvrenge hva det står for. Det er en grov forfalskning av flaggets egentlige budskap.
Dessverre er dette ikke noe nytt. De som har kjempet frem grunnleggende rettigheter for skeive, har alltid blitt møtt med slike karikaturer.
La oss være tydelige: Regnbueflagget er ikke et uttrykk for støtte til én bestemt organisasjons synspunkter – uansett hvor mange ganger det påstås, direkte eller indirekte. Det er et universelt, internasjonalt symbol for kjærlighet, likeverd, inkludering og fellesskap.
Når skoleledere i Norge heiser regnbueflagget i juni, gjør de det fordi de vet at skam og usikkerhet over ikke å kunne være stolt av seg selv eller sin familie, ødelegger liv. Det ødelegger også skolegangen for altfor mange barn og unge. Flagget heises som et symbol på mangfold og likeverd – i håp om å skape trygge og gode dager, både på skolen og i samfunnet.
Ja, det finnes spenninger i debatten, blant annet om kjønnsidentitet. Men nettopp derfor er regnbueflagget viktig – fordi det handler om det mest grunnleggende: At alle barn skal kunne vokse opp i tråd med sin identitet, uten frykt og uten mobbing.
«Vi har en så fantastisk lykkefølelse og har store forventninger til livet fremover», sa Ystebø og hans kommende ektefelle til BA på bryllupsdagen. På mange måter er det nettopp dette det handler om – at flere skal få oppleve den samme lykken som Ystebø selv uttrykte. Den tryggheten bør ligge i bunnen for alle barn og unge, også de som oppdager at de er skeive.
Ja, slik at den tryggheten er der når de selv finner kjærligheten. Kan vi ikke unne hverandre det?
Slik er det dessverre ikke i dag. Skeive rapporterer om dårligere psykisk helse enn majoriteten, og skeive barn og unge opplever mer mobbing enn andre. At noen i offentligheten velger å karikere hva regnbueflagget står for – og deretter bruker denne karikaturen som grunnlag for å forby flagget – er rett og slett rystende.
Ystebø viser til at omtrent en tredjedel av befolkningen deler KrFs syn om at regnbueflagget ikke hører hjemme i skolegården. Men når så mange stemmer fortsetter å tåkelegge og forvrenge flaggets betydning, bidrar man til motstand basert på feilaktige premisser.
Det eneste man egentlig oppnår, er å svekke regnbueflagget som et symbol på trygghet – for de barna og ungdommene som trenger det mest.
Ystebø skriver at det «endelig tas et oppgjør med en bevegelse som har hatt fripass i norsk skole for lenge». Men forestillingen om at skeive – som har måttet kjempe for hver eneste lille framgang, ofte med stor personlig kostnad – liksom har fått for mye innpass, er vanskelig å forstå.
Det er bare fire år siden KrF stemte for å åpne opp flaggloven. Det representerte et rausere KrF – et parti som barn og unge kunne ha tillit til. Et parti som sto for reell inkludering, og som styrte unna symbolsaker på bekostning av dem som trenger støtte mest.
Jeg savner det KrF som stadig var i utvikling for å forstå nestekjærligheten i egen samtid.
