DEBATT
Igjen har en amerikansk administrasjon gjort en inngripen i et land i Latin-Amerika. Nå trekkes paralleller til historisk oppførsel og årsaker, spesielt fra den kalde krigen. Men hva motiverte USA da, og kan det fortelle oss noe om hva Trump gjør nå?
Hva er USA ute etter i Venezuela? Olje? Å stoppe kineserne i Latin-Amerika? Å stoppe narkotikasmugling? Eller kanskje: Personlige motiver, en innenrikspolitisk distraksjon eller noe helt annet?
For å diskutere dette spørsmålet kan det være vi klokt å se på den amerikanske «tradisjonen» med innblanding i Latin-Amerika er bygget på. Hva har typisk motivert denne atferden fra USAs side?
Helt siden Monroedoktrinen ble lansert i 1823 har USA krevd unik innflytelse over den vestlige hemisfære. Og helt siden den gang har de utført diverse operasjoner der. Alt fra direkte militær inngripen via «gunboat diplomacy», til etteretningslurerier av typen som ble avslørt i de såkalte Church Hearings.
Spesielt under den kalde krigen var denne slags aktivitet stor. Med støtte til statskupp og totalitære diktaturer. Men det krangles fremdeles om hva grunnene var.
Det finnes to hovedtilnærminger til hvilke faktorer som styrte amerikanske administrasjoner på den tiden. Økonomiske interesser og behovet for naturressurser på den ene siden, og maktbalanse mot global konkurranse på den andre.
Nicolas Maduro har lenge insistert på at det er det første som gjelder i Venezuela, og mener USA først og fremst er interessert i å tilrane seg landets oljeressurser. Det er også det enkleste standardsvaret, spesielt for venstre side i politikken.
Det kan derfor være verdt å ta en titt på disse to forklaringene opp mot hverandre historisk. (Det følgende baserer seg også på min egen masteroppgave, som blant annet hadde dette som tema.)
Et av de viktigste tilfellene av amerikansk innblanding handler omChile, som kanskje er det mest berømte og omdiskuterte tilfellet av at USA orkesterte et kupp på fremmed jord.
Det var flere store amerikanske private selskaper som var tungt investert i Chile på den tiden, noen av dem i industrier som eksporterte ressurser til USA. Tallene varierer, men ifølge David F. Schmitz (se f.eks. side 94 her) utgjorde Allendes presidentkandidatur en trussel mot «amerikanske private investeringer på mer enn 750 millioner dollar» – tilsvarende omtrent 50 milliarder kroner norske kroner i 2025.
Det høres jo mye ut.
Chilensk kobber var en viktig investeringsindustri for amerikanske selskaper. Midt på 1900-tallet var el Teniente verdens største underjordiske kobbergruve, og Chuquicamata var den største dagbrudds-kobbergruven.
De var begge eid av amerikanske selskaper, henholdsvis Kennecott Copper Corporation og Anaconda Copper Company, og de to selskapene sto for over halvparten av Chiles eksport og en tredjedel av skatteinntektene. Men før president Allendes vellykkede presidentkandidatur, hadde Chiles utvinning av kobbermalm vært under nasjonalisering i lang tid. Under president Eduardo Frei kjøpte den chilenske staten 51 prosent av gruveindustrien. Denne innsatsen kulminerte under Allende, som kjempet for full nasjonalisering uten kompensasjon til amerikanerne. Dagen for den offisielle maktovertakelsen ble feiret som Nasjonal verdighets dag (Dia de la Dignidad Nacional).
En annen stor amerikansk investor var ITT. Det eide 70 prosent av Chitelco, selskapet som kontrollerte den chilenske telekommunikasjonsinfrastrukturen. Også den var et mål for nasjonalisering fra president Allendes side. ITT eide også blant annet to Sheraton-hoteller og diverse andre virksomheter i Chile. Ifølge statsviter og historiker Peter Kornbluh var investeringene i 1973 verdt 153 millioner dollar, tilsvarende rundt 12 milliarder 2025-kroner.
