Kapitalismen og det konservative problem

Det er på tide at vi evner å frigjøre oss fra det tankeløse status quo-tyranniet, ellers vil Norge, Europa og Vesten aldri klare å komme seg videre fra finanskrisen.

De to siste tiårene vil utvilsomt gå inn i historien som en av de sterkeste vekstperiodene i verdensøkonomien noen sinne. Og det til tross for at perioden startet med bank- og finanskriser i den rike delen av verden, og på toppen av det hele også ble avrundet med den mest omfattende og alvorlige finanskrisen siden 30-tallet, samt den etterfølgende bølgedalen som har fått navnet The Great Recession — også denne gangen med tyngdepunkt i den rike delen av verden. I tillegg var perioden preget av flere alvorlige internasjonale valuta- og finanskriser i Latin-Amerika, Russland og i Asia, foruten den mye omtalte dot.com krisen.

Likevel har flere hundre millioner mennesker blitt løftet opp av den dypeste fattigdom, og utallige flere mennesker kan nå se fremtiden i møte med berettigede forventninger om et friere og bedre liv. Ikke minst gjelder dette mange i Kina, India, resten av Asia, samt mange land i Latin-Amerika, Sentral- og Øst-Europa. Det er i det hele tatt liten tvil om at mye har gått bra. Fremgangens kilder er dessuten begripelige: En dynamisk kombinasjon av åpnere markeder, styrking av den private eiendomsretten, styrking av rettsikkerheten, økonomisk liberalisering (spesielt i tidligere kommandoøkonomier), en verdensomspennende IKT-revolusjon, samt økt verdiskaping i den rike delen av verden gjennom innovasjon og entreprenørskap. Alt dette har bidratt til en enorm vekst i markedsøkonomiens utbredelse, som i sin tur har banet veien for sterk produktivitetsvekst gjennom en ny internasjonal arbeidsdeling som hele tiden drives frem av produktive incitamenter og åpen konkurranse med et sterkt innslag av innovasjon og kreativ ødeleggelse på tvers av landegrensene.