– Jeg ser bare mørke for Russland

– Jeg hadde aldri trodd at det faktisk skulle bli krig. Det var uvirkelig. I flere dager kunne jeg knapt spise eller sove. Jeg ville gå ut i gatene og protestere, men så kom loven om straff for falske nyheter og å vanære soldater, og protestene ble ineffektive. Så falt denne måten å gjøre det på ned i hodet på meg.

Marina Ovsjannikova var inntil nylig en ganske ukjent medarbeider i den store, statskontrollerte russiske TV-kanalen Kanal 1. Det endret seg over natten da hun 14. mars i år gjennomførte en protest mot den russiske invasjonen av Ukraina på direktesendt TV. Midt under en nyhetssending kom hun løpende inn på skjermen med en plakat med påskriften «Stopp krigen! Ikke tro på propagandaen. Her serveres dere løgner». Samtidig la hun ut en video i sosiale medier der hun forklarte bakgrunnen for protesten.

Siden har livet hennes ikke vært det samme. Den behagelige forstadstilværelsen med trygg jobb i Moskva er historie. For videoen slapp hun unna med en bot etter de nye, drakoniske lovene om hva man kan eller ikke kan si om krigen – unnskyld: spesialoperasjonen – mens saken om protesten på direktesendt TV er ennå ikke ferdig etterforsket. I øyeblikket er hun en ganske hjemløs frilansjournalist for den tyske avisen Die Welt, på reise gjennom Europa for å dekke krigen i Ukraina og flyktningsituasjonen. Forrige uke var hun i Norge for å delta på Oslo Freedom Forum, der hun mottok Vaclav Havel-prisen for kreativ motstand.

– Du hadde jobbet mange år for statlig TV. Propagandaen har vært der lenge. Hvorfor var det først nå du reagerte?

– Jeg fant ikke kreftene til å gjøre det, sier Marina Ovsjannikova til Minerva.

– Ingen snakker med hverandre om politikk

Ovsjannikova jobbet med utenriksstoff i Kanal 1. Her bearbeidet hun blant annet bildemateriale fra utlandet og fulgte sendinger fra Europarådet og FNs sikkerhetsråd. Det ga henne god tilgang til informasjon om russisk utenrikspolitikk og omverdenens syn på landet. Hun skrev rett nok ikke selv propagandatekster i Kanal 1, forteller hun, hennes arbeid var av mer teknisk art – men inngikk jo likevel i sluttproduktet.

– Motsetningene i meg økte. Ikke minst med den informasjonen jeg fikk gjennom jobben, forstod jeg at vi løy. Vår utenrikspolitikk var basert på bedrag. Utenriksdepartementet drev med løgn og trolling. Absolutt ingen i Vesten stolte på noe vi sa, forteller hun.

Hun forteller at hun slett ikke er alene: En stor andel av dem som jobber for statlige medier, tror ikke på propagandaen. Det er noe man delvis må gjette seg til:

– Ingen der snakker med hverandre om politikk. Hvorfor skulle de det, det skaper bare problemer. Men man kan se at folk vender ansiktet bort når den verste propagandaen er på skjermen.

Men jobben sikrer dem et trygt middelklasseliv, forteller Ovsjannikova, og det er behagelig å tenke at det uansett ikke er så mye man får gjort med den kompliserte storpolitikken. Slik var det også for henne:

– Jeg hadde et fint hus hvor jeg bodde med barna mine. Og å tenke politisk er en trussel mot et stabilt liv i Russland.

I tillegg kommer effekten av propaganda:

– I tyve år er vi blitt utsatt for stadig mer propaganda. Russisk propaganda forteller oss at vi russere er spesielle. Samtidig er hele verden, eller i hvert fall hele Vesten, mot oss og utsetter oss for urett.

En hel generasjon er vokst opp på denne propagandaen, forklarer hun:

– Det er effektivt. Moren min tror på det. Sønnen min tror på det. Eller: Som et minimum tror de ikke på noe annet.

For om russere ikke tror bokstavelig på alle myndighetenes propaganda, stoler de heller ikke på andre. Slik skaper også propagandaen en grunnleggende mistillit mellom mennesker: Russere tror ikke på slektninger i Ukraina som forteller om krigens uhyrligheter, og de har lett for å tro at hjemlige opposisjonelle er vestlige spioner eller det som verre er.

– Det er vanskelig for barna mine å skjønne hvorfor jeg har gjort det jeg har gjort, og snudd opp-ned på tilværelsen, sier hun.

Ovsjannikovas to mindreårige barn er fortsatt i Moskva. Hun har derfor i flere intervjuer vært tydelig på at hun må reise tilbake til Russland etter hvert, selv om det er en risiko for ytterligere straffeforfølgelse.