I valgkampen som brakte Allende til embetet, sendte ITT i hemmelighet 350 000 dollar til den høyreorienterte kandidaten Alessandri, og sørget for at andre amerikanske selskaper sendte samme beløp. Etter Allende vant valget lovet administrerende direktør Harold Geneen én million dollar til enhver organisasjon som kunne stoppe Allendes vei til toppen, og styremedlem McCone var en tidligere CIA-direktør som fortsatt var på CIAs lønningsliste som konsulent. Senere frigitte dokumenter har vist at ITT var med å finansiere kuppet.
ITT og kobbergruveselskapene var langt fra alene. Chile Ad Hoc-komiteen ble dannet av flere amerikanske selskaper, inkludert ITT, Kennecott, Anaconda, Firestone Tire & Rubber, Bethlehem Steel, Charles Pfizer, W. R. Grace, Bank of America, Ralston Purina og Dow Chemical. Gruppen ble opprettet for å samarbeide med den amerikanske regjeringen for å «håndtere Chile-problemet», gjennom det Kinzer beskriver som «kontornedleggelser, forsinkede betalinger, trege leveranser og kredittavslag.»
Kornbluh skriver at politikken var at «ikke engang en mutter eller bolt» skulle importeres til Chile fra disse private firmaene så lenge Allende hadde makten. Sanksjonene fungerte, og hadde innvirkning på deler av den chilenske infrastrukturen som busser og drosjer. CEO Kendall fra Pepsi-Cola og Rockefeller fra Chase Manhattan Bank var også blant de tidligste partnerne i samtaler om hvordan Allende skulle stoppes.
Begge selskapene hadde betydelige økonomiske interesser i Chile. Så det er ingen tvil om at flere amerikanske selskaper jobbet ut fra premisset om at det å fjerne Allende ved et kupp var i deres egeninteresse.
Men det økonomiske perspektivet alene ser ikke ut til å rettferdiggjøre styrtingen av en fremmed regjering fra USAs perspektiv. 750 millioner dollar den gang – eller snaut 5 milliarder 2025–dollar – kan høres mye ut, men for en nasjon som USA er det en sum som fort blir borte i en liten krok av et eller annet departement. Til sammenligning brukes det i 2025 4,8 milliarder dollar bare på USA`s meget underfinansierte nasjonalparker.
Investeringer var viktige for spesifikke private selskaper, og disse selskapene hadde en viss evne til å påvirke amerikanske beslutningstakere. Men for USA var dette økonomisk helt ubetydelig. Og det gjelder selv om man tar med hele det søramerikanske kontinentet.
Alt i alt var verken eksporten til eller importen fra Chile stor nok til å ha en betydelig innvirkning på USAs bunnlinje som nasjon. Kobber var, som vi har sett, den viktigste eksporten for Chile. Men på tidspunktet for kuppet var USA selv verdens største kobberprodusent.
Chile hadde verdens største kobberreserver, men ifølge U.S. Geological Survey's Mineral Commodities Summaries fra 1998 hadde USA de nest største (17 prosent av globale forekomster mot Chiles 28 prosent), noe som gjør kobber fra Chile mindre viktig enn for eksempel oljeimport fra Midtøsten eller kontroll over det globale oljemarkedet.
Da jeg intervjuet professor Benedicte Bull ved UiO i forbindelse med masteroppgaven, mente hun at venstresiden i Latin-Amerika feilaktig fokuserer på ressursaspektet i interamerikanske relasjoner. Hun peker for eksempel på at store kinesiske investeringer i ressursindustrier i Latin-Amerika siden den kalde krigen ikke ble møtt med betydelig handling fra USA.
Ressurs- og finansforklaringen for intervensjon i Chile (og i Latin-Amerika generelt i denne perioden) er altså ikke en god nok forklaring på amerikanske politikk.
For å finne det som ser ut til å være den viktigste motivasjonen bak støtten til kupp og sterkt høyrevridde regimer som fulgte, må vi komme mye nærmere realismens grunnleggende prinsipper. Dette perspektivet har blant annet vært fremmet overbevisende av professorene Lars Schoultz og David F. Schmitz.
Schmitz jobbet seg gjennom USAs relasjoner til høyreorienterte diktatorer i to bind. Materialet om Latin-Amerika er omfattende, og inkluderer den kalde krigen pluss periodene før og etter. Han leter etter amerikansk begrunnelser for støtte til slike regimer.
