En ny verdensorden sett fra Sør

Bistanden startet i 1970-årene med solidaritet til de fattige, men som med så mange andre idealistiske ideer har byråkrati og politikk tatt over. Det er bred politisk enighet om et omfattende bistandsbudsjett. Når ting ikke fungerer, lager man nye strategier og reformer, men resultatene i Afrika uteblir. Spørsmålet er om ikke afrikanske land faktisk taper på bistanden i det lange løp.

Land som har kommet seg ut av fattigdommen, som blant andre Taiwan, Kina, Sør-Korea og Botswana, har i stor grad gjort dette uten bistand.

De største delene av Afrika, og deler av Asia som har mottatt mye bistand over nærmere 50 år, klarer seg relativt dårlig, ikke minst grunnet omfattende korrupsjon. Det er liten tvil om at korrupte ledere kan tjene på bistand, blant annet når bistanden overtar deler av det statlige ansvarsområdet, som for eksempel helsetjenester, og dermed reduserer presset på at staten må levere. Land som har mottatt enormt med norsk bistand over mange år, som Tanzania, Etiopia og Uganda, forblir fattige.

Det er vanskelig å kritisere bistand, for de som jobber i denne bransjen har gode intensjoner og hevder å representere de fattige. Men det er langt fra bistandsorganisasjonene til den afrikanske landsbygda. For noen uker siden var det stort oppslag i Euronews om at 500 FN-ansatte demonstrerte i Genève. At dette hadde større nyhetsverdi enn tusenvis som drepes i pågående konflikter i Sør-Sudan, Somalia, Sudan og andre steder, er påfallende. Noe langsiktig bistand har gått over til å bli humanitær bistand, blant annet da humanitær bistand/nødhjelp har en bedre klang en den tradisjonelle bistanden. Men stadig mer av det som introduseres som kortsiktig humanitær hjelp, går over årrekker, og kan derfor ikke lenger betegnes som kortsiktig nødhjelp.

Kina har mer å vise til av resultater i Afrika enn vestlig bistand, til tross for at de kom sent i gang og driver en form for bistand som Norge gjorde i 70- og 80-årene. Den baserer seg hovedsakelig på utbygging av infrastruktur, i Kinas tilfelle basert på lånefinansiering. Det er klart at Kina har en egeninteresse i dette, men kinesisk hjelp er allikevel ofte mer populært enn vestlig hjelp i Afrika. Muligens har det noe med at vestlig bistand vektlegger menneskerettigheter og legger stort press på reformer, mens Kina behandler afrikanske land med mer respekt uten et fasitsvar de pådytter andre. De kan jo også vise til en fenomenal utviklingshistorie. I Vest-Afrika har Russland fått økt fotfeste, mye grunnet reaksjoner på fransk/vestlig arroganse. Jeg ønsker selvfølgelig ikke at Afrika skal gå i en russisk eller kinesisk retning, men vi kan lære noe om måten Kina samarbeider med Afrika på.

Jeg tror en av hovedgrunnene til skuffende bistandsresultater er at det Norge opplever som universelle rettigheter, ikke nødvendigvis opplevelses som universelle i Afrika. Menneskerettighetene er basert på vestlig kristent tankegods som er utviklet over hundrevis av år. Fra mitt ståsted etter nesten 15 år i Kenya virker det som om Vestens moraliserende pekefinger med fokus på menneskerettigheter virker mot sin hensikt. Seksuelle minoriteters rettigheter er for eksempel ikke en kampsak for majoriteten av befolkningen i Afrika, og det virker mot sin hensikt å presse på med disse rettighetene uavhengig av lokale forhold.

Et annet problem er at bistanden har mange og tidvis motstridene mål. Det kan være snakk om fattigdomsbekjempelse, fremme demokrati eller ønske om at Norge skal være en synlig aktør i utvalgte humanitære kriser. For selv om Norge snakker om at alle mennesker er like mye verdt, får land som for eksempel Ukraina og Palestina uforholdsmessig mye støtte, mens humanitære kriser i afrikanske land som den Demokratiske Republikken Kongo, Somalia og Sudan får langt mindre oppmerksomhet. Min personlige erfaring fra å skrive bistandssøknader var at kvaliteten på søknaden var mindre viktig enn om søknaden siktet seg inn et prioritert område for NORAD og Utenriksdepartementet, og brukte de riktige moteordene.

Historien viser oss at land ikke utvikles utenfra, drivkraften må komme innenfra. Handel har vært nøkkelen for utvikling, ikke bistand. Om Norge tar utvikling på alvor, må man skifte fra bistand til investeringer og handel. Fra arroganse om at «det er typisk Norsk å være god», til ydmykhet om at det er mange veier til Rom, og at vi har mye å lære av andre kulturer. Bistand har ofte vært basert på et bilde av befolkningen i Afrika som ofre, som trenger hjelp. Dette har også vært brukt for å markedsføre viktigheten av bistand, men bidrar til å opprettholde myten om det fattige Afrika, og de hjelpeløse afrikanerne.

Det finnes typer av bistand som ikke presser på en menneskerettighetsagenda. Som kunst- og kultursamarbeidet eller det som heter «twinning», hvor en norsk organisasjon gir kapasitetsbygging til en tilsvarende organisasjon i Sør. Små private prosjekter mellom partnere i Norge og land i Afrika funker også. I slike tilfeller er det ikke fokus på å fremme en vestlig agenda om menneskerettigheter, men fokus på et mer likeverdig samarbeid innen kultur og kapasitetsbygging.

Noe av bistandsproblemet ligger i de tette båndene mellom politisk ledelse, forvaltning, og humanitære organisasjoner. Det er tradisjon for at ansatte bytter jobber, spesielt mellom NORAD og humanitære/bistandsorganisasjoner. At dette ikke oppleves som et problem, indikerer at det er liten konkurranse og penger nok til alle. Det er også bred politisk enighet om størrelsen på norsk bistand, vanskelig å evaluere resultater og dermed få insentiver til radikal forandring og økt konkurranse om den mest effektive bistanden mellom organisasjonene.

Afrika er fremtidens kontinent, med en ung befolkning og enorme naturressurser. Norge står overfor to muligheter: Vi kan være en progressiv del av denne utviklingen gjennom handel, investeringer og et mer likeverdig samarbeid, eller bli stadig mindre relevante gjennom opprettholdelse av en utdatert bistand, hvor «Vesten har svarene, og er ekspertene» som skal vise Afrika hvordan det skal gjøres.

Avviklingen av den amerikanske bistanden skaper store utfordringer på kort sikt, og er tragisk for dem den berører. Men på lengre sikt kan dette være starten på en ny type samarbeid mellom Afrika og Vesten, basert på mer gjensidig respekt og handel. En spennende utvikling hvor Vesten ikke lenger har alle svarene, og det er en erkjennelse av at den vestlige utviklingsmodellen er unik, og ikke universell.