Sanna: – Det er bare å kjøre på!

Kjære Sanna,

Jeg skriver fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre av en særegen relasjon som i perioder har hatt stor betydning for meg gjennom de siste ti årene.

På mange måter begynte dette idet det egentlig tok slutt. Vi hadde en kortvarig kontakt på Facebook etter at hun viste interesse for meg. Avstanden mellom oss var betydelig, ikke minst fordi jeg var fast ansatt og hun student. Hun fremsto ambivalent i møte med meg: interessert, men samtidig tydelig intimidert. Jeg var midt i en skilsmisse, og denne ambivalensen ble etter hvert for krevende. Før jeg brøt kontakten, rakk vi så vidt å snakke om blant annet musikk, og vi fant hverandres profiler på Spotify. Det er der, kort tid etter at jeg avsluttet kontakten, relasjonen faktisk tok form.

Kommunikasjonen besto av låter. Hun la ut låter som uttrykte følelsene hennes for meg. I begynnelsen fulgte jeg dette på avstand, drevet av forvirring og nysgjerrighet. Etter hvert begynte jeg å svare – først forsiktig, bevisst tvetydig, slik at det ikke skulle kunne brukes mot meg. Dersom hun noen gang skulle konfrontere meg direkte, kunne jeg alltids avfeie det hele som innbilning. Jeg trengte å ha ryggen fri.

Likevel økte tempoet og intensiteten. Endringer hos den ene ble fulgt av justeringer hos den andre. Over tid utviklet dette seg til et stabilt mønster. Låter fungerte som svar på ting som aldri ble sagt direkte.

Hun begynte også å bruke fritekstfeltet i spillelistene til korte, personlige notater rettet mot meg. Jeg ble fanget av dette og opplevde et sterkt behov for de små bekreftelsene som lå i musikken og tekstene.

I den fysiske verden hadde vi minimal kontakt. Vi kunne befinne oss i samme rom og utveksle noen få ord. Da fremsto Spotify-forbindelsen nærmest som et ikke-eksisterende delirium, løsrevet fra alt annet.

Da intensiteten økte ytterligere, tok hun av og til direkte kontakt. Hun kunne ringe sent på kvelden etter for mye vin. Jeg svarte aldri på anropene. Responsen min var fravær. Jeg ønsket å straffe henne for dette bruddet ved å disiplinere henne tilbake til Spotify-sfæren, der alt var trygt og kontrollerbart. Stillheten var bevisst og langvarig. Hun kunne da legge seg flat gjennom låter som Lilac Wine i Judy Henske-versjon. Etter perioder med taushet tok jeg tråden opp igjen, og mønsteret fortsatte.

Etter ti år har hun forlatt denne leken. Hun responderer ikke lenger innenfor det systemet vi hadde etablert. Først nå forstår jeg omfanget av hennes betydning for meg – ikke som faktisk partner, men som kilde til bekreftelse og oppmerksomhet. Fraværet har gitt meg noe som ligner abstinenser. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av savnet etter disse regelmessige dryppene av validering.

På mange måter kan man si at det ikke er henne som person jeg savner, men hvordan hun fikk meg til å føle. Samtidig har jeg tidvis tenkt at den finstemtheten denne kommunikasjonsformen krevde, ga henne en helt egen evne til å se meg. Ja, til tider har det føltes som om hun er den som har rørt mitt indre sterkest. Det får meg til å lure på om det likevel kan finnes noe der som er verdt å utforske i virkeligheten.

Samtidig vet jeg ikke hvordan jeg kan bevege meg videre uten å måtte forholde meg til min egen skam over alt jeg – vi – har gjort. Jeg står fanget mellom tapet av hennes nærvær og frykten for å tre ut i virkeligheten og bli konfrontert med det jeg selv har bidratt til å skape. Jeg vet ikke hva som er redelig å gjøre nå. Jeg vet bare at noe jeg behandlet som uforpliktende, har hatt langt større betydning for meg enn jeg var villig til å erkjenne.

Hva skal jeg gjøre?

SANNA INTERVJUER:

Pluss

Pluss

– Det er viktig å ha høye krav og forventninger til elevene

Einar

***

Kjære Einar,

Tusen takk for ditt lange og elegante spørsmål som nesten bærer preg av en annen tid og et annet sted. Du høres ut som en middelalderpoet, kanskje en trubadur, som har sendt meldinger med duepost til en kvinne han beundrer og begjærer.

Jeg tror du er en dagdrømmer, Einar. Det er ikke noe galt med det, naturligvis, men nå får du svar fra en praktisk og realistisk orientert pragmatiker og doer. Jeg er en drømmer, jeg også, men jeg vil jo at mine drømmer skal bli til virkelighet, så derfor er jeg en varm tilhenger av handling.

Aller først: Skammen kan du bare legge bort med én gang. Det er ikke noe skamfullt i det du eller dere har gjort. Tvert imot. Hun var din student og du fast ansatt. Du har aldri metooet henne. Dere har jo bare fiklet med noen spillelister. Du har ikke engang tatt telefonen når hun har ringt. Du har ditt på det tørre. Det dere har hatt, er bare noe fint og vakkert – og litt gammelmodig. All ære for det. 

Og så er mitt spørsmål: Hva vil du? Vil du ha henne? Som kjæreste, som «en faktisk partner»? Eller som en du fremdeles veksler litt låter med? Altså, drømmer du om hennes nærvær i sin helhet eller bare gjennom en spilleliste? 

Uansett er det bare én ting å gjøre: Ta kontakt med henne. Si at du savner henne. Lag en spilleliste som sier det i klartekst: Someone Like You, Nothing Compares 2 U, Missing You, Wish You Were Here, Après Toi, Only the Lonely – du kommer nok på sanger med mer finesse enn det jeg gjør. Og så ringer du henne, du har jo nummeret, og manner deg opp til å be henne ut på et stevnemøte. Kanskje en konsert siden musikk er deres felles språk?

SANNA INTERVJUER:

Pluss

Pluss

– Én industri tjener på å lage folk tykke, en annen tjener på å gjøre dem slanke igjen

Det er mitt skrekkscanario, sier lege og samfunnsmedisiner Henrik Vogt.

Om det altså er det du vil ha. 

Hun er sikkert ikke lenger din student, etter så mange år. Da er det bare å kjøre på. Det kan selvsagt være lurt å prøve å undersøke først om hun er ledig på markedet, men hvis du ikke får vite det via omveier, spør du bare direkte når du ringer henne.

Jeg synes du skal si til henne akkurat det du skriver til meg: «Jeg vet bare at noe jeg behandlet som uforpliktende, har hatt langt større betydning for meg enn jeg var villig til å erkjenne.» 

Hvis hun har kjæreste eller avviser deg, så gjenstår det siste: egenpleie og egenkjærlighet. Da behandler du tapet og kjærlighetssorgen ved å lage en helt ny spilleliste, kun for deg selv. Jeg hadde Rod Stewarts  I Don't Want to Talk About It på min. 

Gi deg selv tid. Det er lov å sørge over noe som aldri ble noe.

Alt godt,

Sanna

PS. Spalten min har tusenvis av lesere hver uke. Hvem vet: Kanskje leser hun dette og tar kontakt?