Schoultz’ bok National Security and United States Policy towards Latin America søker spesielt etter hva som motiverer amerikanske beslutningstageres oppførsel overfor Latin-Amerika. Ikke hva fakta faktisk er, men hva amerikanske beslutningstakere oppfatter fakta å være, og som de derfor baserer sine beslutninger og analyser på.
Han gjør dette ved å intervjue et stort antall beslutningstakere, inkludert kongressmedlemmer, senatorer, medlemmer av utenrikspolitisk miljøer, områdeeksperter og tjenestemenn i institusjoner som Utenriksdepartementet og Pentagon.
I hans intervjuer nevnes økonomiske hensyn noen ganger, og naturressurser berøres med jevne mellomrom. Men i det overveldende flertallet av dem faller de to hovedmålene han finner, klart innenfor realismens teori om global maktbalanse. De to målene er strategisk nektelse og maktprojeksjon – ikke ressursutvinning.
Hva betyr så strategisk nektelse? En måte å se det på er at Latin-Amerika fra USAs perspektiv ikke er så veldig viktig i seg selv, men at det likevel er viktig at ikke andre skal ha tilgang til det. Med menneskerettighetseksperten Roberta Cohens ord var det en «relativ mangel på strategiske hensyn» i Latin-Amerika – men utenlandske makter bør på ingen måte kunne komme inn og bli en bekymring.
«Jakten på stabilitet har vært grunnlaget for USAs politikk overfor Latin-Amerika i nesten to århundrer», skriver Schoultz. David Schmitz mener også at dette er den viktigste grunnen til at USA har støttet så mange autoritære regimer i regionen: «Diktaturer og militærstyre tjente amerikanske interesser godt ved å opprettholde orden, kontrollere radikale reformbevegelser og beskytte amerikanske investeringer samtidig som behovet for amerikansk inngripen ble overflødig,» sier han. (Innvendingen er selvfølgelig at det kan argumenteres godt for at fattigdom og ulikhet i seg selv er en grunnleggende driver for ustabilitet. Men poenget her er altså hvordan amerikanske beslutningstagere har oppfattet situasjonen, ikke hvordan de burde oppfattet den.)
Som etablert regional hegemon har USA få fordeler å hente ut av endring, da (forståelsen er at) det bare kan svekke USAs posisjon og ryste sikkerheten de har oppnådd: «Denne grunnleggende årsakssammenhengen, at ustabilitet i Latin-Amerika utgjør en trussel mot USAs sikkerhet, er det kognitive grunnlaget for USAs politikk overfor Latin-Amerika», skriver Schoultz.
Men stabilitet, i analysen til både Schoultz og Schmitz, er bare et verktøy for å nå de to allerede nevnte målene; strategisk nektelse overfor globale konkurrenter, samt internasjonal maktprojeksjon.
For USA var det svært viktig å nekte Sovjetunionen Latin-Amerikas ressurser. Schoultz beskriver det slik: Dette var «... ressurser som USA kanskje ikke trenger, men som vi ikke kan tillate andre – spesielt Sovjetunionen – å ha». I en realistisk nullsum- og maktbalanseverden er dette kjent terreng.
Schoultz finner to kategorier ressurser som ifølge hans intervjuobjekter bør nektes andre makter. Den første kategorien er militærbaser. Schoultz mener at faren for at Sovjetunionen etablerer meningsfulle militærbaser på det latinamerikanske kontinentet er svært lav, til tross for hendelsene under Cubakrisen. Schoultz hevder også at amerikanske baser på kontinentet og tilgang til sjøveier aldri har vært avgjørende for USAs globale sikkerhet. Karibiabassenget og Panamakanalen er langt viktigere fra et økonomisk perspektiv, skriver han. På tidspunktet da boken ble skrevet (1986) brukte USA bare omtrent 0,5 prosent av sine totale militærutgifter globalt på baser i Latin-Amerika, hvorav det meste fungerte som trenings- og testfasiliteter.
USA har faktisk aldri brukt store ressurser på kontinentet.
Ifølge hans intervjuobjekter var det ikke mange som fryktet at latinamerikanske land skulle gi meningsfull hjelp til fiender ved større militær konflikt. Han siterer en tjenestemann som sier at ideen om at latinamerikanske land kan «forsvare noe som helst» mot storskala konvensjonelle angrep «faller innenfor tegneseriens rammer.»
