Nei, Polen er ikke et hatets land. Tiden har endret seg, og det bør også virkelighetsbeskrivelsen gjøre.

Med skuffelse og uro leste jeg NRKs nylige artikkel om at det er farligere for skeive å reise på ferie enn før, blant annet til Polen. Artikkelen viser antageligvis til en Amnesty-rapport fra 2022 og maler et bilde av Polen som et farligere land for skeive enn tidligere. Problemet er bare at rapporten er utdatert, og virkeligheten har endret seg vesentlig siden den gang.

Det mange overser i debatten, er at Polen gjennomgikk et avgjørende politisk skifte i 2023. Den konservative PiS-regjeringen ble erstattet av en koalisjon ledet av Borgerplattformen med statsminister Donald Tusk i spissen.

Der tidligere regjeringer vegret seg for å ta tak i likestilling og mangfold, har den nye regjeringen valgt en annen vei. Statsminister Tusk har erklært at Polen skal vende tilbake til europeiske verdier, med vekt på rettsstatsprinsipper, menneskerettigheter og demokrati. Blant de konkrete tiltakene er planene om å innføre en lov om likekjønnede partnerskap. Utdanningsdepartementet har også opprettet en egen avdeling for likestilling, og antidiskrimineringsundervisning skal innføres i skolen. Det er derfor misvisende og i verste fall skadelig når man ignorerer denne utviklingen og fortsetter å legge til grunn analyser på tall og hendelser fra en annen politisk tid.

La meg ta et konkret eksempel. Allerede ett år etter regjeringsskiftet, samlet over 20 000 mennesker seg til en fredelig og fargerik Pride-feiring i Warszawa. For aller første gang deltok også representanter fra regjeringen. Jeg mener dette ikke er symbolpolitikk, men et klart tegn på endring, både i holdninger og handlinger.

Denne kursendringen har satt spor i hele statsapparatet. Det mest betydningsfulle rettslige fremskrittet kom i mars 2025, da Polens høyesterett avsa en historisk dom som forenkler prosessen med å endre juridisk kjønn. Dette viser etter min mening at likestilling ikke lenger er en fjern visjon, men en politisk vilje med faktisk rettsvirkning.

Men hva tenker folk flest i Polen? Tallene gir et tydelig svar. Ifølge en meningsmåling fra CBOS fra mars 2024 støtter 52 prosent av polakker registrert partnerskap for likekjønnede, 44 prosent støtter likekjønnet ekteskap, og 23 prosent er positive til adopsjon. Disse tallene gjenspeiler et reelt skifte i befolkningen, særlig blant unge. Toleranse og åpenhet er i ferd med å bli den nye normalen.

Samtidig må vi være ærlige og realistiske. Samfunnsendringer skjer ikke over natten, og det er sant at Polen fortsatt har en vei å gå. For femte år på rad rangerte ILGA-Europe i mai 2024 Polen lavest i EU når det gjelder LHBT+-rettigheter. Ja, dette er et alvorlig signal, og det ville vært uansvarlig å overse det. Samfunnsreformer, særlig på områder som handler om holdninger, rettsvesen og kultur, krever tid og vedvarende innsats – det vet vi. Men det viktigste er at kursen nå er lagt om og at endringene vi ser, er reelle, ikke retoriske.

I den sammenheng er det spesielt misvisende at man fortsatt trekker frem de såkalte «LHBT-frie sonene» som bevis på diskriminering. Dette ble først kjent internasjonalt i 2019, da enkelte lokale myndigheter vedtok symbolske resolusjoner mot det de kalte «LHBT-ideologi». Reaksjonene lot ikke vente på seg. Etter kraftig internasjonal kritikk også fra Norge samt trusler om kutt i EU-støtte begynte regionene å trekke resolusjonene tilbake.

Et avgjørende vendepunkt kom i juni 2022, da en polsk ankedomstol beordret at fire kommuner måtte oppheve sine vedtak. Innen utgangen av 2023 var samtlige slike erklæringer enten trukket frivillig eller opphevet rettslig. Og den 25. april 2025 falt den aller siste: kommunen Łańcut vedtok å oppheve den siste gjenværende erklæringen. Seks år etter starten er dette kapitlet over. Disse vedtakene er ikke lenger virkelighet – de er historie!

Derfor bekymrer det meg at en artikkel som er ment å opplyse om tingenes tilstand og trygghet for LHBT-nordmenn på reise, viser til disse vedtakene som om de fortsatt eksisterer. Jeg opplever dette som både misvisende og feil. Det bidrar til et unyansert bilde av et land i endring. Selvsagt finnes det fortsatt utfordringer, og man kan møte fordommer. Det kan skje i Polen, i Norge og hvor som helst i verden. Men Polen er ikke lenger et land styrt av en ekskluderende ideologi. Det er et land som tar reelle og konkrete skritt mot mer inkludering, åpenhet og rettigheter for alle.

Jeg sier selvsagt ikke at alt er perfekt. Holdningene som tilrettela for LHBT+-fiendtlig politikk som de lokale sonene, eksisterer fremdeles. Polen, som mange andre land, har fortsatt en lang vei å gå. Men det går i det minste nå i riktig retning, og det fortjener å bli anerkjent. Fordi forandring skjer ikke med rop utenfra, men med handlinger og holdninger innenfra. Og det er nettopp det vi nå ser konturene av.

Hvis vi virkelig tror på endring, må vi også tørre å se den når den skjer. Å beskrive Polen kun gjennom fortidens feil er å overse menneskene som hver dag kjemper for en mer åpen og inkluderende fremtid. Derfor: uansett hvem du er, og hvem du elsker – du skal vite at du er hjertelig velkommen til Polen.