For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Den stille minoritet i Pride-debatten
Kritikerne av KrFs flaggvedtak ser ut til å glemme en veldig viktig detalj: En anselig andel av befolkningen er enig med partiet.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Politikere i harnisk, kjendiser som raser og milliardærer som donerer penger til Pride-flagginnkjøp, er bare noen av reaksjonene etter KrFs vedtak mot regnbueflagg i norske skolegårder. På tross av en massiv politisk korrekt posering fra flere hold opplever mange at det endelig tas et oppgjør med en bevegelse som har hatt fripass i norsk skole for lenge.
De siste ukene har debatten om Pride-flagg på norske skoler fått stadig nye omdreininger. Senest denne uken skrev direktør i Utdanningsdirektoratet (Udir), Morten Rosenkvist, kritisk om KrFs forslag. Med null forståelse for de som oppfatter Pride-flagget som en politisk markering og et snevert syn på hvordan man bør inkludere sårbare minoriteter i skolen, føyer altså byråkratene i Udir seg inn i rekken av KrFs kritikere.
Det finnes knapt stemmer i norsk offentlighet, hverken politikere fra andre partier, aviskommentatorer eller samfunnsdebattanter, som uttrykker støtte til KrFs syn på Pride-bevegelsen og -flaggets innpass i norsk skole.
Hva skyldes dette? Er det fordi KrFs støttespillere kun er et lite mindretall reaksjonære nordmenn? Eller kan det tenkes at mange deler KrFs syn på saken, men at de forblir tause på sine lunsjrom av frykt for det stigma det kan medføre ikke å svelge det «akseptable» narrativet helt uten kritiske spørsmål?
Basert på egne møter med velgere i ulik alder og diverse meningsmålinger i nettaviser om dette temaet, er det tydelig at en betydelig andel i befolkningen er kritisk til at Pride-flagget skal vaie i norske skolegårder. Selv om dette ikke er eksakt vitenskap, er det mange som deler KrFs syn på saken. Også ordinære meningsmålinger viser at en betydelig andel av befolkningen støtter KrF. I en måling tidligere denne måneden svarte én av tre – 33,6 prosent – at de var mot flagging i skolegårder. Hva tjener det å svartmale denne store gruppen mennesker?
Motstand mot bruk av Pride-flagg kan ikke bare avskrives som intoleranse eller en feilaktig forståelse av hva flagget symboliserer. Når politiske interesserorganisasjoner uttrykker sjokk og sinne over KrFs landsmøtevedtak, vises det påfallende lite evne til å reflektere over hvordan regnbueflagget faktisk kan ha en ekskluderende effekt blant annet ved at det brukes som et symbol på kontroversielle politiske standpunkt om for eksempel tredje kjønn, surrogati og polygami.
Ta i mot et råd fra en meningsmotstander: Legg fra dere «med eller mot»-tenkningen. En Pride-bevegelse som flagger sitt syn på viktige verdispørsmål, uten å kreve at alle marsjerer i takt, tror jeg vil gagne de skeives sak i Norge. Da må man tørre å lytte til dem som er uenige i debatten, uten fordømmelse og stigma.