Med andre ord: USA søker å være regionens enestående hegemon. Ikke først og fremst for tilgang til slike strategiske ressurser, men for å nekte andre dem.
Den andre maktbalansemotivasjonen Schoultz finner hos sine intervjuobjekter – og uten tvil den viktigste – er maktprojeksjon. Hans intervjuobjekter gjentar til det kjedsommelige at USAs kontroll over Latin-Amerika bør være synlig og ubestridt, og at ethvert brudd på denne situasjonen vil bli sett på som svakhet i møte med motgang.
Slik svakhet ville signalisere til allierte at USA ikke kunne stoles på i urolige tider, og til motstandere at USAs avskrekking ikke burde tas på alvor. I kjølvannet av et strategisk tap som Vietnam ble signalstyrke viktigere enn noen gang for USA.
Schoultz dedikerer flere sider til sitater fra intervjuobjekter som uttrykker denne holdningen, og etterlater ingen tvil om at dette på tidspunktet for hans skriving er den klart viktigste motivasjonen for politiske handlinger i Latin-Amerika. Vi kan bruke et av Schoultz' sitater fra Henry Kissinger her for å klargjøre hva som menes:
«Mye vil avhenge av hvordan Mellom-Amerika utvikler seg. Hvis vi ikke klarer å styre Mellom-Amerika, vil det være umulig å overbevise truede nasjoner i Persiabukta og andre steder om at vi vet hvordan vi skal håndtere den globale balansen.»
Chile passer godt inn i denne regionale tankegangen. Samtaler, brev og telefonsamtaler til og fra ulike beslutningstakere, inkludert president Nixon og utenriksminister Kissinger, avslører hvorfor det var viktig å styrte Allende:
I National Security Study Memorandum 97 – NSSM 97 – skrevet i samarbeid mellom CIA, forsvaret og utenriksdepartementene, fastslås at det ikke finnes «vitale nasjonale interesser i Chile», selv om økonomiske tap ville være «håndgripelige». I tillegg ville det ikke skje noen betydelig endring i den militære maktbalansen globalt ved å miste tilgangen til landets ressurser.
Ifølge memorandumet, som kom 3. november 1970, snaut to måneder etter valget som brakte Allende til makten, ville kostnaden være psykologisk: den hemisfæriske samhørigheten ville bli truet, og en vellykket Allende-regjering ville bety et psykologisk tilbakeslag for USA og et «psykologisk fremskritt for den marxistiske ideen». Å stoppe Chiles sosialistiske prosjekt var et spørsmål om «å forhindre at det påvirket resten av Latin-Amerika til å følge det enten som modell eller gjennom dets eksterne politikk.»
Dette handler om mer enn en ideologisk frykt for sosialistisk politikk: To dager senere, 5. november 1970 tok utenriksminister Henry Kissinger disse vurderingene videre i et notat til president Nixon skrevet som forberedelse til et møte i National Security Council (NSC). I dette dokumentet utvider Kissinger ideene fra NSSM 97 til å inkludere det globale perspektivet:
«… det som skjer i Chile de neste seks til tolv månedene vil få konsekvenser som vil gå langt utover bare forholdet mellom USA og Chile. De vil påvirke hva som skjer i resten av Latin-Amerika og verden; om hva vår fremtidige posisjon vil være på halvkulen; og i det større verdensbildet, inkludert våre relasjoner med Sovjetunionen. De vil til og med påvirke hva vår egen oppfatning av hva vår rolle i verden er. …. Eksempelet med en vellykket valgt marxistisk regjering i Chile ville utvilsomt hatt innvirkning på – og til og med presedensverdi for – andre deler av verden, spesielt i Italia.»
6. november 1970, og det neste sitatet viser hvordan president Nixon aksepterte logikken fra sine rådgivere, hvis han ikke allerede hadde disse meningene. Sitatet er hentet fra referatet fra NSC-møtet som fulgte etter Kissinger-memorandumet. President Nixon uttaler:
«Hvis Chile handler som vi forventer og klarer å slippe unna med det – vår offentlige holdning er viktig her – gir det mot til andre som sitter på gjerdet i Latin-Amerika. …. Vår hovedbekymring i Chile er utsiktene til at han [Allende] kan konsolidere seg, og at bildet som vises for verden vil bli hans suksess.»
