Lediggang er fandens hodepute

For en stund siden ble jeg intervjuet av Nettavisen. Temaet var det norske kongehuset – eller mer presist: hva Mette-Marit skulle og ikke skulle ha gjort. Jeg sa, som sant var, at mine sympatier var fullstendig på Mette-Marits side nesten uansett hva hun hadde gjort eller latt være å gjøre. Jeg hadde, og har fremdeles, en overbevisning om at hun til enhver tid handler som mor ut fra hva hun tror er det beste for sin sønn. Slik gjør man jo som forelder når barnet er ute å kjøre. Man tar avgjørelser basert på det man tror er det beste for barnet, ikke nødvendigvis for hele kongeriket. Det er urinstinktet og urkraften til enhver adekvat mor og far. 

Man mister motstandskraften

Men mine sympatier er naturligvis ikke bare på Mette-Marits side. De er like fullt ut hos voldsofrene – de kvinnene Mette-Marits sønn har utøvd vold mot. Jeg vet en del om det fordi jeg var i et slikt forhold en gang. Som eks-kjæresten til Marius sa i Aftenposten: «Min historie er mye større enn seg selv.»Det er min også. Det er så mange av oss. 

Det er en myte at voldsutsatte kvinner er ressurssvake eller «spesielle». Jeg var og er ressurssterk som få, men ble likevel fanget. Man kan bli fanget uten å forstå hva som skjer, fordi det skjer så gradvis – og fordi man ikke har erfaring med slikt. Mange spør hvorfor man ikke bare går, men når man blir brutt ned, mister man motstandskraften. Det er heller ikke lett å forstå at man faktisk blir utsatt for manipulering. Når man blir degradert og snakket nedsettende til over lang tid, blir det en del av selvforståelsen. Bland inn gaslighting, en slags subtil hjernevasking, og det er lett å miste seg selv og tro at det er jeg som er problemet, selve årsaken til at den andre er så slem.

Frosken som kokes i vann

Det er også en hormonell side oppi dette. Hjernen motarbeider offeret. Når en relasjon er ustabil og krevende, eller «turbulent» som forholdene til Marius er blitt karakterisert som, skilles det ut mer oksytocin og dopamin. De forsterker følelsen av forelskelse og avhengighet. Voldelige partnere er jo ikke slemme og grenseløse hele tiden. De er snille og gode også. Periodene mellom slagene kan oppleves stabile og gode, selv om volden alltid ligger og ulmer latent i bakgrunnen. Voldsofre utvikler et såkalt traumebånd til sin overgriper. Man elsker sin overgriper. Både volden og tryggheten befinner seg i dette ene mennesket. 

I voldelige forhold flytter man på grensene sine litt etter litt. Volden sniker seg inn og man godtar mer og mer. Man merker det nesten ikke, for det skjer så gradvis. Som Nora Haukland sa i Aftenposten i går: «Jeg begynte sakte, men sikkert å føle meg helt verdiløs og tom. Jeg ble en veldig liten versjon av meg selv og aksepterte situasjoner jeg aldri hadde akseptert i dag.» Man blir som frosken som kokes i vann. Man greier ikke å hoppe ut. 

Selv var jeg så sterk at det tok meg et par år før jeg forsto det. Han sa nemlig hele tiden at jeg ikke skulle gå inn i offerrollen. At jeg ikke skulle gjøre meg selv til et offer når det tross alt var jeg selv som hadde forårsaket alt. Det var jeg som var grunnen til at han var så slem, jeg hadde skylden.

Såpeopera og søstersolidaritet

At jeg en gang i mitt liv var i et voldelig forhold, hadde jeg nesten glemt i min nåværende lykke, men alt kom tilbake da Marius-saken begynte å rulle i media. Plutselig følte jeg sterk søstersolidaritet med modeller og påvirkere jeg knapt nok hadde hørt om tidligere. Jeg, anti-monarkisten, fulgte jo ikke med på kongehusnyheter. Jeg så på det som en såpeopera med pene dukker som ikke drev med noe matnyttig. 

Og det er matnyttig som er stikkordet mitt med Marius. Eller manglende matnyttighet. Jeg sympatiserer med kronprinsessen og eksene til hennes sønn, men Marius selv derimot, har jeg ikke noe særlig til overs for. Det skyldes ikke bare at han er en voldelig mann. Det kan han faktisk bli frisk av om han selv vil. Alternativ til vold tilbyr behandlingsopplegg. Det jeg avskyr, er at han ikke driver med noe. 

Hvorfor har Marius ikke vært i militæret?

Lediggang er fandens pute, sa Henrik Ibsen med klokkerens munn i Brand. Det har denne saken ettertrykkelig vist. Når man ikke har noe å gjøre, blir livsførselen deretter. Et slitsomt liv med mange oppgaver, ærender og gjøremål er et mer meningsfylt og lykkelig enn et tomt liv. Marius har et tomt liv.

Marius ble kanskje så vidt ferdig med videregående – og det er vel ikke spesielt vanskelig om man går på Wang Toppidrett, privatskolen med gledeskarakterer – for så å avbryte community college i Santa Monica allerede i første semester. Community colleges er gjerne for de som må få litt mer kunnskapsmessig påfyll før de kan gå videre. Og deretter? Mange, mange år uten utdannelse, uten ordentlig jobb og mest skamfullt av alt, spør du meg: uten førstegangstjeneste. Bare lediggang og kjendisfester.

Nå har han selv antydet at han har «flere psykiske lidelser». Det kan selvsagt være med på å forklare hvorfor det har gått som det har gått. Rusmisbruket har kanskje heller ikke latt seg skjule. Samtidig ligger det også valg under hvilken retning man dytter livet i. Så derfor spørsmålet: Hvorfor har ikke Marius vært i militæret? 

Send ham til Skjold!

Nå er det selvsagt ikke sikkert forsvaret vil ha ham. Men hvis han på mirakuløst vis slipper unna fengselsstraff, og Forsvaret er villig til å gi et medlem av kongefamilien en ny sjanse, er det ennå ikke for sent. Den øvre aldersgrensen for førstegangstjeneste er 28 år. Marius blir 28 år den 13. januar. Ett år i Bardufoss, Skjold eller Setermoen på Marius fra begynnelsen av januar hadde gjort susen.

Som vi sier i Finland: Gutter blir menn i militæret. Det er på høy tid at Marius blir en mann. En mann med oppgaver, plikter og ansvar. 

Og til alle voldsutsatte kvinner sier jeg akkurat som Haukland: Du er ikke alene. Det er hjelp å få. Heller ikke jeg hadde kanskje kunnet sitte her i dag og skrive denne kommentaren uten hjelpen jeg fikk. Det er bare å google «krisesenter».