Kong Haakons åndelige opprustning

Kong Haakons minnetale 29. august, over avdøde Kong Harald, berørte flere punkter som antyder hvilken linje den nye kongen vil stå for i årene som kommer. Mye ved talen minner om det som i Danmark debatteres som behovet for åndelig opprustning, et initiativ anført av statsminister Mette Frederiksen. Det er her snakk om et ønske om at befolkningens verdier og holdninger skal styrkes for å beskytte demokratiet og nasjonalstaten overfor trusler. Dette temaet bør få mer oppmerksomhet også i Norge, ikke minst fordi perspektivet har i seg både lovende og risikable sider.

I minnetalen mener kongen at vi i Norge «tror på» vår felles historie, folkestyret, lovverket, demokratiet og et felleskap med plass til alle uavhengig av bakgrunn og ressurser. Vi har altså troen på at de sosiale og politiske ordningene som skaper felles frihet for oss alle, er det som gjelder som liberalt demokrati. Slik legger kongen til grunn en dypt liberal forståelse av det norske samfunnet.

Deretter går talen over i et ganske annet spor. Det presenteres punkter som i ytterste konsekvens inndrar vår frihet på vegne av fellesskapets eksistens. Kongens valgspråk – alt for Norge – er et selvsagt eksempel på dette. Det er her snakk om viljen til å gi alt, også livet, for at Norge skal forbli fritt og selvstendig. Dette er kongens valgspråk, men det er tydelig at det menes at også vi andre bør slutte oss til, tydeliggjort med dikteren Bjørnstjerne Bjørnsons formulering: «for dets fred slå leir», som jo nettopp forutsettes av linjen «også vi, når det blir krevet». 

Slik forstått er dagens frihet et resultat av gårsdagens, nåtidens og morgendagens nordmenn sin vilje til å ofre seg for felles beste – altså villigheten til å ruste opp både materielt og åndelig. Økte forsvarsbudsjetter er allerede en realitet, og kanskje mener kongen nettopp at den immaterielle bevisstheten nå må styrkes? Minnetalens avslutning levner liten tvil. Haakon ber nemlig om Guds hjelp, folkets støtte, samt at vi alle samles om «det gamle ønsket» om at Gud bevarer landet.

Slik knytter kong Haakon an til et pågående arbeid for åndelig opprustning i Norden, men han kobler seg samtidig på en lang norsk tradisjon for dette – en linje lenge ledet av nevnte Bjørnson, men alltid akkompagnert av en lang rekke kristen-nasjonale nasjonsbyggere, med sin definitive storhetstid mellom frigjøringsårene 1814 og 1905. Disse aktørene var sikre på at Norges selvstendighet og frihet avhang av et sterkt nasjonalt felleskap, og ikke minst folkets relasjon med sin guddom – «norske mann i hus og hytte, takk din store Gud!»

LES OGSÅ:

– Det at hun selv vet hva det vil si å leve et liv utenfor allfarvei, tror jeg kan være en styrke for henne

Dette var, den gang som nå, en kraftfull og effektiv ideologi. Som alle ideologier bør den behandles med varsomhet og kritisk distanse i det liberale demokratiets offentlighet. Derfor er det heller ikke helt uproblematisk eller risikofritt at kongen benytter seg av disse symbolene. 

Vi som slutter opp om det liberale demokratiet kan og bør forsvare det, men vi må samtidig vokte oss for tiltak som undergraver de verdiene og institusjonen som vi verner om. Som jeg nylig har forsøkt å argumentere for et annet sted, kan og bør vi holde to tanker i hevd samtidig: Vi bør overbevise om at felles frihet og rettigheter – det liberale demokratiet – settes før alt annet, og samtidig ønske velkommen en bred debatt om hvilke verdier og ordninger som muliggjør frihetene som vi alle nyter godt av.

I talen viser Kong Haakon en god måte å forstå og løse disse utfordringene på, altså avveiingen mellom frihet, krav og ideologi. Først legger han det liberale demokratiet til grunn som det vi tror på, deretter presenterer han sine forhåpninger om hvilke krav vi skal sette over oss selv; at vi er villige til å ofre alt for å trygge fellesskapets frihet og selvstendighet. Selv om kongen mener at Gud, folket og «det gamle ønsket», bør vekkes til live som støttespillere betyr ikke dette at alle må være enige. Dette kan vi gå ut fra fordi vårt konstitusjonelle monarki setter demokratiet, lov og rett – vår felles frihet – i første rekke, noe som er uforenelig med tvang, det være seg fysisk som åndelig.