For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
SPØR SANNA
Sanna: – Gjør kort prosess: Bli kvitt henne!
Magne (55) gikk fra kona til elskerinna. Nå vil hun ha barn. Det vil ikke han.
Publisert
Sanna,
Jeg har nå nådd et nytt nivå av fortvilelse: Jeg skriver til deg. Det trodde jeg ærlig talt jeg aldri ville gjøre.
Om meg: 55 år, skilt med to store, vellykkede barn som studerer i Bergen og Trondheim. Jeg ble i sommer skilt etter et samliv som hadde vart i 29 år (gift i 23).
Du vil sikkert skrive at dette er en klassisk problemstilling: Jeg gikk fra min langvarige og trofaste kone til en kvinne på 36 som jeg møtte i lokalpolitikken. Hun er lokalpolitiker i en annen kommune i partiet mitt.
Det begynte kanskje uskyldig, men for å gjøre det kort: Etter bare noen raske uker var jeg i et forhold som jeg ikke klarte å komme ut av, selv om jeg prøvde å binde meg til masten som Odyssevs i møte med sirenene.
Det pussige er at min kone og jeg hadde et noenlunde greit ekteskap. Vi hadde til og med et fungerende intimt samliv. Mange så sikkert på oss som et mønsterpar. Jeg tror vi gjorde det også selv.
Derfor skjønner jeg ikke helt selv hvorfor alt dette skjedde, men det er ikke det jeg spør eller trenger råd til. Gjort er gjort, og spist er spist. Min ekskone vil ikke ha noe med meg å gjøre. Hun føler nok at hele ekteskapet var basert på en løgn, selv om det slett ikke er sant. Løgnen varte bare i kort tid på slutten.
Problemet mitt er følgende: Jeg er nå sammen med 36-åringen. La oss kalle henne Ingrid. Hun er nydelig. Jeg har virkelig ikke noe å klage på når det gjelder hennes personlighet. Problemet er at hun vil ha barn. Det burde jeg kanskje ha gjettet og skjønt på forhånd, men så langt klarte jeg ikke å tenke da jeg ble revet med.
Jeg har ikke lyst på barn. Jeg er selvstendig næringsdrivende innen eksport i tillegg til at jeg er lokalpolitiker og har en del andre forpliktelser (losjen, frivillig arbeid, osv.). Og så er det ikke til å stikke under stol at jeg faktisk er 55 år. Det er ikke meningen at jeg skal ha barn nå.
I løpet av relativt kort tid har jeg gitt avkall på min ekskone (det er min feil, jeg skjønner det) og nå lurer jeg på om jeg må gi avkall på Ingrid også fordi jeg ikke vil gi det hun vil ha. Hun er fortsatt ung og kan finne en mann som hun kan få barn sammen med. Jeg er ikke den mannen.
Dette høres nok egoistisk ut, men det er ikke så fristende å bli alene. Hva gjør jeg? Det er uansett ikke aktuelt for meg å gå med på dette barneprosjektet. Jeg har ikke sagt det til henne helt i klartekst, men jeg innser at jeg må det.
Jeg er heller ikke villig til å ta fra henne noe som på sett og vis hører til henne. Hun må få lov til å få barn, bare ikke med meg. Sagt på en annen måte: Hun må gå videre. Jeg vil ikke at hun gir avkall på drømmen om barn på grunn av meg. Jeg vil ikke være sammen med en bitter, barnløs 46-åring.
For å spørre kanskje en smule overdramatisk: Er jeg dømt til et liv i ensomhet på grunn av feilene jeg har gjort?
Magne (55)
***
Kjære Magne,
Du har virkelig rotet det til. Tenk om du hadde tenkt med hodet og ikke med penishodet da du traff denne Ingrid.
Men som du selv sier: Gjort er gjort, og spist er spist. Vi kan ikke spole historien tilbake og skrive den på nytt. Derfor må vi starte der du er nå.
Det første du må gjøre er å ta denne vanskelige samtalen med Ingrid. Du sier det akkurat som det er: Jeg vil ikke ha barn. Jeg er for gammel. Det er en ærlig sak. I praksis slår du opp med henne. Som du selv sier: Du vil ikke sette henne i en situasjon der hun vil angre senere. Jeg er enig. Ingrid må få lov til å få barn med en annen mann.
Det kan jo tenkes at din ekskone blir mer tilgivende (hvis du er ute etter tilgivelse) etter at Ingrid er ute av bildet og aldri inngår i det igjen (Jeg vet ikke om dere må møtes en gang iblant pga noen interkommunale greier eller om det kan unngås), men det kan vi uansett ikke satse på. Hvis du vil ha eksen tilbake etter at Ingrid er ute, så må du gjerne gi det et ærlig og oppriktig forsøk (og mye tid), men det er fullt mulig at det aldri blir dere to igjen.
Deretter sitter vi jo med selve spørsmålet ditt: Er du dømt til et liv i ensomhet?
Nei, det er du selvsagt ikke. Hvis du er 55 og klarte å skaffe deg en dame på 36 som atpåtil ville ha barn med deg, så har du antakeligvis en høy partnerverdi. Du er ikke mannen som bortsorteres av kvinner, for å bruke ordforråd fra Mads Larsen-debatten i fjor. Du må bare tåle å være en liten stund alene før den neste rette dukker opp. Min erfaring er at menn i runde 2 som har ting på stell, ganske fort blir plukket av en velvillig kvinne, forutsatt at de ikke har noen alvorlige diagnoser eller personlighetsforstyrrelser. Bare vent!
Men ikke tro at jeg ikke forstår og sympatiserer med redselen din. Også jeg har stått i tilsvarende veiskiller i livet og trodd at det ikke er noen igjen for meg. Akkurat for fire år siden var jeg på Debatten om markedsverdi – og fortalte hvor stusslig det var å være enslig, noe jeg også hadde skrevet en del om. Lite visste jeg om da jeg sto der at min neste, og forhåpentligvis siste, mann ville finne meg bare noen uker senere på Instagram.
Jeg siterer ofte min visdomsleverandør (og ektemannleverandør) Instagram. Et av mine favoritt-sitater derfra er: The longer you entertain what’s not for you, the longer you postpone what is. Oversatt til dette betyr det at du skal gjøre kort prosess med Ingrid. Bli kvitt henne.
Deretter begynner du å bygge opp livet ditt som en singel mann på 55. Bruk tid på alt det som gir deg glede: lokalpolitikken, jobben, losjen, barna dine. På sikt vil du treffe en attraktiv skilt kvinne i din egen alder som hverken vil eller kan ha barn. Men til gjengjeld vil hun ha deg og du henne.
Som de også sier på Instagram, Magne: You still haven’t met all of the people who are going to love you.