Sommeren 1971 har president Nixon en samtale med Kissinger og Harry Haldeman, i forbindelse med Chiles nasjonalisering og ekspropriasjon av utenlandske eierandeler. Igjen er det den globale avskrekkingen som er tema, snarere enn de konkrete interessene i Chile. Der uttalte Kissinger at «med mindre vi blir for farlige å ta tak i, vil det bli en konstant erosjon av vår internasjonale posisjon». Nixon var enig i dette synet, og forklarte at under John Foster Dulles' tid var «folk rett og slett for redde til å ta oss løs.»
Slike sitater kan fylle en hel bok. I min egen masteroppgave var det adskillig flere av dem.
Og de gjelder ikke bare for Latin-Amerika. Amerikansk involvering i kuppet mot Mossadeg i Iran i 1952 forklares også ofte med amerikansk tilgang til og eierskap i olje. Men oljen i Iran var det britene som styrte med, ikke amerikanerne. De hadde ingen olje å tape.
De hadde imidlertid anseelse å tape. Iransk nasjonalisering av olje ville være «det gode eksemplets trussel», og et synlig tilfelle av «succesfull defiance».
De samme tingene ble sagt om Iran som om Chile og andre latinamerikanske land: New York Herald Tribune sa det kanskje mest uelegant og direkte: om USA ikke viste styrke overfor det nye styret i Teheran, så ville «alle de andre små Mossadeghene bli fristet til å lage trøbbel».
Etter at den kalde krigen tok slutt og den store ideologiske fienden forsvant, har USA knapt hatt noen politikk for Latin-Amerika. Det var ikke nødvendig. Kontinentet i seg selv – med alle sine ressurser – er ikke verdt mye sikkerhetspolitisk oppmerksomhet. Ikke uten faren for at noen andre skal komme inn på det og lage trøbbel.
Hva er så Trumps forklaring på det som ble gjort på lørdag?
Han forklarer igjen og igjen at Venezuela dreper amerikanere i store mengder med sin narkotikahandel og eksport av gjengmedlemmer, og at dette er bakgrunnen for angrepet. Står det til troende?
Slike maktdemonstrasjoner kommer alltid med unnskyldninger og dårlige forklaringer. Men Trump har samtidig aktivt gått inn og benådet den tidligere presidenten i Honduras, Juan Orlando Hernández. I 2024 ble han dømt til 45 års fengsel for narkotikaforbrytelser som rammet USA. Han satt inne et knapt år før Trump benådet ham. Og han skal liksom bry seg om narkotika?
Narkoforklaringen virker fullstendig ubrukelig.
Venezuelansk olje er også nevnt mange ganger. Det er en standardforklaring som straks kastes ut når sånt som dette skjer. Og av en eller annen merkelig grunn blir proponenter av den forklaringen raskt fornærmet om man ikke godtar den.
Blant annet har Rød Ungdom en demonstrasjon for Nobels Fredssenter i skrivende stund, og har slått fast at dette kun handler om å tilrane seg nettopp olje. Som seg hør og bør en organisasjon som setter materialistiske forklaringer over og foran alle andre.
Maduro selv er enig med dem, noe han har gjentatt mange ganger. Trump har også sagt flere ganger at han skal inn og «ta tilbake oljen». Som i Chile er det også slik at amerikanske eierandeler ble ekspropriert, så det er økonomiske interesser her verdt en del milliarder dollar. Men er oljen en god forklaring?
Neppe. USA er – stikk i strid med manges oppfatning – en nettoeksportør av olje. Dette tippet over i 2021, og gjelder spesielt det raffinerte produktet. Råolje går det fremdeles litt opp og ned med. Men for det produktet har de fortreffelige leverandører rett nord og sør for egen grense. Generelt sett har USAs hovedinteresse de siste tiårene i oljepolitikken ikke vært å «ta» andre lands olje, men å sørge for at olje er tilgjengelig i et globalt marked.