Uten venner

Nettopp dette, at hun fikk reise ut av landet og ikke er puttet i fengsel, har ført til en rekke beskyldninger mot Ovsjannikova – både fra deler av den russiske opposisjonen og fra ukrainere: Hvordan kan det ha seg at hun slapp ut, når andre er satt i fengsel? Jobber hun for FSB, er hun en påvirkningsagent som skal være et menneskelig ansikt som får Vesten til å føre en mildere politikk overfor Russland?

Det synes i så fall ganske mislykket: Overalt hvor hun nå opptrer, øker det oppmerksomheten om trusselen Russland utgjør mot sine naboland. Resultatet av anklagene var likevel at Ovsjannikova en periode opplevde å være ganske venneløs både i Russland og Ukraina, selv om hun ble betraktet som en slags helt i Vesten.

– Jeg har slåss helt alene, sukker hun oppgitt.

Det er også en effekt av den mistilliten som oppstår i kjølvannet av statlig propaganda og infiltrasjon. Folk blir fremmedgjort for hverandre, og ingen stoler på andre. Myndighetene sier hun er en britisk spion, og da er det ikke så overraskende at opposisjonen mistenker at hun jobber for FSB, forklarer hun.

Den siste måneden har det likevel pågått en diskusjon om Ovsjannikova blant russiske opposisjonelle i sosiale medier. Her har hun fått sterk støtte av blant annet Ilja Jasjin, som på Twitter har argumentert kraftfullt for at kritikerne bommer når de bruker manglende fengselsstraff mot henne: «Du bør ha klart for deg hvilken risiko hun tok, da hun brøt inn i en direktesending på riksdekkende TV med en antikrigsplakat. Ingen kunne forutsi hvordan en slik aksjon ville ende. Det fantes rett og slett ingen presedens.»

– Det er heldigvis i ferd med å endre seg. Krigsmotstandere må stå sammen, sier Ovsjannikova.

Hun forklarer at hun ser mye motstand mot krigen: Det er fullt av det i sosiale medier, spesielt i de store byene. Men det er mye frykt, og mange av dem som faktisk protesterer, blir fengslet.

– Ukrainere har en helt annen mentalitet

– Samtidig har mange ukrainere kritisert den russiske opposisjonen for å være for feig. De mener man må akseptere at opprør har en pris, og peker på Maidan-opprøret i 2014, da mer enn 100 demonstranter ble drept. Gå ut på gaten, okkuper bygninger, tving frem endring, sier de.

– Ukrainere har en helt annen mentalitet. De siste tredve årene har det vokst frem et demokrati der, ikke et modent demokrati, men likevel. Det har vært en pluralisme, det har vært maktskifter. Ukrainere har levd under ulike presidenter. De tenker at politisk handling nytter og er meningsfullt.

I Russland har man derimot i praksis levd med samme president i tyve år, forklarer hun:

– Det finnes ingen pluralisme. Det finnes bare ett reelt politisk parti – ingen andre spiller noen egentlig rolle – og det heter til og med «Jedinaja Rossija» [som kan oversettes både som «Forente Russland» eller «Det enhetlige Russland», journ. anm.]. Alle reelle opposisjonskandidater er blitt nektet registrering, fengslet eller drept.

– Og når alle er redde, og ingen tror at andre vil gå ut på gaten og protestere, får det en selvforsterkende effekt, sier hun.

– Vi er i ferd med å bli Nord-Korea

– Hva er Vladimir Putins mål, slik du ser det?

– Putin ønsker å gjenopprette Sovjetunionen. Enkelt og greit. Oppløsningen av unionen er for ham den største geopolitiske katastrofen i vår tid. Og han er gjennom sin tid ved makten blitt styrket i troen på at det skulle gå. For «alle» i Russland støttet anneksjonen av Krim, innbyggerne på Krim protesterte ikke altfor mye og Vesten gjorde lite.

Derfor skjønte Putin lite av den ukrainske motstanden nå, mener Ovsjannikova.

– Han og kretsen rundt ham har ikke forstått endringene som har skjedd i Ukraina. Russland er et gerontokrati, et styre av gamle menn med en utdatert forståelse av verden, som forsøker å styre i det 21. århundre, der politikk og kultur skjer online og endrer seg raskt.

– Det er fortsatt mulig å håpe at Ukraina kan komme ut av denne krigen og bli et moderne og europeisk samfunn. Men hvordan ser du på Russlands fremtid?

– Jeg ser bare mørke nå for Russland, sier hun resignert.

Hun forteller at knapt noen i Russland hadde forventet omfanget av sanksjoner som har rammet landet:

– Vi er i ferd med å bli Nord-Korea. Russland har havnet i en blindvei, samtidig som et nytt jernteppe senker seg. Folk er urolige, og vi ser at salget av for eksempel våpen og safer går i taket.

– Hva frykter de?

– En blindvei kan ende i opprør. Og da frykter mange russere borgerkrig. En slik frykt ligger alltid på lur, avslutter hun.