Assisterende professor ved Bar-Ilan universitet Elai Rettig har en analyse som har blitt delt en del i Norge siden bombingen. Han forklarer hvorfor venezuelansk olje ikke er viktig for USA. Han er en av mange som minner om at det er amerikanske sanksjoner som har forhindret samarbeid om oljen. Ikke Maduro, som i flere år har vært positiv til at amerikanske oljeselskaper skal involvere seg mer.
Manglende tilgang til Venezuelas olje har altså vært selvvalgt fra amerikansk side. Aslak Jangård Orre ved Chr. Michelsens Institutt sier det klart og tydelig: «USA trenger ikke olja i Venezuela».
For å gi oljen vekt i forklaringen på Turmps oppførsel kan vi hoppe tilbake til «strategisk nektelse», her i form av ressursnektelse. Kina mottar nå omtrent 80 prosent av Venezuelas tunge, dyre, ganske ubrukelige olje. Dette er en av flere ting som har brakt Kina inn på kontinentet med innflytelse og makt. Med potensiell amerikansk kontroll over oljeutvinning og -eksport, kan dette fort ta slutt.
Olje betyr med andre ord noe. Men det er kinesisk tilgang, både til ressursene og ikke minst som maktspiller på kontinentet, som er av betydning, ikke amerikansk.
Det er ingen tvil om at amerikanske selskaper igjen kan tjene gode penger på å bli involvert i venezuelansk olje. Men en god nok grunn til å forklare nasjonen USAs oppførsel er det trolig ikke – heller ikke under Trump.
Hva med maktprojeksjon, som ifølge de fleste eksperter var den viktigste forklaringen på kuppstøtte og innblanding under den kalde krigen?
Rett etter tilfangetagelsen av Maduro sa Trump til FoxNews at «I think it sends a signal: we`re not gonna be pushed around as a country anymore by these countries.». Der kom kanskje det første tydelige signalet om at denne logikken også har vært en begrunnelse for operasjonen.
I talen til nasjonen han holdt i løpet av kvelden, kom det mer: Trump mente der at han har overgått Monroe-doktrinen: «De kaller det Donroe-doktrinen nå». Vår «dominans på den vestlige halvkule vil aldri bli utfordret igjen». Det var mer i samme gate: «Under Trump-administrasjonen hevder vi igjen amerikansk makt på en svært kraftfull måte i vår hjemlige region (…) Dette er jernlovene som alltid har avgjort global makt. Og vi skal sørge for at det forblir slik. (...) Denne svært vellykkede operasjonen burde tjene som en advarsel til alle som kunne finne på å true amerikansk suverenitet eller sette amerikanske liv i fare.»
Forsvarsminister Hegseth fulgte opp: USA har nå «endelig en øverskommanderende som verden respekterer (...) Våre motstandere har nå blitt advart: USA kan projisere vår vilje et hvert sted, til en hver tid.»
Realismen har fått nye ansikter. Og sjelden har de presentert seg selv så tydelig fra amerikansk jord. Der tildekkes gjerne utenrikspolitikk som noe som er til det beste for menneskeheten. Dette er imidlertid uten tvetydigheter kun gjort till det beste for USAs maktpolitiske interesser – og maktbruk er selve signalet.
Vil det si at Trump har lest de klassiske realistene, som Tykidid, Machiavelli, Hobbes og Morgenthau? At han studert og lært? Neppe. Men han har en naturlig oppfattelse av hvordan en bølle bør oppføre seg om han skal få makt gjennom frykt og brutalt show.
Skal man forstå verden nå, så er det realismen man skal lese. Den var aldri død, selv om det kanskje føltes slik i den store optimismen på 90-tallet, etter murens fall. Den var alltid der, selv om vi ikke likte det. Men at den var mindre eksplisitt, innebar også at den i noen grad var temmet, og at den i hvert fall stundom føyet seg etter regler stormaktene selv hadde akseptert. Og det innebar et visst spillerom også for idealismen. Summen ble det vi forstod som folkerett.
Nå er bildet annerledes. Og i dette bildet betyr folkeretten forsvinnende lite. Det har Trump gjort klart og tydelig med denne aksjonen, som blant annet Cecilie Hellestveit kaller «åpenbart ulovlig».
Og hva slags åpninger Kina og Moskva trekker ut fra dette, det er skummelt å tenke på.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
